Økt fokus på omsorg

I 1879 skrev Henrik Ibsen "Et dukkehjem" og kritiserte de tradisjonelle rollene til menn og kvinner i ekteskapet. Han skrev om Nora som ventet på det vidunderlige, hun danset tarantella og gikk fra å være sin manns uskyldige «lerkefugl» til å frigjøre seg fra ekteskapet og forlate mann og barn. Jeg så dramaet for femte gang på Oslo Nye teater rett etter at mitt første barn ble født. Jeg vet godt at Nora kommer til å forlate barna i siste akt. Men gjennom hele stykket klarer jeg allikevel ikke å tenke på annet enn at hun kanskje denne gangen, i en oppsetning i 2008, tar barna med seg i stedet. Men hun gjør ikke det. Skal Nora bli en frigjort kvinne, må hun forlate både mann og barn.  

I 2013 er det 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. Mye har skjedd i Norge på disse årene og norske kvinner har mye å takke sine feministiske formødre, Gros kvinneregjering og den norske velferdsstaten for. Norge ligger på verdenstoppen i antall kvinner i arbeid, og her i landet er nesten like mange norske kvinner som menn i jobb. Med velferdsordninger som barnehage og fedrekvote er alt lagt til rette for at norske kvinner skal klare å kombinere mammaliv med å være i arbeid. Vi har mer enn et helt år foreldrepermisjon fordelt mellom mor og far hvis begge foreldre jobber fullt, og vi har lovfestet barnehageplass for barna våre fra de er ett år. Før Gro Harlem Brundtland ble statsminister på midten av 1980-tallet og tok affære var lengden på foreldrepermisjonen den korteste i Norden og barnehagedekningen i Norge den laveste – mindre enn 30 prosent av norske småbarn hadde plass i barnehage. I dag år 77 prosent av alle ettåringer i barnehage. Fra treårsalderen går så godt som alle barn i barnehage. Norske kvinner er frigjorte. Og aldri før har vi hatt så mange muligheter som nå. Samtidig betyr de nye mulighetene at forventningene til kvinner aldri har vært høyere.

– Vi har sørget for en god foreldrepermisjon og full barnehagedekning. Derfor klarer norske kvinner å kombinere det å ha barn og å være i arbeid, sa arbeidsminister Anniken Huitfeldt. Hun sier det samme som damemagasinene, og avisforsidene: Du kan både være superkvinne på jobb og supermamma hjemme.

I en perfekt hverdag som forelder og arbeidstaker rekker man alltid bussen, må aldri hente tidligere enn planlagt i barnehagen, har ikke syke barn eller barnehageansatte som streiker og blir ikke innkalt av sjefen til plutselige hastemøter på jobb på tampen av dagen. Livet med barna og familien skal helst ikke kollidere med jobben. Men å kombinere familie og karriere er vanskelig for både kvinner og menn. Å gå helhjertet inn for én ting, betyr å måtte forsake noe annet. Når barna kommer er det mye som endres, og etter hvert begynner de fleste – både mødre og fedre – å tenke på om de bør velge annerledes når det gjelder familie og jobb. For noen blir det et verdivalg. Å være tilstede i barnas liv krever tid.

Vi lever i et samfunn der det er ønskelig at alle voksne skal jobbe fulltid for å opprettholde produksjon for et akselererende forbruk. Målestokken på en vellykket likestilt kvinne handler mest om hvor raskt hun kommer seg tilbake til jobb etter fødselen. I vårt kapitalistiske samfunn er arbeid det ikke tjenes penger på verdiløst – også i et feministisk perspektiv. Og barna har blitt salderingsposten i en tid da lite har verdi før det kan måles i kroner. Institusjoner som barnehage og sykehjem tar i stadig større grad over for familiens omsorg. Er det dette vi ønsker? Må å være frigjort og likestilt fortsatt være ensbetydende med å strekke og kutte båndene til barn, hjem og familie?

Mange kvinner skammer seg og føler seg utakknemlige fordi de ikke får til å være småbarnsmødre i full jobb. Men ingen bør skamme seg for å prioritere barna framfor penger og ambisjoner. Å jobbe redusert for å være den mammaen eller pappaen de ønsker å være og mener barna trenger bør i større grad anerkjennes. Vi trenger økt fokus på verdien av omsorg i familien. Verdien av et menneskeliv er større enn det som kan måles i kroner og ører. Samfunnet må begynne å anerkjenne de typiske kvinnelige oppgavene og verdiene. Er det på tide å la mor være malen for far i stedet for omvendt?