Å være personifiseringen av kirkesplittelse

"Elsker Gud de homofile?"

Den såkalte samlivsdebatten, eller kirkas homo-spørsmål, er en gjenganger både på verdidebatt og kirkekaffen. For tiden er jeg av ulike grunner interessert i å undersøke holdningene til homofilt samlevende, samboerskap og skilsmisse i ulike kristne barne- og ungdomsorganisasjoner.

Jeg forsøker å bli kjent med holdningene og begrunnelsene ved å slå opp på hjemmesidene deres. Men jeg finner ikke noe særlig. Merkelig, i og med at organisasjonenes ledere i medieoppslag virker så opptatt av dette. Men samtidig naturlig, det er jo ikke primært anti-homoarbeid disse organisasjonene driver med! Det er korsang, speidergrupper og leirvirksomhet.

Ved å søke på "homofil" på acta.as, får jeg ett treff. Det er en lang artikkel som heter "Elsker Gud de homofile?" Forfatteren skriver om hvor vanskelig han synes homo-spørsmålet er, og at han etter å ha sett filmen Fucking Åmål nesten begynte å tro at homofilt samliv var ok. På nlm.no/ung får jeg opp fem treff ved å søke på homofile, som alle forklarer at mennesker som meg ikke er ordentlig kristne. FABU og Laget har ikke skrevet noe om emnet i det hele tatt, selv om organisasjonene har sterke meninger om samlivsformen til lederskikkelser i organisasjonene. Men det er kanskje bare sånn, eller kanskje en blir innviet i dette etter noen års medlemskap? "Du visste det kanskje ikke da du begynte å synge i koret vårt, men du kan ikke være dirigent. Du er jo samboer!"

I møte med medlemmer og tillitsvalgte i tradisjonelt konservative organisasjoner, opplever jeg at flere og flere har en respektfull og verdig holdning til personer som har valgt annerledes enn dem selv. Bare på ett punkt skorter det fremdeles for flertallet: De har ikke skjønt at de snakker med meg om livet mitt.