Om å tolke religionene.

Mytologiene, våre religioner, har til alle tider hatt sine tjenere.

Det har vært mange og mektige yrkesgrupper som har hatt til oppgave å ivareta religionen og dens ulike ytringsformer i samfunnet.

Vårt sekulariserte samfunn har satt de moderne vitenskaper over den teologiske frihet, og vi lærer idag lite, eller ingenting om de tolkningsformer som moderniteten ikke ønsket.

For ca 200 år siden debbatterte fagmiljøene i Norden hvordan mytologiene skulle forståes.

I forordet i boken “Nordisk Mytologi” av N.M.Petersen, gir forfatteren en orientering om uenighetene og hovedargumentene for sine synspunkter:

Han viser til at forståelsen av myten preges av to hovedretninger, den historiske og den fysiske, mens han selv ønsker å fremme en åndelig forståelse av mytene.

Ifølge den historiske forklaringsmodellen tenkte man at gudene opprinnelig hadde vært mennesker. De ble etterhvert dyrket som Guder.

Man mente at de folkene mytene beretter om, f.eks æser og vaner, var virkelige folkeslag , og at Odin og Tor hadde vært prester for å utbre denne dyrkingen.

Petersen mener at denne forklaringen ikke er opprinnelig, men at den er kommet som forklaring på myten i etterkant.

Den historiske forståelsen av myten var den rådende i middelalderen, og beskrives av  f. eks. Snorre og Saxo, .

Grunnen til  at Petersen betviler den historiske forståelsen av myten, er at han mener dette ikke harmonerer med mytens egenart, og den moderne historieforskningen.

Og her er Petersens hovedanliggende! Han ønsker å bevare mytens verd og egenart gjennom den vitenskaplige metodikken.

Den unge historievitenskapen som vokste frem her i den nordlige del av Europa, var enige om å kalle alt, som ikke hadde “passert” deres kriterier for å være historisk, for myter og sagn.

Betegnelsen “myter og sagn” ble synonymt med beretninger som ikke var klassifisert som historisk korrekte, og mange tidligere historiske beretninger og kilder fikk denne betegnelsen.

Og Petersen kaller det å gå helt over i den andre ytterlighet: …. “Det går så med hvarje framsteg: det slår sterkt øfer åt andra sidan”…

Den historiske forklaringen ble  forlatt og mange erstattet den med den fysiske forklaringen, man kaller myten en naturmyte.

Petersen kjenner seg mer i pakt med naturmyten:……. “Det er fra “moder jord” vi alle hemta næring”…….

Den fysiske tolkningen har alltid vært en del av tolkningstradisjonen og deler av denne metoden var fremdeles ikke berørt av den moderne vitenskaps krav til sannhet.

Men i naturmyten var den astrologiske forståelsen av myten fremtredene, og astrologien var ikke ønsket som tolkningsmetode av fagfolkene ved de moderne universitetene.

Petersen har ingenting i mot å anvende fysiske bilder hvor:…. “Argus med de hundra øgonen er den lyse stjernhimlen och den vandrende Io er den vandrande månen”….

Men han ser liten mening i den ensidige astrologiske tolkningen.

Petersen mener myten ikke kan overleve om den ensidig skal betraktes som vann og sten, stjerner og himmelske konstellasjoner.

Han mener at  slik :….” førvandlas nordens kæra mytologi til en almanakk”….

På den annen side :….” hvarføre skulle vi icke hafva en himmelsk djurkrets såvel som andra?” spør han , og henviser bl.a til Finn Magnusen,

som hevdet at den nordiske gudelæren har sine astronomiske guder slik egypterne, kaldeerne , romerne og grekerne og alle andre folkeslag hadde.

Han viser til at den astrologiske tolkningen var, hadde vært, den viktigste naturforklaringen på myten.

Astrologien utgjorde en vesentlig del av prestenes lære og den skriver seg langt tilbake i tid,  i alle verdens myter, men Petersen argumenterer mot at den er nødvendig for å tolke myten.

Selv søker han å “beånde” mytene, eller vise til de dype åndelige sannheter som myten rommer, altså en sjelelig forståelse av myten hvor mennesket står i sentrum.

Så langt Fra N.M.Petersen.

Jeg ønsket med dette å vise glimt fra den religiøse debatten for 200 år siden.

Vi har på denne korte tiden “glemt” hva som var før den moderne nytolkningen av både religion og historie fant sted.

Dersom vi husker Heyerdahls forsøk på å argumentere for den historiske forklaringsmodellen, den som Snorre og Saxo viser oss, og tenker på hvor sinte norske forskere ble på ham,

forstår vi kanskje bedre hvor vanskelig dette fremdeles er!  Og hvorfor vi ikke lærer noe om de tolkningsmåtene som var de vanlige før.

Jeg har en tid sett nærmere på naturtolkningen i Bibelen, og vet det er et nesten tabubelagt område.

Bibelen advarer mot astrologien, sier man. Det er avgudsdyrkelse.

Denne tankegangen vil jeg både understreke og nyansere.

5.Mos.4.15-19 viser lovens holdning til  spørsmålene vedrørende “naturforståelsen” av mytene:

"Så ta eder nu vel i vare, så sant dere har eders liv kjært – ….at dere ikke forsynder eder med å gjøre eder noget utskåret bilde, noget slags avgudsbilde, i skikkelse av mann eller kvinne

eller av noget firfødt dyr på jorden eller av nogen vinget fugl som flyver under himmelen, eller av noget dyr som kryper på jorden, eller av nogen fisk i vannet nedenfor jorden,

og at du ikke, når du løfter dine øyne op til himmelen og ser solen og månen og stjernene, hele himmelens hær, lar deg føre vill, så du tilbeder dem,

de som Herren din Gud har tildelt alle folkene under hele himmelen."

Her kommer en begrunnelse for det annet bud, billedforbudet, godt frem. Man skal ikke lage billeder av noe på, over eller under jorden for å tilbe dem.

Og, når du ser på dem skal du ikke tilbe dem.

Og vi legger merke til at Gud her føyer til at alt dette er tildelt alle folkene under himmelen. Dette har alle mennesker felles.

Om Loven heter det at Gud ga Israel sin lov og den har han ikke gitt til noe hedningefolk.

Vi ser at med den loven skiller Israel seg ut fra alle folkene rundt omkring, for de andre folkene laget gudebilder og dyrket dem.

Var det nødvendig å gi en slik lov?

Israel hadde samme tendensen til avgudsdyrkelse. Vi husker f. eks at de laget gullkalven, og  vi leser i Krøniken at Josias renset tempelet:

…”de førte ut av Herrens tempel alle de redskaper som var gjort til Ba’al og Astarte og til hele himmelens hær…… og avsatte de prester som brente røkelse for Ba’al,

for solen og månen og dyrekretsens stjernebilder og hele himmelens hær……”

Så vi ser at Israel, på tross av loven, hadde avguderiet helt inne i tempeltjenesten.

Ordet for dyrekretsen er her “mazzaloth”,  og det sies å være samme ord som Gud bruker i sitt svar til Job:

…"Kan du knytte syvstjernens bånd, eller løse Orions lenker? Kan du føre Dyrekretsens stjernebilder frem i rette tid, og Bjørnen med dens unger – kan du styre dens gang?

Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?"…

Ordet for Dyrekretsen er her ” Mazzaroth” og de kildene jeg har kunnet finne, sier at disse ordene er synonyme.

I yiddissh og kabbalistisk tradisjon er “mazalot” ordet for astrologi, så de sterke religiøse retningene i jødedommen anser dette som en del av det hele.

I det siterte fra Job, sies det tydelig at Gud fastsetter den skapte himmelens herredømme over jorden.

Forståelsen av at himmelen hersker over jorden, styrkes ved ordet “maadanoth” som brukes om å knytte syvstjernens bånd.

I King James står de slik: …" Canst thou bind the sweet influences of the Plei'ades…"

Jeg ønsker å vise at Zoodiaken er Guds skaperverk, og at det er han som fastsetter dens herredømme over jorden.

Det er Gud som skal æres og tilbees! men hans skapninger og hans ordninger bør vi ikke forakte.

Vår moderne kultur, som de siste 200 år har “glemt” dette , avfeier at dette virkelig var en av tolkningsmåtene før

Og så grundig har de feiet ut selv det minste spor av denne mangetusenårige, verdensomspennende fellesforståelsen av myten, at vi ikke “ser snurten” av den i vår almenutdanning.

Og om det spørres: Bør ikke mytene tolkes etter datidens forståelse? avvises det, uten diskusjon, som gammel overtro.

Jeg ønsket derfor bare å minne om det som var, og som Bibelen nevner som en del av skaperverket.

Iskapelsesberetningen, heter det at  Gud skapte himmellegemene:

…”De skal være til tegn, og fastsatte tider og dager og år…..”

Kalender-regning ble mulig ved astronomiske observasjoner av himmellegemene over lang tid, og vi vet at hele middelhavsområdet brukte tid på dette.

Den gangen var astrologi og astonomi samme sak.  Det var datidens vitenskap.

De hadde felles kunnskaper, felles billedspråk og gåter, og forsto hverandres myter, for referansene deres var i den fysiske himmelen og felles for dem alle.

Jeg liker å ha et bredt tolknings og assosiasjonsgrunnlag når jeg vandrer i mytene, der alle tolkningsmuligheter er til berikelse.

Om jeg da får øye på et mytisk bilde som berører oss og vår tid, er det ikke viktig for meg om det faller inn under den ene eller andre tolkningsmåten,

for meg er det underordnet, for bare Gud er overordnet.