Alle mine heteroseksuelle venner

"Som student blir jeg bekymret og sliten"

Forrige uke skrev en medstudent av meg, Espen Doksrød, et blogginnlegg om at han ønsker å kunne vie homofile når han blir prest. Egentlig ble det publisert på studentbloggen hans, men det havnet også her på Verdidebatt og ble lest av mange.

Espen fikk i løpet av kort tid utrolig mange stygge kommentarer her på verdidebattt, og konkluderte med at han ikke ønsker å debattere saken i dette forumet i denne omgangen. På studentbloggen skriver han at "som student blir jeg bekymret og sliten. Bekymret fordi jeg lurer på om det virkelig er en så splittet kirke med en så militant retorikk jeg skal arbeide i. Sliten fordi det gjør vondt å få så mange personlige bemerkninger."

Jeg vil gjerne si takk til Espen for at han kasta seg ut i denne debatten - åpenbart uten å egentlig vite hva slags vepsebol han stakk fingrene sine inn i. Takk for at han ved å lese kommentarene han fikk, satte seg inn i hvordan det er å være meg. Det er på mange måter mitt liv det handler om. Det er meg som var illustrasjonsfotoet da Klassekampen forrige gang ville skrive om et splittet Kirkemøte. Meg og kona, i hvite kjoler, på kirketrappa, nygifte. En gledens dag for oss - en sorgens dag for kirken, skal en tro mange som skriver på Verdidebatt.

Hvis han synes det er opprivende å lese hetsende kommentarer fordi han som heterofil ønsker muligheten til å vie homofile, kan han jo sikkert tenke seg hvordan det føles for meg, som lever i et homofilt ekteskap døgnet rundt.

Oppsøker jeg problemene?

Mange vil hevde at jeg oppsøker problemer selv, ved å f. eks. lese sånne debatter på Verdidebatt, og ikke minst ved å selv heve stemmen mot forskjellsbehandlingen homofile opplever i mange kristne sammenhenger. Det er til dels riktig. Men det er umulig å komme unna debatten hvis en er aktiv i kristne miljøer - derfor velger jeg heller å være en aktør, enn å sitte passivt og synes synd på meg selv.

Da jeg var 15 år, stilte jeg spørsmålstegn ved om det virkelig var sånn som jeg hørte landsstyret si, at ingen andre speidere enn meg i hele Norge var homofile. Takk til de heterofile speiderlederne som da kom til meg og fortalte om sine homofile speidervenner, som hadde sluttet i speideren fordi de ble utestengt. Da jeg var 17 år, var jeg ungdomsrepresentant i et foreningsstyre. Styrelederen tok opp på et styremøte at årsmøtet heretter måtte påse at ingen samboende eller homofile kom inn i styret. Takk til hun som tok tak i meg etter styremøtet, og sa at hun ville jeg skulle stille til gjenvalg likevel. Selv om jeg ikke gjorde det. Var det virkelig tenåringen Sara som var problemet her? Var det ikke noen menn med makt med i bildet, som hadde et ønske om å skyve henne ut av fellesskapet?

Jeg møter de samme mekanismene i det kristne voksenlivet. En menighet jeg kjenner godt, ønsket å drøfte på et åpent menighetsmøte hvorvidt menigheten ville tåle en homofil ansatt. Staben visste at jeg var der for å lytte på vegne av den nyansatte. Jeg satt på det møtet og hørte dem beskrive den nyansatte, og dermed også meg, som en propagandist, farlig for barn, en som leder ungdom inn i synden, en infiltratør, lovbryter, ikke kristen, kirkesplittende og ødeleggende for menigheten. På et tidspunkt, da de hardeste ordene falt, satt menighetens tre prester og stirret på meg fra hvert sitt sted i rommet. Blikkene deres sa; skal du ikke gjøre noe? Ingen av dem gjorde noe. Jeg veit ikke hva de så for seg at jeg, som var på besøk, skulle gjøre, når ikke engang noen av de lokale prestene ville ta ordet og be folk om å oppføre seg. Ville de ikke høre på prestene, så ville de vel i alle fall ikke høre på en farlig lesbisk propagandist? En av prestene kom til meg etterpå; "Dette var jo trist, Sara." Han kunne like gjerne spytta meg i ansiktet. Etter det møtet var jeg søvnløs i fjorten dager.

Jeg trenger flere heterofile venner

Nå som samlivsdebatten skal opp igjen, og igjen, og igjen, så merker jeg at det er grenser for hvor mange ganger i uka jeg orker å høre mennesker forklare meg hvorfor de mener jeg lever et ukristelig liv. Grenser for hvor mange ganger i uka jeg skal sitte og forsøke å forstå, når jeg ikke klarer å tro på at forståelsen er gjensidig.

Kristen-Norge har en jobb å gjøre når vi skal snakke sammen om samliv. Vi må klare å snakke med og om hverandre med respekt. Det må være en dugnad, og ikke et ansvar som homofile kristne skal ta alene. En mann som i utgangspunktet mener at homofile bør leve alene, ringte sønnens fotballtrener for å si at "homse" er et uakseptabelt skjellsord på fotballbanen. Det kaller jeg respekt for andres egenverd, på tvers av saksuenighet.

Norges Kristelige Studentforbund arrangerte fagdag om temaet 22. januar på MF. Det var 140 stykker innom, og det store flertallet av dem var heterofile som ønsket å skaffe seg mer kunnskap om homofilt samliv. For "homo-spørsmålet" er ikke en teoretisk debatt, det handler om hundrevis av mennesker som har engasjement i Den norske kirke og andre kirkesamfunn, og om tusenvis som ønsker kirken som ramme for markering av store hendelser i familie og samfunn.

Flertallet av de homofile, lesbiske og bifile i kirka tar ikke offentlig til orde for å fortelle om sine opplevelser. Flertallet vil kanskje heller ikke heve røsten, hvis den lokale menighetsrådslederen gir beskjed om å rense ut homofile og samboere fra verv i menigheten. De vil nok heller pakke sammen sakene sine og forsvinne i det stille. Derfor trenger vi noen heterofile venner, som kan stå fram og si andre imot, uten å sette sine egne livsvalg på spill.

Du trenger ikke være for hverken homofilt ekteskap eller surrogati for å gjøre det - det holder at du ønsker et kristent mangfold med reelt rom for uenighet. Enhver kan stå opp for andre som blir skjøvet unna - samme hva grunnen er. En trenger ikke å være enige om alt for å ta vare på hverandre.