Et velsignet hjem

Kirkemøtets nylig vedtatte liturgi for velsignelse av hus og hjem imøtekommer en lang tradisjon, spesielt i nord. Bønn i hverdagslivet omtales av Kirkemøtekomiteen på en og samme tid som noe nytt og som noe tradisjonelt. Det kan bety at vår kjennskap til dette, avhenger av hvilke kulturelle sammenhenger vi befinner oss i. Men det handler også om at bønnens kraft for noen blir fremmed når den blir en konkret del av hverdagslivet.

Et eksempel på bønnelivet i nord, er at Universitetssykehuset i Tromsø oppfordrer til åpenhet rundt at pasienter i tillegg til skolemedisinen, ønsker å få ringt og bli bedt for av en helbreder, en såkalt «læser». Fenomenet er også gjenstand for mye forskning ved Universitetet i Tromsø. Velsignelse av «båt, bruk og mannskap» skjer fortsatt, selv med moderne båter. Forskere og prester i nord har ulike forklaringer på bønnelivet i nord. Noen peker på at folk der til alle tider vært prisgitt naturkreftene og det har vært lang vei til medisinsk hjelp. Bønnen har blitt et redskap, en beskyttelse i hverdagen.

Nordkalotten. Andre mener dette ikke bare er et nordnorsk fenomen, men at kontakten over landegrensene på Nordkalotten kan ha åpnet for innflytelse fra Den russiskortodokse kirke, der velsignelsen har en helt annen posisjon. Selv Nordpolen er blitt velsignet av en russisk biskop.

Enkelte antropologer hevder også at Den katolske kirke slo røtter i nord, røtter som overlevde reformasjonen. Også der står velsignelsen sentralt. I Storfjord på Vestvågøy velsigner katolikkene maskinene før hogsten skal starte.

En annen forklaring som enkelte forskere har, er at det å velsigne allmenne sider av livet med Guds ord og bønn hverken er et spesielt samisk eller nordnorsk fenomen. Det handler ifølge dem om at sekulariseringen i form av modernisering, ikke har kommet så langt i nord som i sentrale strøk. Bønnelivet har altså fått større betydning fordi avstanden til sentrale institusjoner har vært større.

Prester som ofte har kommet fra sentrale strøk, har valgt ulike strategier i møte med dette. Mens mange har valgt å integrere tradisjonen i sitt virke, har andre avvist disse tradisjonene som magi og avgudsdyrkelse. Religionsforskere mener dette kan handle om at den moderne, vitenskapsutdannede presten ikke er fortrolig med troen på guddomsmakter i hverdagslivet.

Sykehusprester i Tromsø opplever at nordlendinger er mer åpne om bønn som vern og som helbredelse i samtale med prester og leger med nordnorske røtter. Selv dypt religiøse mennesker er redde for å bli møtt med påstander om magi, sjamanisme og avgudsdyrkelse.

Glede over ny liturgi. Derfor er det glede i nord over den nye liturgien, men blandede reaksjoner på omtalen. En Tromsø-prest som fram til nå har tatt utgangspunkt i finsk liturgi for å velsigne hus, sa tørt at han ikke kjente til at det skulle vedtas noen «spøkelsesliturgi». I sekulære kretser og i pressen er det jo blitt fremstilt som om kirken har omfavnet overtroen. Nå skal kirken på «spøkelsesjakt» - bare «kamuflert med teologisk retorikk», som Levi Fragell skrev på Twitter.

Det er et faktum at selv med all moderne teknologi, høyere utdanning og sentralisering, så er det fortsatt mange mennesker som tror på velsignelsens makt og ønsker å bruke den. Kirken har nå møtt dette behovet. Kirkemøtets ønske er å knytte bønnespråket tettere til hverdagslivet. Den lavmælte bønnen, et gudsord eller et Fadervår, er langt unna dagens alternativbransje og kommersialisme.

Kirkemøtets valg om å utforme velsignelsen som ritual, kan også sees i sammenheng med behovet for å møte folks behov for Guds velsignelse og vern i hverdagen. Slik kan liturgien sees på som Den norske kirkes ønske om å befeste sin posisjon som folkekirke.