Et samfunn redd for kristne verdier?

Forrige uke snappet media opp at en (1!) elev hadde sendt en klage på en (1!) forelesning som en lærer hadde hatt på Kvitsund kristelige gymnas. Her bled det hevdet at skolen lærte at homofili og abort var galt. Da tok det ikke lang tid før Norges fremste ytringsforkjempere og politikere, med Eskil Pedersen og Kristin Halvorsen i spissen, tok sterke ord i bruk. Sterke ord og store bokstaver ble brukt i overskrifter og uttalelser.

Samtidig har også Stat- og Kirkeutvalget lagt fram sine konklusjoner om forholdet mellom staten og kirken. Man tar her til ordet for en kraftig innskrenkning av kristendommens synlighet og posisjon i vårt samfunn.

Vårt samfunn går i en retning av å bli fri for Jesus og kristne verdier i det offentlige rom. Man kan si det meste uten at folk blir særlig opprørt, men forsøk å si noe om rett og galt basert på Bibelens ord, så blir det huske-stue, oppvaskmøte, trusler og overskrifter.

Jeg tror det er to grunner til dette. Den første er kirken selv (altså alle kristne som har forpliktet seg til å følge Jesus og står i et kristent, forpliktende fellesskap):

På mange måter er ikke dette noe nytt. Jesus sier at en by på et fjell ikke kan skjules. Kirken er altså plassert av Gud på et åndelig fjell. Samfunnet ser oss, enten vi liker det eller ikke! Videre sa Jesus at Guds rike kan sammenlignes med en lampe, og man setter ikke en lampe (et lys) under et kar. Som kristen generelt, og kirke spesielt, har vi et ansvar at vårt lys får skinne klart og tydelig. Det vil si at både sannheten og nåden må løftes fram. Har vi vært flinke nok til dette? Og enda mer: Skjønner vi det ansvaret og den autoriteten kirkens Hyrde har gitt oss?

Den andre grunnen til at samfunnet holder på å utvikle fobi mot kristne ytringer, tror jeg bygger på at kirken er samfunnets eneste og siste skanse mot moralsk anarki. Det er blitt veldig inn å si at alt er greit så lenge det er greit for deg, og du ikke skader noen. Det er postmodernismens liberale konservativisme. Ingenting skal få lov å røre ved vår rett til å leve og gjøre som vi vil. Og selv om kirken ikke nødvendigvis vil hindre deg i å leve slik eller slik, så er det veldig irriterende at den hever seg over de vanlige, dødelige å hevder at det finnes noe objektivt og universelt rett og galt.

Denne tanken har også (uunngålig, vil noe si) utviklet seg til ikke bare å gjøre og leve slik jeg vil, men krever i stadig større grad at samfunnet plikter å legge til rette for at jeg kan leve som jeg vil i størst mulig grad. Det skal ikke lenger være definerte gjerder og grenser. Om jeg vil flytte på gjerdene, om jeg vil re-definere verdier, da bør jammen samfunnet la meg få gjøre det. Og nåde deg om du forsøker å si imot.

Jeg vil slå et slag for at vi som kristne fortsetter å formidle sannhet og nåde. Jeg vil slå et slag for at det fortsatt skal være lov å si at det er mulig å elske syndere, men hate synden. At det fortsatt skal være mulig å hevde at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne. At barn er en gave, ikke en rettighet. At livet er hellig fra unnfangelsen. At det finnes en sannhet som er endelig og objektiv.

Så får heller politikere, media, forstår-seg-på'ere, og såkalte "liberale prester" si hva de vil. Kirken er fremdeles en by på et fjell. Vårt kall og mandat er fremdeles å være sannhetens støtte og grunnvoll. Og enten samfunnet liker det eller ikke, så er kirken ved evangeliets kraft, dets lys og dets håp. Derfor kan vi ikke akseptere å bli truet til taushet.