Verdidebatt

De tok ikke abort etter voldtekt

En tankevekkende erfaring fra et asylmottak: Kvinner som var blitt gravide etter voldtekt, så på abort som ganske utenkelig.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har jobbet som fastlege i 14 år, og har tidligere vært tilsynslege på et asylmottak en dag i uka i 11 år. Der hadde vi mange gravide kvinner, og en ganske stor andel av disse var gravide etter voldtekt. Et ganske forsiktig anslag er at vi i løpet av de 11 årene hadde om lag 100 kvinner som var blitt gravide etter voldtekt. De kom for det meste fra afrikanske land, og hadde blitt voldtatt før de flyktet fra hjemlandet eller underveis på flukten.

De ankom Norge i forskjellige faser av svangerskapet. Noen kom tidlig, og hadde nettopp oppdaget at de var gravide eller oppdaget det etter ankomst, og noen kom senere i svangerskapet.

Abort uaktuelt. De som var under 12 uker gravide, fikk informasjon på helsekontoret om at de hadde mulighet for å velge abort hvis de ønsket det. Det var viktig for meg å presentere dette som en forståelig valgmulighet, hvis de ønsket det, men ikke som deres eneste valgmulighet, og å støtte de kvinnene som ikke ønsket å ta abort i deres valg, og hjelpe dem videre.

Vår erfaring var at svært få av disse kvinnene anså abort som en aktuell valgmulighet, til tross for at de opplagt ikke hadde ønsket å bli gravide, spesielt ikke under slike omstendigheter.

Som asylsøkere har de en svært usikker og vanskelig situasjon. De er ofte alene, har opplevd betydelige overgrep, ofte med tap av sine kjære, og har meget usikre framtidsutsikter. I tillegg opplevde disse kvinnene fare for stigmatisering fra familie og landsmenn, for i mange kulturer anser man ofte voldtekt som «kvinnens skyld»

Det var derfor alltid viktig for dem at ingen andre skulle vite at de var blitt gravide etter voldtekt. Dette fulgte vi opp, samtidig som vi var veldig klare på at vi ikke anså dette som deres skyld, men snarere som et uakseptabelt overgrep. Til tross for dette opplevde vi altså at disse kvinnene ikke tenkte på abort som en særlig aktuell «løsning» på situasjonen, og jeg anslår at kun to-tre av dem tok abort. Mange av dem var kristne, enten kulturelt eller personlig. Mitt inntrykk av deres holdning var at dette var et svangerskap som de på ingen måte hadde ønsket, men når de nå var blitt gravide, var det ikke opp til dem å avslutte et liv som var påbegynt.

Fulgte opp. Vi fulgte opp alle ganske tett, og snakket med dem om det vanskelige i situasjonen. De hadde naturlig nok mye motvilje og ambivalens overfor å være gravide og skulle få et barn, og traumatiseringen etter overgrepet var også ganske langt fremme. Vi støttet dem i at dette var en naturlig reaksjon, men at det var lang tid til fødselen, og at disse følelsene, etter vår erfaring, kunne forandres noe innen den tid. Vi hjalp dem også med traumebearbeiding og prøvde å styrke deres egen identitet.

I starten av svangerskapene så vi at de negative følelsene og motviljen var mest fremtredende, men vi observerte at de for det meste avtok underveis i svangerskapet. Etter hvert la de mer vekt på at de skulle få et barn. Og når barnet var født, så vi i nesten alle tilfeller at de opplevde barnet som «sitt barn» og ikke som et «resultat av et overgrep».

Gode bånd. De aller fleste fikk en god tilknytning til barnet sitt, og opplevde at barnet ble en kilde til glede i en ellers trist og usikker situasjon, snarere enn en belastning. Jeg kan huske et par tilfeller hvor hele forløpet av svangerskap og fødsel ble noe mer krevende.

Det ene var et tilfelle hvor kvinnen ikke visste om det var hennes mann eller overgriperen som var far til barnet, og mannen hennes visste ikke om voldtekten. Han var ikke sammen med henne, men hun var redd for hva som kunne skje hvis han kom til Norge og fikk vite om overgrepet. I hennes tilfelle varte motviljen og ambivalensen overfor barnet i hele svangerskapet og det var litt vanskelig med tilknytningen til barnet. Hun var redd for at hun ville oppleve å «se» overgriperens ansikt i barnets ansikt. Dette opplevde hun i en viss grad den første tiden etter fødselen.

I disse tilfellene henviste vi mor og barn til oppfølging hos spesialisthelsetjeneste for mor og spedbarn, og jeg mener å huske at det gikk bedre etter hvert. Totalt sett så vi ikke flere problemer med tilknytning mellom mor og barn hos kvinnene som var blitt gravide etter voldtekt enn i hele gruppen av kvinner som fødte mens de var hos oss. I hele gruppen av gravide var det enkelte mødre som strevde med tilknytning, blant annet på grunn av egne psykiske plager, og de trengte henvisning for å få hjelp med dette.

Tankevekkende. I den norske debatten er alle, selv de sterkeste kritikerne av abortloven, enige i at det må være rett til abort etter voldtekt. Og det er veldig forståelig at både kvinnen selv og omgivelsene kan oppleve abort som den eneste løsningen.

Likevel er disse erfaringene, som ikke mange har, ganske tankevekkende, og viktige i debatten. Spesielt er det bemerkelsesverdig at det gikk så bra som det gjorde med disse kvinnene mens vi observerte dem hos oss, og at barnet de fikk oftest ble en kilde til stor glede til tross for så negative omstendigheter rundt unnfangelsen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.04.2013. BASERT PÅ ET BIDRAG AUKRUST GA I MORTEN MAGELSSENS BOK MENNESKEVERD I KLINIKK OG POLITIKK

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt