Fred

Vi spiser for å kjenne fred, Vi drikker for å finne fred. Vi utdanner oss, får oss en jobb, prøver å finne vår livspartner, får unger, og dør i vår søken etter fred. Og for de døde, ønsker vi dem et "hvil i fred".

Hva ble borte på veien? Er virkelig fred bare en utopi av et Soria Moria østenfor sol og vestenfor måne? Nei, mener jeg. Fred er alltid tilgjengelig for den som oppriktig søker det. Ikke gjennom alt vi gjør i verden for å kjenne opplevelsen av den, men ved å rette fokuset mot der den alltid er tilstede som Guds vesen i hjertet av mennesket. Dette indre man ikke kan peke på, da det er uendelig lite. Men som for den som finner, viser seg å være uendelig stort. Dette vesen som alle hellige ord peker mot. Dette vesen som all elendighet er et fravær av.

Så alle sannhetsøkende.. Hvorfor ikke søke fred, fremfor det å ha rett? Hvorfor ikke være fylt av Guds vesen, fremfor å søke like tomme ut av verden som vi kom inn i den? Hvorfor ikke treffe målet med livet, fremfor å måtte be om nåde for å ha rotet det til?