Hvorfor satser myndighetene på barnehager for de aller minste? Barnehagen er et redskap for flere politikkområder: arbeidslivs- og likestillingspolitikk, sosial- og integreringspolitikk, utdannings og barnepolitikk. Aller minst det siste. Det leses ut av offentlige dokumenter samt innlegg av aktuelle ministre.
Kritisk forskning ties i hjel. Politikken sminkes med ideologiske argumenter: barnehage fra ett års alder, med dager ut over foreldres arbeidstid, er godt for barn. Barna skal stimuleres språklig, bli sosiale og trygge. De får lekekamerater med mer.
Barnegråt. Men kan det sies noe annet og mer? Hva om barnehagens ansatte sier hva de vet og ser? De hører barn som gråter når foreldrene forlater dem. Selv om de får gråten til å stilne, kan noen barn gråte dag etter dag. Forskere forteller om forhøyet forekomst av stresshormon. Ikke alle ansatte som skal språkstimulere, har et godt språk selv. Svært mange mangler faglige forutsetninger for barnehagearbeid. Dette har politikere visst siden 1998. Men bryr de seg om det?
Argumentene for barnehage for alle gis også på makroplan – med et framtidsperspektiv. Det er godt med tanke på skolen, en god investering for kunnskaps- og konkurransesamfunnet. Barnehagen er et virkemiddel i konkurransesamfunnet.
Oppdages. Det er mulig at det er dette foreldre er opptatt av. Men det viser ikke forskernes funn. Foreldre vil at barna skal ha det trygt og ha lekekamerater. Med samfunnsutviklingen har ikke barn lekekamerater hjemme. Det synes som mødre og fedre heller vil eller må være på jobb enn å bruke en avgrenset del av livet med omsorgsarbeid hjemme. Så spør man hvordan det skal gå med barn som ikke får nok språklig stimulering eller sosial kompetanse før de er tre år. Eller hva skjer med barn som får en dårlig start hjemme. Det er en utfordring. Hvilken betydning har det for det enkelte barn hvis det ikke oppdages tidlig nok?
Hvem oppdager? Barnehagen er pålagt mange oppgaver. Men hva skjer i barnehager uten tilstrekkelig kompetanse, med for få voksne til å ivareta de sammensatte oppgavene? Spørsmålet er hvem som oppdager om barn ikke har det godt i barnehagen. Hvem sier i så fall fra om det? Til hvem? Og hvem lytter til erfaringsbaserte og faglige innvendinger mot kritikkverdige sider ved dagens barnehagepolitikk?
Som sosialpolitisk virkemiddel skal barnehagen ifølge regjeringen nedbygge forskjeller. Men barnehageforskning (Charlotte Palludan 2005) viser at barnehagen, likesom skolen, gjør en forskjell, idet barns samspill med voksne både kan skape og vedlikeholde forskjeller, helt motsatt av de pedagogiske bestrebelsene.
Omsorg. Barnehagen er et virkemiddel av flere for å få et likestilt samfunn. Problemet er at arbeid i hjemmet ikke er ansett som arbeid. Man undervurderer at det finnes livsfaser der omsorg er grunnleggende nødvendig og en forutsetning for liv. Det verdsettes ikke nok. Barnehagen er et virkemiddel i en politikk der interessen ligger helt andre steder enn i omsorgen for de aller minste. Det vet vi fra de sporadiske debattene om livsvilkårene for det sårbare livet i vårt samfunn. Når lytter vi til og deltar i samtaler om hva som bidrar til det gode liv for de minste barna, deres familier og samfunnet i stort og smått?
Barnas liv og satsingen på barnehager henger sammen med arbeidslinja og likestillingsideologien og hensynet til at kvinner som tar omsorgsansvar, ikke skal bli minstepensjonister som tidligere. Men barnas liv henger også sammen med boligpolitikk, skattepolitikk, samferdselspolitikk, pensjonsreformer med mer. I tillegg kommer den politiske retorikken som også brukes som virkemiddel. Kontantstøtten hånes for eksempel med utsagn om at man «betaler foreldre for å holde barna borte fra barnehagen», som barneminister Inga Marthe Thorkildsen uttrykker det i sin politiske polemikk.
Barnas sak. Dermed blir det vanskelig, om ikke umulig, for familier å ta valg som går på tvers av «mainstream» – politikernes vilje. Hvem skal vi tro taler barnas sak? Fagfolk fra ulike fagområder og politikere fra ulike politikkområder bringer argumenter til torgs som kan brukes for å fremme ulike interesser. Spørsmålet er hvilke interesser som ivaretas.
