Fryktelig ondskap, brutal råskap – og uendelig godhet

I går ble far gravlagt. Det var verdig og fint. Selv om stunden var preget av vemod, var den først og fremst preget av de gode minnene om et spesielt liv fylt av glede og godhet.

Far var en respektert og godt likt forkynner, som nok var kjent blant mange utover i landet, men det er kanskje ikke umiddelbart naturlig å dele beretningen om denne stunden med andre enn familie og nære venner. Hadde det ikke vært for all ondskapen og råskapen – og den uendelige godhet som vi alle kan lære noe av.

Rolf D. Danielsen, som far het, vokste opp i Skien med mor og far og tre søsken – i enkle kår, slik som var vanlig på 1920 og -30-tallet. Det var godt samhold i familien, det var sang og musikk og det var mye å glede seg over. I barndom og ungdomstiden var han aktivt med i speideren og i Frelsesarmeens musikkorps. Han gikk i smedlære, og i 1941 fikk han arbeid som smed ved Nordlandsbanen.

I februar 1942 skulle hjem på besøk. Det var sen kveld da toget stoppet på Østbanestasjonen i Oslo. Etter at far, som da var en ung gutt på 21 år, hadde forlatt stasjonen, ble det sprengt en bombe på Østbanen. Da han kom til Vestbanen, skjedde det en eksplosjon også der. Her ble han alvorlig skadet.

Han ble arrestert og tatt med til Victoria Terrasse – mistenkt for begge attentatene. På tross av at han alt var sterkt skadet, ble han utsatt for strenge og brutale avhør. Han ble sendt videre til Ullevål sykehus og derfra til Grini. Der ble han torturert i dagevis og han fikk en dødsdom og skulle henrettes. Etter to uker ble han satt fri da tyskerne hadde kommet til at andre stod bak.

Da han kom hjem til Skien, hadde han så store skader at han ikke umiddelbart ble gjenkjent av sin egen familie. Hans far gikk forbi ham uten å kjenne ham da han skulle møte ham på stasjonen. Med sin høye alder var far blant de siste tidsvitnene fra Grini.

Det er ikke lett for oss andre å forstille oss hvordan dette var, men vi kan prøve.

Han hadde dratt hjemmefra et halvt år tidligere, og nå hadde han reist langt, veldig lagt og han nærmet seg hjembyen der han skulle få møte familien igjen. Faren hans hadde vært utsatt for ei arbeidsulykke og var sykmeldt. Dette hadde tæret på økonomien i en tid da ressursene var knappe. Den eldste sønnen i huset skulle hjem med penger som han hadde tjent og slik hjelpe sin kjære familie. Han var snart hjemme, og han følte stolthet og glede.

Plutselig, bokstavelig talt med et smell – fra det ene sekundet til det andre, åpnet ondskapens og helvetes porter seg. Han ble virvlet inn i sadismens og ondskapens ubeskrivelige avgrunn. Ingen kan være forberedt på slik, og aller minst han som akkurat denne kvelden følte seg som tryggest og gladest.

Da han våknet med sterke smerter, stod voksne menn rundt ham. De skrek stygge ord til ham, spyttet på ham, slo ham og sparket. De brukte klubbe og jernstang og de slo ham mot hodet og steder på kroppen der det gjorde mest vondt – og de nektet ham å sove. Han hadde alvorlige sår og han blødde kraftig, men det var ingen som hjalp ham eller pleiet han. Og så en dag fikk han vite at han skulle dø, at han skulle skytes.

Den unge gutten var forlatt og alene i dette infernoet av ondskap. Natt som dag kjente han en ulidelig psykisk og fysisk smerte, en frykt og redsel som ingen av oss kan forestille oss. Og kanskje det aller verste, følelsen av å være forlatt og alene. Når han ikke var i sjokk, gråt han. Han gråt og gråt. Hans eneste trøst og håp var det han hadde lært i hjemmet, i speideren og i Frelsesarmeen – i sorgløse og dager i den trygge oppveksten hjemme hos mor og far. Han bad til Gud.

Så vet vi at han slapp fra det med livet i behold. Han kom hjem til sine. Men han hadde nesten lidd den samme skjebnen som sin aller største helt gjennom livet, han som ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger og som tok straffen på seg for at mennesket skulle få legedom.

Far var 21 år og knust, men fikk mulighet til å bruke resten av livet sitt på å være positiv og blid, på å spre glede og optimisme – og oppriktig kjærlighet. På tross av all ondskapen, hadde han tro på det gode og var glad i mennesker. Han gjorde det han kunne for hjelpe de som var plaget. Han ville så gjerne bringe legedom.

Far ga et løfte til Gud om at han skulle tjene Ham. Dette løftet holdt han, og han viet resten av sitt liv til dette.

Han arbeidet i en årrekke i Blå Kors – først som bestyrer ved Blåkorshjemmet i Sandefjord og senere som kretssekretær i Oppland. Deretter ble han ansatt som landsungdomssekretær og flere år som landssekretær. I 1969 tiltrådet han som klokker og menighetssekretær i den da nybygde Hunn kirke i Gjøvik. Her var han i 16 år til han i 1985 ble pensjonist.

Mange er de familier og enkeltpersoner rundt i Norge som han opp gjennom årene hjalp, spesielt i forhold til alkohol- og rusproblemer og som fikk sjelsorg.

Far var 92 år gammel da han sovnet stille inn. Selv om vemodet preget oss, så var det likevel en takknemlighet og glede i denne begravelsen, en glede over alt han stod for, hans livslange oppofrelse og engasjement for andre, positiviteten og gleden han viste i møte med alle mennesker og da mest av alt overfor de som hadde det vanskelig.

------------

For de som har kommet seg gjennom dette innlegget om en person de overhodet ikke kjenner, har jeg lyst til formidle dette til slutt:

Far etterlot seg en arv, en arv som nok stundom kan være tung å bære for de fleste av oss. Den beste måten vi kan ære fars minne på er å se det gode i andre mennesker, stille opp for de som måtte ha det vanskelig og å gjøre det vi kan for å formidle og praktisere det gode som heldigvis er nedfelt i oss alle. Slik vil vi huske far, og slik blir vi påmint Bibelens gode budskap om tilgivelse og kjærlighet.

Dette er det nærmeste jeg kommer en ”andakt” her på VD. Enhver får lese det som man ønsker.