Er det rett å tilgi - i alle situasjoner?

barne- og ungdomsskolen.  Et tilbakeblikk til februar 2001:

"Kjeven er most ned i gulvet. Steffen er 13 år og sikker på at han skal dø. En liten tiendeklassing strammer hendene rundt halsen hans, og nekter å gi slipp.

«Du er ikke verd noe», knurrer han.

Steffen svarer ikke. Bare ligger der urørlig, og kjenner de fysiske fornemmelse av å bli kvalt. Smerten er likevel sterkest i det han ser foran seg langs gulvet. Han ser skoene til medelever. Skoene til gjengen fra tiende klasse. Det er alle de som ikke sier eller gjør noe.

- De bare sto der og så på, forteller Steffen Ekren."

Det skal ikke mye fantasi til å forstå at slike situasjoner setter seg.  En opplevelse av å være forlatt i og med at ingen hjelper - hverken elever eller tilstedeværende lærere.  En undres:  "Hvorfor meg? Hva galt har jeg gjort?"

"Mobbingen startet allerede i tredje klasse på Kolltveit skole i Fjell. Han ble utpekt som en brilleslange. Klærne hans ble kastet over gjerdet, eiendeler forsvant og bøkene ble revet opp. Ni år gamle Steffen ville ikke gå på skolen, og ba foreldrene om å få slippe."

Vi foreldre har vanskelig for å ta inn alvoret i det å bli mobbet utenfor vår synsrand.  I steden for å ta barnet på alvor, så kanskje bagatelliserer vi og tenker gjerne totalt feil "Hva har poden gjort for å få en slik behandling?"  Det å ta et barn på alvor når mobbingen er i en startfase er det ikke mange som senser og handler på - det er få som oppnår det skoleskifte som kunne ha endret barn- og ungdomstid.

Hvordan går det så med Steffen nå?  " år har Steffen tatt seg fri fra studiene, og bruker mesteparten av tiden på politikk, fotografi og frivillig arbeid som leder for Mental Helse Ungdom i region Vest. Selv om det går bedre nå, så sliter han mye med spising, dårlig selvbilde og tunge depresjoner.

Jevnlig får han også flashbacks fra ungdomstiden. Særlig når han treffer på mobberne. Flere av dem bor fremdeles på Sotra, og det hender han ser dem på bussen, på dagligvaren eller på Sartor Senter.

- Jeg kommer aldri til å tilgi dem. Mest sannsynlig har de ødelagt hele livet mitt, sier Steffen."  Link til artikkel i BT:

[ http://www.bt.no/nyheter/lokalt/venn/--Jeg-kommer-aldri-til-a-tilgi-Mest-sannsynlig-har-de-odelagt-livet-mitt-2861175.html#.UUYCKhx0k6U ]

Faglitteraturen gir oss input på at det å tilgi - helt eller delvis - og så gå videre i livet er det som er på alle måter det mest hensiktsmessige, men det er ikke lett - voldtekt - mishandling - Utøya - setter gjerne sine uutslettelige og livsvarige spor, men ... er det mulig å tilgi .... er det rett å tilgi .... er det hjelp i en erkjennelse eller tro?  Er det rett og mulig å tilgi - i alle situasjoner?

Så nylig en episode fra en web-serie fra 2011 med tittel:  "The confession" som skulle bli "Skriftemålet" på norsk der vi møter en leiemorder som oppsøker en katolsk prest for å skrifte - eller?

I denne episoden der hovedrollene spilles av Kiefer Sutherland og John Hurt møter vi mange av de tema vi på vd diskuterer både som troende og skeptiker/ikke troende - Guds ekistens; hvor kommer det gode og det onde i oss fra og om det egentlig er noen forskjell på det som er i den ene eller den andre av de to.... og ... hva skjer med tilgivelsen? ..legger inn episoden

[ http://filego.org/?d=512CD9F312 ]