Om å tolke religion

Det kan ofte være vanskelig å skille mellom religiøs praksis som for eksempel, bønn og offerpraksiser, fra en beskrivelse av overmenneskelige vesen. På et vis blir det en fremstilling av variasjoner over samme tema. For di menneskers handlinger i kommunikasjonen med det/ de over menneskelige vesen(er) ofte dreier seg om religiøs praksis, ja praksisen i seg selv blir ofte en beskrivelse av vesenet som tilbes, dets egenart, og satt inn i en samfunnsmessig kontekst kan det si oss mye om en kultur og dens verdier.

Man studerer i mindre grad guddommer og ånder i seg selv men ser som oftest fenomenet i en videre kontekst. I tilegg så har vi i de siste tiårene fått debatten om eurosentrisme, som går på om man kan anvende begreper som gud, guddom, religion etc, eller om de er utslag av et vestlig verdensbilde, og en slags arv fra den koloniale epoken. Med andre ord at vi tolker andre kulturelle kontekster innenfor rammene av vår egen.

Et viktig skille som jeg i utgangspunktet vil fremheve er religionen som funksjon, hvordan den praktiseres i et samfunn eller en mindre gruppe av individer, og påvirker dette samfunnet eller gruppen i deres dagligliv og forestillingsverden, også deres syn på det overnaturlige. Og på den annen side, religionen som substans, dens innhold eller teleologi, hva som karakteriserer et spesielt overnaturlig vesen, hva det representerer, eventuelt forskjellige aspekter med det. Den første av de tre artiklene jeg bruker som grunnlag her, Robert Hortons: A definisjon of religion, and it`s uses, er antropologisk forankret og har en klar funksjonell basis, det ligger for så vidt i selve tittelen på artikkelen. Han henter i første rekke sine eksempler fra den religiøse praksisen hos stammefolk i Nigerdeltaet i Vest – Afrika, men trekker også paralleller til vestlige samfunn.

Hos Horton blir det overnaturlige vesen den som skal sørge for den troendes måloppnåelse, enten denne nå skulle være av materiell karakter, eller dreier seg om meninger. Her kan man jo hente eksempler også i fra deler av den karismatiske kristne “herlighets teologien”, altså blir du frelst så vil du oppleve materiell lykke. Ser man også et islett av kalvinismen? Med andre ord dreier det seg til sist derfor om forsøk på å manipulere det gudommelige vesenet. Denne funksjonen har religionen i følge Horton også i såkalte avanserte vestlige samfunn (Horton, page 210).For å sitere Horton:

We are dealing with action directed towards objects which are believed to respond in terms of certain categories – in our own culture those of purpose, intelligence and emotion – which are also the distinctive categories for the description of human action. The application of these categories leads us to say that such objects are "personified". The relationships between human beings and religious objects can be further defined as governed by human beings. In short, Religion can be looked upon as an extension of the field of people's social relationships beyond the confines of purely human society. And for completeness sake , we should perhaps add the rider that this extension  must be one in which human beings involved see themselves in a position vis – a - vis their non – human alters – a qualification necessary to exclude pets from the pantheon of gods ( Horton, page 211)

Med andre ord avspeiles menneske samfunnet i det gudommelige, mye I likhet med hva Durkheim og Feuerbach i sin tid hevdet. Med andre ord så er dette en rent funksjonell tilnærming til spørsmålet om hva det overnaturlige vesenet er. Religion blir således en forlengelse av de sosiale relasjonene ut over grensene for det menneskelige samfunnet (Horton, page 212). Det overnaturlige vesenet blir med andre ord den som oppfyller menneskets ønsker, mot at mennesket betaler med bønn og offer, på samme måte som mennesket utveksler varer og tjenester i samfunnet. Forskjellige kulter og guddommer knyttes ofte til forskjellige segmenter med sine særinteresser. Dette så man for øvrig også i antikkens religioner der distinkte yrkesgrupper for eksempel hadde sine spesielle guder.Horton skriver følgende:

From these assumptions there follow generalizations about the sort of cult structure which is likely to arise in connexion with a given social system. First of all, in the case of a system in which relations between the segments of a group at any level in the whole are markedly competitive, every level will have its own set of cults distinct from that of all other levels in the system. In each level, furthermore, there will be at least as many distinct, though mutually equivalent, cults as there are competing segments in it. At the lowest level – that of the individual – an alternative to the last condition may be the soliciting by many individuals of a single god whose culturally defined lack of concern with the welfare of any particular social group makes him a suitable instrument of individualistic aspirations through an implication of his readiness to sell to the highest bidder irrespective of provenance.(Horton, page 214)

Med andre ord krymper det gudommelige og det overnaturlige vesens rolle ned til å være et redskap for egennytten, enten individuelt eller for en gruppe. Forklarer dette så det gudommelige vesens funksjon? Knapt fullt og helt, men det gjør det er stykke på veien. La oss derfor bevege oss bort fra Hortons på mange måter treffende og interessant antropologiske og funksjonelle tilnærming for å utfylle bildet av begrepet “Gudommelige vesener”. Som en konklusjon på Horton artikkel så kan man si at man i studiet av gudene bør ta utgangspunkt i de mellom menneskelige relasjoner, og se på menneskets forhold til den overnaturlige guddom i en slik kontekst. Med andre ord samfunnets avspeiles i det religiøse.

En anne type tilnærming kan være en mer substansiell tilnærming til religion og overnaturlige vesen, eller rettere  man leter etter de substansielle tilnærmingene. Man kan etterlyser en manglende debatt i “moderne religionsvitenskap” av hva begrepet gudommelige vesen innebærer. Hva er et gudommelig vesen og hva er dets funksjon? Hvis man tar utgangspunkt I tre forskjellge verker : Religion in Geschichte und Gegenwart, The Encyclopedia of Religion og Metzler Lexicon Religion/The Brill Dictionary og Religion. Selv om dette er forskjellige verker skrevet av forfattere med forskjellige faglig ståsted så makter ingen av dem å forklare begrepet “overnaturlige vesener” på en adekvat måte. En mulig årsak for enkelte av forfatterne kan nok være at begrepet “overnaturlige vesener” varier fra religion til religion, at begrepet kan være annerledes i for eksempel afrikansk polyteistisk religion sammenlignet med de store monoteistiske religionene som jødedom, kristendom og islam. (Gilhus,page 2) Man ser for eksempel også forsøk på å skille dyrkingen av kvinneguddommer fra mannlige guddommer i “The Brill Dictionary” uten at det ser ut til å gi noen fullgod forklaring på begrepsinnholdet.“The Encyclopedia” gir følgende definisjon av begrepet :

 a symbol, deity represents the human struggle at its highest; it represents humanity's effort to discover its identity in confrontation with the limits of its universe . Deity is the symbol of what transcends the human being and the symbol of what lies hidden most deeply within.(Gilhus, page3).

Definisjonen kan i høy grad sies å være av substansiell karakter, men på den annen side blir den for abstrakt til at “et vanlig menneske” uten særlig faglige kvalifikasjoner kan få noe vettug ut av den. Ofte står man også overfor for problemet med at forfatterne og verkene kan være teologiske, at de forutsetter eksistensen av et overnaturlig høyere vesen. I så fall vil fremstillingen kunne bli subjektiv og i verste fall uvitenskapelig. Andre av oppslagsverkene som Brills Dictionary har også en uttalt motvilje mot å gå i dybden på begrepet siden man anser denne type religionsvitenskap for å tilhøre fortiden. Særlig er den skeptisk til universelle forklaringer på begrepene Gud og Hellig. (Gilhus, page 4) Skepsisen mot å gjøre dette kan nok i stor grad, som i tidligere tider, begrense seg til å gi en ensidig fremstilling av vestlige gudsforestillinger. Med andre ord det bunner i hva man kan kalle en akademisk uenighet.

Man finner i vår tids religionsvitenskapelige bøker heller en tendens til å se på begrepet overnaturlige vesener i en funksjonell og antropologisk kontekst, på mange måter slik det fremstilles i Hortons artikkel. Willi Braun seier det på følgende måte vedrørende pionerne innenfor religionsstudiet i antropologisk og psykologisk kontekst:

They "formed the fundamentals of these sciences more or less in their effort to answer the what, how and why of "religion" without appealing to a divine being, a god, or any other nonhuman transcendent "other" reality.(Gilhus, page 7)

Med andre ord de ønsker, kan det virke som, å gjøre religionsvitenskapen nærmest fullt og helt til en samfunnsvitenskap, og plasserer den i en funksjonell kontekst som et samfunnsfenomen. I følge Braun bør studiet av det hellige, av gudommelige vesener, dreie seg om:

"the object of the scholars study is not the gods but the complex social operations by which, and the conditions under which, people  discursively bring the gods to life", and he asks "what human interest are served in keeping the gods alive?(Gilhus, page 7).

Det overstående sitatet illustrerer vel til fulle intensjonen om å gjøre studiet av “det hellige” til samfunnsvitenskap. Dette kan med siden av frykten for eurosentrisme også ha sin bakgrunn i et forsøk fra religionsviternes side på å befri seg fra teologien. Men spørsmålet blir da til sist om den rene samfunnsvitenskapen i seg selv blir noen fullgod erstatning. Som en kontrast til tidligere tiders religionsvitenskap, med blant annet Eliade, og hans romantiske idealisme så opplever vi i dag negasjonen, der “det hellige” fullt og helt dekonstrueres til samfunnsvitenskap. Som Gilhus selv skriver i sin artikkel:

There has been a change in the study of religion during the last years. Scholars have shifted their focus from religious texts and ideas to religion as cultural discourse and practice ( Gilhus , page 13)

Vanskeligheten med begrepene er stor siden disse kan variere fra kultur til kultur. Et eksempel er knyttet til de nord-amerikanske dakota indianerne, og kristne misjonærer som på attenhundretallet misforsto deres gudsbegrep, og kom til den feilaktige konklusjonen at dakota-indianerne ikke hadde noen høyeste gud (Sundstrøm, side 31-35). Indianernes gud var imidlertid i naturen og kunne la seg symbolisere for eksempel med en stein. Dette betraktet misjonærene på sin side, men sin eurosentriske tilnærming, som ren overtro. Dette eksempelet er for så vidt en god innvending mot en universell begrepsbruk som støttes av stadig flere religionsvitere. På den annen side viser det vel heller også en manglende kritisk sans og evne til refleksjon for misjonærenes del. De finske religionsforskerne Pyysiainen og Ketola som Sundstrøm fremhever er av den oppfatning at europeernes syn på religion er formet av blant annet opplysningstiden og naturvitenskapen, og at dette har gitt navn til begreper som “Overnaturlig”, altså det som ikke kan bevises, som er ikke – empirisk. Og siden begrepene naturlig – overnaturlig er så nært knyttet til en vestlig intelektuell tradisjon så kan det heller ikke være en universell forestilling mener de to finske forskerne (Sundstrøm, side 39). De vakler derfor mellom å ta en generell avstand fra generelle kategorier på den ene siden, eller forsøke å finne nye på den andre siden. Sundstrøm på sin side innvender mot dette at de ikke skiller mellom termen, gud, og begrepet eller kategorien “gud”. (Sundstrøm, side 39). Som et forsøk på løsning foreslår Pyysiainen og Ketola følgende:

Det førsta førslaget går ut på att man anvender begreppet som en "loose heuristic or interperative term" utan att før den skulle implisere några generaliseringar. Vi kan, menr de,hevde att det inte måste finnas några gemensamme narmnare i de føreteelser vi anvender begrepper for utan i stallet att olika religiøse  forestallningar har någon form av familielikhet viken vi kan sammenfatta med begreppet "gud". Detta forslag anser Pyysiainen och Ketola inte fyller deras krav på att vetenskaplia begrep skal vara eksakte (Sundstrøm , side 40).

Eller et annet forslag fra de to finske forskerne:

Begreppet "gud" forbehålls beskrivningar av judendom, kristendom och islam.( Sundstrøm, side 40).

De to finnene mener at man bør avstå fra å skape allmenne teorier omkring gudsforestillinger.

De mener at begrepet ikke kan være nøytralt siden det de inneholder alt for mange kristne konnotasjoner. Men ironien er vel at begrepet gud som Sundstrøm hevder faktisk er eldre enn kristendommen. Den før kristne germanske termen gud ble ganske tidlig synonymt med det greske theos og det latinske deus.(Sundstrøm, side 42). Det kan faktisk virke som politiserte holdninger får føringen hos de finske forskerne fremfor empiriske historiske realiteter.

En kort konklusjon

Og det er vel her problemet et stykke på vei ligger. Nemlig at begreper som gud, religion etc har blitt stemplet som eurosentriske og en arv fra imperialismens tid. Men å politisere vitenskap for å få den til å stemme med et politisk terreng fører sjelden noe godt med seg, det hele får til sist noe totalitært over seg, noe uvitenskapelig og objektivitetsløst. Man må derfor kanskje her skille mellom de som anser religionen og studiet av den som funksjonelt, dens virke i samfunn og kultur. Dette er en fruktbar og kreativ tilnærming, og kan også bidra til å styrke selve religionsforskningen ved at den gis et nytte formål som del av samfunnsanalysen. På den andre siden har man de som nekter å forholde seg til et substansielt religionsbegrep av overbevisningsgrunner, altså at det skulle være eurosentrisk, disse har knapt noe å gjøre i noen vitenskap. Det er særlig påstandene om eurosentrisme, i sin ekstreme form jeg her sikter til, og som kan ende i politisering. At studiet av gudommelige vesener kanskje ikke lenger står høyest på agendaen viser vel at man ser andre sider ved religionen, og ikke minst forholder seg til andre disipliner som også arbeider med religiøs tematikk, det være seg i sosiologisk, antropologisk, økonomisk, historisk eller filosofisk kontekst. Studiet av det hellige i seg selv forsvant vel med Eliade og hans idealisme som nok kunne tendere mot det teologiske eller i sin ytterste konsekvens det fascitoide. Men med denne endringen i studieobjekter, altså en utvikling i retning av en funksjonell tilnærming. Studiet av det substansielle vil nok også i fremtiden ha en plass, men da som en del av en større helhet, som et delverktøy i en analyse, for eksempel av et samfunn eller en kultur. Hva angår det siste momentet vedrørende universelle begreper eller ei, der ligger det etter min mening en fare hvis man går så langt at man ser bort i fra hva som virkelig er for å kunne tekkes et “ idealistisk perspektiv”. Problemet blir når man går på akkord med empirien, definerer selve vitenskapens redskap som eurosentrisk og ubrukelig, da har man faktisk ikke lenger noen vitenskap.

Kilder:

Gilhus, Ingvild: What became of superhuman beeings,…published ?

Horton, Robert: A definition of religion, and its users, The Journal of the Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland 90 81960)

Sundstrøm,Olle: “Gudar” och “andar” i jamførande forskning, Nordliga studier 1, Umeå 2008.