Den første menneskerett

"Da jeg var liten, følte jeg en dyp medlidenhet med dyrene, fordi de ikke kunde snakke. Siden har mitt hjerte forherdet sig; men fremdeles er jeg tilbøielig til å anse ytringsfriheten som den første menneskerettighet. Det førrste man gjør når man kommer til verden er jo også å oppløfte et brøl av forferdelse. Det nytter jo lite, men allikevel -"

- "Det frie ord", 1935, Arnulf Øverland

Skuddene i København

Skuddene som falt i København forrige uke går i en liste som blir lengre og lengre for hver eneste uke. En sensurliste som har (mesteparten av tilfellene) en bestemt fellesnevner: debatten om islam. Det er en rød tråd her for den som ønsker og er villig til å se det. .

Hvordan reagerte folk denne gangen? Det finnes selvfølgelig forskjeller på tidligere reaksjonsmønstre (før og under karikaturstriden i 2005) på den ene siden og nåværende reaksjonsmønstre. Det vil si reaksjonsmønstre blant opinionsdannere, politikere, media, akademia, kulturpersonligheter og såkalte intellektuelle etc. Sakte men sikkert ser det ut som det har gått opp et lys - for en del av de som før - ikke ønsket eller ikke ville se virkeligheten for det den var og er fortsatt.Virkeligheten for mange mennesker, ikke bare i Vesten, men også i den muslimske verden som lever under konstant trussel fordi de er annerledestenkende (og annerledestroende). Selv om reaksjonsmønstre har bedret seg - finnes det fortsatt moralsk feighet der ute.

Den moralske feigheten

Når Aftenpostens politiske redaktør Stanghelle skriver "vi vet ikke helt hvor dette ender" begynner man å lure på hvor Stanghelle har vært de siste 25 årene. Hvorfor har ikke Stanghelle og hans kollegaer vært like tydelige før? Hvor tror Stanghelle i virkeligheten at dette vil ende? Endestasjonen har et navn Stanghelle og jeg tror du vet hva navnet er - hvis du tenker deg godt om.

Det mest interessante med kronikken til Stanghelle er at han ikke nevner (ikke en eneste gang) ord som "islamisme"eller "islam". Nå kan man selvfølgelig si at det er litt for tidlig å vite hvem som egentlig angrep Lars Hedegaard, men for å bruke en klisjè av et uttrykk: "If it walks like a duck, quacks like a duck, looks like a duck, it must be a duck.". Det er selvfølgelig større sjanse for at Hedegaard ble angrepet av en rabiat islamist enn at han ble angrepet av en rabiat miljøvernaktivist. Å hevde noe slikt er ikke det samme som å trekke en forhastende konklusjon eller å være "fordomsfull", men å forholde seg til dagens virkelighet – noe Stanghelle og mange av hans kaliber ikke evner eller ønsker ikke å gjøre. Hvorfor det mon tro? Det finnes flere forklaringer på dette – men et er i alle fall synlig og innlysende: moralsk feighet. I den britiske journalisten Nick Cohen punktliste for forsvar av ytringsfriheten sier pkt 4 følgende: "If you are frightened, at least have the guts to say so." Men det finnes så lite moralsk mot i Vesten at man ikke engang vil innrømme at man er feig og/eller redd.

Den selektive solidariteten

Når det blåste verst rundt de russiske jentene i Pussy Riot var media-Norge mer eller mindre entydig og prinsipiell i sin støtte til bandet. Mens 2-3 års fengselsstraff skapte furore og engasjement i det gamle Noreg, er det vanskelig å se det samme engasjementet for folk som venter på dødsdom i Saudi Arabia (Hamza Kashgari) eller folk som venter på lange fengselsstraff i Indonesia (Alexander Aan). Mens (for gode grunner) hetsing av kvinner skaper engasjement er det vanskelig å se pressemeldinger fra Pen Norge eller lederartikler i landets største aviser som støtter deres danske kollega Lars Hedegaard - på et prinsipielt grunnlag. Dette handler ikke om hvorvidt man er enig eller uenig i andres standpunkter - men hvorvidt ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett som skal vernes mot de som bruker vold for å kneble andre. Til enhver tid.

Man skal selvfølgelig ikke sammenligne alle former av urett uten å ta hensyn til konteksten. Men er det snakk om et snev av eurosentrisme? Kanskje det er snakk om manglende solidaritet? Er det fordi Pussy Riot er europeere? Er det grunnen til at de fikk mer fokus enn en ung mann som skrev 4 uskyldige tweets (og som følge av det fikk dødsdom)? Jeg tror det argumentet blir for enkelt. Det blir for enkelt hvis man er en genuin ytringsfrihetstilhenger. Hvis man er det så bør ikke dette engasjementet stoppe ved Europas grenser – til og med hvis det blir idealistisk. Litt idealisme er bedre enn likegyldighet eller det som er verre: det utålelige sviket som ligger bak en del vestlige personers moralske feighet.

Hvis man i et lite øyeblikk bytter ut Hamza Kashgari med Lars Hedegaard og Pussy Riot med kvinner som blir netthetset - vil man kanskje legge merke til noe. Alt dette er selvfølgelig alvorlig (og alle fordømmer det) – for ikke å snakke om at det er moralsk forkastelig og er kriminelt. Men engasjementet som netthets av kvinner skapte er ikke på lik nær det engasjementet som det at en 70-årig journalist ble forsøkt skutt - har skapt. Dette sier oss en del ting som mange ikke ønsker å innrømme høyt. Dette viser hvor selektiv solidariteten til en del mennesker i Norge/Vesten er i virkeligheten - særlig når solidariteten er i høyest grad nødvendig.

Ytringsfrihetens trang(ere) kår - globalt og lokalt

Det er en del som ikke forstår at jo flere hendelser som skuddene i København forrige uke, jo mer går det ut over den reelle ytringsfriheten - i praksis. Nå snakker man ikke om juridiske begrensinger – disse begrensingene er det såkalte "moderate" internasjonale aktører med dress som prøver å få fram. Mens rabiate islamister angriper folk med øks og pistol – så går såkalte "moderate"i FNs lokaler og ønsker å innføre en global blasfemilovgivning. Da har det ingenting å si om du tror du sitter trygt i det kalde nord. Begge grupper ønsker det samme: sensur. Den ene gjør det ved å bruke politiske virkemidler –den andre ved hjelp av frykt og vold. Men begge grupper må bekjempes. Men blir det gjort? Ikke godt nok.

I etterkant av protestene mot amatørfilmen "Innocence of Muslims" var EU fort ute sammen med den arabiske ligaen (og flere andre internasjonale aktører) med en pressemelding. EU gikk langt i å undergrave den reelle ytringsfriheten - til europeiske borgere. Man er både naiv og nærmest virkelighetsfjern hvis man innbiller seg at dette presset – bade den voldelige, men også det politiske –vil ikke langsiktig påvirke vår ytringsfrihet.

Hva er vår reaksjon mot dette presset? Eller hva er noens reaksjon mot dette presset? Jo, å åpne opp døra for barbarene ved porten. Ved å overgi seg til trusler og press – fordi det er viktig å ivareta "harmoni" - men hva slags harmoni kan man skape i et samfunn hvor frykt for ord (eller tegninger) skal råde? Hva slags samfunn får man når frykten for det talte og skrevne ord er så stort at vi må kneble oss når det kommer til dette temaet her?

Den egentlige blasfemien

"Those who presume to fully grasp God’s will, and dare to impose their own limited understanding of this upon others, are essentially equating themselves with God, and unwittingly engaged in blasphemy”

– Abdurrahman Wahid (1940-2009), tidligere president i Indonesia og muslimsk teolog.

En av de mer interessante muslimske statsledere i nyere tid - Abdurrahman Wahid skrev (i kjølevannet av karikaturstriden) essayet - "God Needs No Defense" - at den egentlige blasfemien er å tro at Gud trenger å bli forsvart av mennesker når han blir "angrepet" av andre mennesker. Wahid tar også opp et spørsmål som få muslimske ledere (til og med i Vesten) tar opp (og hvis de gjør det – ikke på en prinsipiell måte): […] why is there so little freedom of expression, and religion, in the so-called Muslim world?" Hvorfor er det slik? Wahid nevner blasfemiloven i Pakistan, men eksemplene er mange. Senest ute er Egypt hvor det "progressive KrFs lokallag fra 50-tallet" i Egypt ledet av Morsi kom fram til at det er viktigere å "beskytte" borgere mot lavbudsjetterte amatørfilmer på YouTube enn å beskytte borgere – som for eksempel religiøse minoriteter mot tvangsekteskap, tvangskonvertering og voldtekt. Det er viktigere å beskytte borgerne mot amatørfilmer enn å beskytte dem mot volden som kommer fra rabiate islamister. Så lenge man har denne mentaliteten – så lenge man har slike ledere vil man aldri få gjort noe med det som Wahid i sin tid tok opp: Hvorfor er det slik?

Veien videre – til neste gang

Hvordan vi i Vesten reagerer har en god del å si. Vi i Vesten som mer eller mindre nyter godt av det Øverland kalte for den første menneskerett – må for all del ikke lempe på denne retten ved å rasjonalisere voldelige represalier, fakkeltog styrt av individer som klart er illiberale og/eller har manglende demokratiske sinnelag. Man må stå fast på de gode prinsippene. Dette er kanskje den eneste måten at denne menneskeretten kan nå de mange avkrokene på vår klode den så langt ikke har nådd. Men hvis vi ofrer vår egen ytringsfrihet på de krenkedes alter eller lar oss styre av en moralsk feighet – vil dette aldri skje. Til neste gang ikke diskuter hva offeret har sagt eller skrevet eller tegnet – men fordømme kneblingsforsøket og bekjempe fanatismen. La det gå automatikk i det - ryggmargrefleks - neste gang.