Del 1, Evolusjon, ideologi og kristendom

I noen poster framover nå har jeg lyst til å ta fram boka ”Darwin’s pious idea” av filosof/teolog Conor Cunningham. Denne boka er allment anerkjent som den grundigste drøftingen av relasjonen mellom ateisme, kristendom og evolusjon de siste årene. Formålet med boka er å forsøke å skape dialog mellom intelligente og tenkende kristne og ateister, og heve debatten mange hakk, rent faglig og intellektuelt.

Innledende refleksjoner

I innledningen stiller CC spørsmålet: Er Darwin en fiende av kristendom, og av religion generelt? Underminerer evolusjonsteorien (fra nå av: ET) det kristne livssynet? Særlig blant to grupperinger er det enighet om at nettopp dette er tilfelle: Blant nye ateister og konservative protestantiske kristne. CC er dypt uenig – han vil faktisk understreke at Darwins teori er til stor tjeneste og nytte for kirken; ET er ikke ”dangerous,” men ”pious”- from. For visse utgaver av kristendommen, sier CC, er nok ET truende. Men dette er typisk moderne kristendomsutgaver som til dels er i strid med tradisjonell og ortodoks bekjennelseskristendom.

Men visse utgaver av darwinismen er virkelig farlige, sier CC – ikke bare for kirken, men for hele kulturen. CC refererer her til såkalt ”ultra-darwinisme” – en type fundamentalistisk forståelse av ET som vil gjøre den til universalfilosofi. Kort sagt: ”Ultra-Darwinism, if true, leaves us bereft of rationality, ethics, philosophy, science, and even turns us, by implication, into Holocaust deniers.” Ingen – enten man er religiøs eller ikke – bør ønske denne retningen velkommen. Dette er svært sterke påstander, men CC vil senere føre dyp og grundig argumentasjon for dem.

Heldigvis, sier CC, vil denne argumentasjonen vise at denne typen ultradarwinisme best er å se som en kristen heresi (vranglære), mer enn en lojal fremstilling av Darwins teori. CC sikter særlig, men ikke bare, til Richard Dawkins her: ”In the following chapters Dawkins' approach to Darwinism will be completely undermined, and his attempt to appropriate Darwinism as a vehicle for his particular and rather odd – nay, vulgar – brand of atheism will be exposed for the farce that it is.”

CC sitt grunnpoeng er altså at vestlig kultur rett og slett ikke har råd til å holde seg med en så intellektuelt uansvarlig – og dypt reduksjonistisk – retning som fundamentalist-darwinismen representerer. Lignende kritikk retter for øvrig CC mot ulike utgaver av kreasjonismen. Heller må både kristne og ateister gi slipp på frykten for å ta feil, og inngå i åpne og konstruktive dialoger, for vestlig kulturs framtids skyld.

Kapittel 1: Det overleverte syn

Mennesket: Hjemløst, identitetsløst og forkomment?

I dette kapittelet begynner CC med å introdusere ET, samt en vanlig sekulær ”fortelling” om hvordan ET passer inn i vår virkelighetsforståelse. Denne fortellingen, som sitter dypt i vestlig bevissthet, går omtrent som følger: I 1543 startet Copernicus den såkalte vitenskapelige revolusjon. Det kom som et sjokk på folk da man fant ut at jorda gikk rundt sola, og ikke omvendt. Jorda ble dermed mindre viktig, og det ble også menneskene. Newton skrev i 1687 et verk om naturfilosofi, som så gjorde slutt på aristotelisk formålsrettethet i skaperverket. Himmelen påvirket ikke lenger jorda, og jorda var ikke lenger i sentrum i universet. Himmelen var under påvirkning av de samme naturlover som jorda – universet ble sett på som mekanistisk, som en klokke. Gud var mer å forstå som en gårdsherre som hadde forlatt eiendommen. Himmelen var uendelig, og tom, uten mening.

Men religiøse hadde et halmstrå å klynge seg til: Intelligens og sinn. Dette kan umulig ha blitt skapt av mekanistisk materie, slik filosofen Locke understreket. Det er ”mind” som er øverst i naturens kjede, ”mind” som er opphav til verden. Derfor er Gud øverst i værenshierarkiet, deretter følger engler, demoner, mann, kvinne, dyr, planter og mineraler – slik Aristoteles lærte oss. Men Darwin degraderte mennesket fra sin status som skapt, og som spesiell. Så kom senere Freud og evolusjonspsykologien, som degraderte mennesket til et dyr uten kontroll over egen kropp og egen skjebne. Kort sagt: Det finnes ikke mening i verden, ikke godt og ondt, ikke frelse og fordømmelse, ikke et skaperverk. Kun: ”instead the horrific stage of the endless flow of bioflesh, or the circus of agitated matter.” Ingenting er mer verdt enn annet, ingen organisme er høyere i værenshierarkiet enn andre. (CC refererer her Daniel Dennetts ide om darwinismen som ”Universal Acid”)

Her oppstår imidlertid et interessant poeng. Dersom en parasitt er like mye verdt som en gaselle, slik for eksempel SJ Gould sier – hvorfor er det da ok å kutte gress, men ikke å kutte naboens hund? Hvorfor er det ok å spise gulrøtter eller kylling, men ikke vår nabos småbarn? Med andre ord: Man bør være klar over at dersom man forkaster hierarkiet som moralsk sett prinsipielt skiller mennesker fra andre dyr, så forkaster man også skjelningen mellom parasitter, midd, og virus pdes. og seler, aper og hunder pdas.

At vi mennesker er i kontinuitet med resten av dyreriket, ble for øvrig understreket av Darwin selv. Mennesket bærer med seg ”in his bodily frame the indelible stamp of his lowly origin.” Vi har felles opphav med alle dyr, og alt liv. Livet er ”monophyletic – that is, it has one lineage.” Men hvilke konklusjoner skal trekkes av dette? CC viser til Jared Diamond, som sier det på følgende måte: Velg et par normale mennesker, ta av dem klærne og deres eiendeler. Ta fra dem evnen til språk, og la deres anatomi forbli uforandret. Sett dem i et bur ved siden av sjimpanser. Da vil deres sanne natur komme til syne: De er rett og slett sjimpanser med lite hår, som kan stå oppreist.

CC peker imidlertid, i forbifarten, på at denne logikken faktisk ikke er darwinistisk. For i følge ET er språk og evne til å stå oppreist noe vi mennesker har og er i og med vår evolusjonære forhistorie. Med hvilken vitenskapelig rett kan Diamond plukke ut visse sider av mennesket, fra dets forhistorie, og gjøre disse essensielle for hva det vil si å være menneske i dag? Darwinismen tilsier derimot at mennesket faktisk er hva det er, ikke hva det var, siden det har gått gjennom en utvikling. Vi er dermed mennesker, ikke sjimpanser, og heller ikke fisker, for den del. CC vil senere komme grundig tilbake til hvilke konsekvenser en slik åpning for genuin evolusjon får for menneskesynet.

Tilbake til den vanlige sekulære fortellingen. Her vil man si at alt er materie. Livet er essienselt sett materie. Det er også våre gleder og sorger, og vår identitet, og vår frie vilje. Alt dette skal egentlig identifiseres med molekyler og nerveceller. Dette er tesen om såkalt reduktiv fysikalisme. Alt kan reduseres til fysikk, og fysikk er således den eneste egentlige vitenskapen som alle andre kan reduseres til. CC refererer her Carl Sagan og James Watson. Mennesket er egentlig – realistisk sett – en samling med ulike atomer, dvs. kalsium, hydrogen, oksygen, karbon. Og dette er alt. Alt som egentlig skiller deg fra meg, fra hunden din, er navnelapper som settes på oss.

Presentasjon av evolusjonsteorien

Men ET har skapt den variasjonen i naturen som vi finner, inkludert livet, samt også kunst, matematikk, fysikk, selve ET. CC refererer her grundig Darwins grunnleggende teori om ”transmutasjon,” at arter forandres. Fra Origin of Species: ”A struggle for existence inevitably follows from the high rate at which all organic beings tend to increase. Every being, which during its natural lifetime produces several eggs or seeds, must suffer destruction during some period of its life, and during some season or occasional year, otherwise, on the principle of geometrical increase, its numbers would quickly become so inordinately great that no country could support the product. Hence, as more individuals are produced than can possibly survive, there must in every case be a struggle for existence, either one individual with another of the same species, or with the individuals of distinct species, or with the physical conditions of life.”

CC fortsetter: “Thus it is quite clearly a case of improve, refine, alter, act differently or else perish, and if not perish, then reduce one’s evolutionary fitness (…) It is about always moving on the spot, so to speak, and so creating new ecological niches, and so occupying a new aspect of the same face.” Altså: Arter reproduserer seg selv opp til ressursenes grenser; det oppstår en kamp for å leve; noen er bedre tilpasset på grunn av struktur, vaner etc., og disse vil ha størst sjanse for å overleve; disse vil også føre sine avkom videre. Som Darwin sier: ”This principle of preservation, I have called, for the sake of brevity, natural selection.” Og denne prosessen skjer blindt, og øker variasjonen i og mellom arter. Darwin hadde imidlertid ikke tilgang til genetikk, og måtte vente på Mendel før ET (arguably) kunne ses som plausibel.

CC drøfter videre de idehistoriske kildene for Darwins teori; Adam Smiths økonomiske modell, Newtons system, en individualistisk ontologi basert på nominalistisk epistemologi. I alle fall: I følge Darwins forståelse av evolusjon (slik den vanligvis forstås i dag), eksisterer ikke arter som noen klart avgrensbar essens. ”Very crudely, a species is for Darwin a group of interbreeding individuals sharing a common ancestry, or more accurately, sharing a relatively similar distance from a common ancestor. This is referred to as allopatric speciation.” Med andre ord: Arter er oppstått i historien, gjennom kontingente prosesser.

Darwin avgrenset seg her frå Lamarck, som mente at miljøet kunne skape endringer i et individ, som det så kunne føre videre til sitt avkom. En sjiraff i et miljø med høye trær, må strekke nakken mye, og halsen blir lengre, og dette trekket kan føres videre til avkommet. Men forskeren August Weismann delte genetisk materiale opp i ”the germplasm” og kroppen. Den førstnevnte er udødelig, i motsetning til sistnevnte. Genotypen kan repeteres, kroppen er unik og går til grunne. Derav taler for eksempel biologen Dawkins om ”replicators” og ”vehicles.”, dvs. gener og kropper.

Den såkalte Weissmann-barrieren innebærer, videre, at informasjon går fra DNA til proteiner, men aldri omvendt. Hovedpoenget her er uansett at Darwin gikk for fylogenese i stedet for ontogenese. Med andre ord: Det er ”the lineage” som endres, ikke individet. Sjiraffen fikk ikke lang hals fordi den strekte den, men fordi den tilhører en artslinje med visse nedarvede egenskaper. Disse egenskapene er i artslinjen fordi sjiraffer før i tiden var bedre tilpasset miljøet, og hadde større sjanse for overlevelse. For øvrig understreker CC at selve ideen om at arter er stabile, avgrensede, faste først ble allment godtatt på 1700-tallet. Kirkefedre som Augustin, Aquinas og Albert den store avviste at Gud hadde skapt alle arter i løpet av de første seks dager.

CC understreker for øvrig flere poenger, for eksempel at darwinismen egentlig ikke drøfter ”the survival of the fittest,” men ”the fitter.” Kampen og konkurransen tar aldri slutt, og det er bare relative forskjeller mellom arter og individer, ikke absolutte. I tillegg kan miljøer endres, og dermed vil andre egenskaper være de som gjør art eller individ ”fitter.” I et svømmerace vil den raskeste svømmeren vinne, men dersom temperaturen i badevannet senkes til 2 grader, vil kanskje den tykkeste svømmeren vinne.

Før CC fortsetter til neste kapittel, oppsummerer han, og refererer til, noen poenger som han skal komme tilbake til senere. For det første: Den moderne sekulære fortellingen taler om ”a disenchanted world,” der mennesket ikke spiller noen spesiell rolle. Men Dobzhansky og Chesterton kritiserer en slik tolkning. Hva har størrelsen på kosmos å gjøre med nedvurderingen av mennesket? Mennesket har alltid vært lite, sammenlignet med det nærmeste tre. Og hvorfor blir mennesket mindre av å ha felles opphav som resten av dyreriket? Hvor har man denne tanken fra? Hva er galt med å springe ut av den skapte materien? CC sier: ”Arguably, the alternative and negative interpretation of both the Copernican revolution and Darwinism is itself the fruit of a pervasive ’creationism’.” Det vil her si en oppfatning av materie, av det skapte, som dårlig og mindre verdt enn det åndelige.

Som CC senere skal komme tilbake til på en veldig grundig måte, opererer mye tenkning i dag nettopp med en reduksjonistisk forståelse av materie, med utgangspunkt i Newtons fysikk. Moderne fysikk opererer ikke lenger med en forståelse av materie som små, faste, håndgripelige byggeklosser som dulter borti hverandre på matematisk determinerte måter. Når denne metafysiske modellen faller, faller også en lang rekke tanker om relasjonen mellom naturvitenskap og filosofi/teologi.

Det var første del. Dersom det er interesse for å lese flere deler, der CC går i gang med den egentlige kritikken av særlig universaldarwinismen, så skriv en kommentar nedenfor og indikér dette, så jeg vet at det er interesse. Ved ønske om å vite hva slags litteratur CC bruker, så si også ifra. Man kan ellers sjekke "Look inside"-funksjonen på Amazon, her.