Gud og Abraham

På kirkevei søndag kom jeg til å høre et radiointervju med skuespiller Bernhard Ramstad, som spiller Abraham i Det Norske Teaters store satsing på å gjenfortelle Bibelen i løpet av seks teatertimer, med premiere om kort tid.

Ramstad sa at han hadde vanskelig for å forstå fortellingen om hvordan Abraham blir bedt av Gud om å ofre sønnen Isak. Han ville forsvare sin rollefigur, men gav tydelig uttrykk for at han hadde store problemer med å begripe seg på Abraham psykologisk. Også det gudsbildet som denne fortellingen synes å formidle, ble problematisert.

Skuespilleren uttalte også at mange teologer har problemer med å forstå denne bibelfortellingen.

La meg derfor, som teolog og relativt reflektert kristen, prøve meg på å plassere denne fortellingen i et tankemessig univers.

Det går an å forstå fortellingen som en helt avgjørende begivenhet i utviklingen av gudsbildet i jødedommen, og senere i kristendommen.

Med fortellingen om Abraham befinner vi oss i de aller eldste lagene av de bibelske fortellingene. Vi befinner oss i en tid hvor menneskeofringer - og barneofringer - ikke er uvanlige i den religiøse utøvelse, slik mennesker også ble ofret til Odin i nørrøn tid.

Abraham var et menneske av denne tiden. Han hadde ikke et gudsbilde som var preget av hele den jødisk/kristne tradisjon, enn si av moderne humanisme.

Abrahams bilde av Gud var fjernt og dunkelt. Og den Gud som talte til ham, hadde ennå ikke åpenbart alle sine sider for vandreren Abraham.

Når Abraham så begir seg opp på fjellet for å ofre sønnen Isak, er det denne fjerne og dunkle Gud han følger.

Men der på fjellet skjer det en gudsåpenbaring som viser helt nye sider av Gud. Gud forbyr Abraham å ofre sønnen. Gud griper inn på tvers av Abrahams gudsbilde frem til da, ved å si at Abraham nettopp ikke skal ofre sitt eget barn.

I vår moderne hang til psykologisering setter vi mennesket først og legger dermed vekten på det vi opplever som Abrahams blinde lydighet mot den autoritære guden, en Gud som krever at han ofrer sin egen sønn.

Men fortellingens dramatiske høydepunkt er ikke dette. Høydepunktet kommer når Abraham med ett forstår at Gud ikke krever et slikt offer. Gud forbyr Abraham å ofre sønnen sin, og viser hen til annet offer i stedet for sønn, nemlig bukken.

Slik gir denne fortellingen en fortettet og nesten genial fortolkning av offervesenet i jødedommen. Disse dyreofferne kommer alle i stedet for ofringen at et menneske, en sønn.

Dette taler sterkt til oss om at vi ikke skal gjøre andre mennesker til offere, hverken ved å skade dem eller ta deres liv.

Slik Abraham blir stanset av Gud, blir vi alle stanset når vi, i religiøs, ideologisk eller annen form for blindhet, skader eller tar livet av et annet menneske.

I bildekunsten er bildet av Abraham med kniven løftet over sønnens bryst et dramatisk motiv. Men dette motivet uttrykker det store vendepunktet i jødedommens historie. Det er det punktet hvorfra Guds barmhjertighet begynner å stråle frem, og siden skal den bli mer og mer tydelig gjennom hele forløpet i jødedommens religiøse utvikling og avdekning av Gud.

Som kristen kan jeg legge enda mer inn i dette.

Det går an å si det slik:

I jødedømmen går veien fra ofringen av sønnen og over til dyret, til bukken.

I kristendommen er veien motsatt. Der går veien fra dyret, fra bukken, og over til sønnen. Men nå er det ikke et menneske det er tale om, en av jordens sønner.

I kristendommen handler det om ofring av Guds Sønn, Jesus Kristus. Gjennom dette offeret har Gud, på en avgjørende måte, åpnet sin barmhjertighet mot verden, gjennom offer og lidelse, smerte, død og oppstandelse.

Lest på denne måten blir fortellingen om mannen Abraham, sønnen Isak og barmhjertighetens Gud en avgjørende beretning, enten vi leser den religionshistorisk eller som et betydningsfullt stykke kristen teologi. Den blir en tolkningsnøkkel inn til noen dybdeperspektiver både i jødedom og kristendom.

Så blir det interessant å se om bibelfortellingene i sin versjon på Det Norske Teater vil fremstå med en samlet tolkningskraft eller som mer eller mindre forståelige og uforståelige enkeltfortellinger. Og det gjelder ikke minst den fortellingen som gjelder Abraham og Isak - og barmhjertighetens Gud.