Kongen og Biskopen

Fra gammeltestamentlig tid gikk konge- og gudsmakt sammen. Gjennom 1000 år har Norges konge invitert Biskopen til sitt bord. I 2008 grep Kong Harald inn og hindret at Kongens kristne bekjennelsesplikt ble fjernet fra Grunnloven. Han ønsket ikke religionsfrihet for seg selv og sine etterkommere, og politikerne gjorde som kongen befalte. "Alt for Norge". Meg bekjent var det intet Bispemøte som støttet ham. Intet Bispemøte anerkjente Kongens forståelse av sitt forhold til Grunnloven. Men når det kommer til uenighet med Norges lovgivende forsamling i asylsaker, fakkeltog mot oljeboring i inn- og utland eller andre saker med mediadekning, inviterer biskoper seg selv. Intet Bispemøte tente imidlertid bekymringens fakkel når kristendom som fag ble tatt av lærerplanen.

Biskopen samtykket i skille av Stat og Kirke. De avsatte Kongen som Kirkens overhode og ville være "herrer i eget hus". USA har ingen statskirke. Men vis meg den president som ikke har bekjent troen, gått til gudstjeneste eller hatt sin hoffprest tilknyttet den indre sirkel? Kong Harald nærmest tryglet om Norges trostilhørighet på norsk historisk grunn – den norske måten å forene Gud og Nasjon. Biskopene forble tause! Historieløst beruset av drømmen om selvstendig makt. Barrikadene stod tomme. Biskopen fikk utnevnt sin etterfølger i høst, men hva så? Ingen applaus. Personstriden byttet bare side.

Det er nærmest surrealistisk: Biskopen har meldt Kirken ut av Kongemakten og agerer "kongens likeverdige". "Velkommen til Kirkemøtet, ikke som Konge, men som medlem – som alle andre". Biskopen gir Kongen privat invitasjon, men ser seg selvskrevne til offisiell middag med fruer på slottet – som før. Jeg har stor respekt for Kong Harald, som antagelig med sørgmodig hjerte, må sette biskopene på plass når de ikke klarer det selv. Han må ta konsekvensene de selv ikke innser. Slik handler et klokt statsoverhode med myndighet. Den offisielle plikten går foran den private. Biskopmiddagen er blitt privat – men det forstår alle andre enn Biskopen. Når skal Biskopen anerkjenne Kongen for hans korrekte beslutning? Når skal de invitere ham på middag som "herrer i eget hus"? Jeg håper det aldri skjer. Kongen ønsker aldri invitasjoner han må takke nei til. At Biskopen inviterer Kongen til sitt bord, er et brudd med all norsk historisk tenking.

Likeledes ”Bispevisitas”.  Tidligere var Biskopen i navn og gavn Kongens mann med eget Departement som gav ham tilsynsrett og –plikt. Hvilken kirke kommer han fra nå? ”Statskirken” og ”Den norske Kirke” er passé. ”Folkekirken”?, Hvem er folket? ”Den lutherske Kirke” er korrekt. Biskopen innser ikke konsekvensen av å sidestille Den lutherske Kirke med Den katolske Kirke, Metodistkirken, Den lutherske Frikirke, Baptistkirken, Pinsevennene, Misjonskirken osv. De har også ledere som ”besøker”, men de er ledere som kjenner sin plass ”nederst ved bordet” – og blir invitert høyere opp. Når Den lutherske Kirkes Biskop kommer, ikke på ”besøk”, men ”Visitas” som i gamle dager, skal selvfølgelig ordfører og den kommunale ledelse lytte til ham og betale lunsjen. Politikere Biskopen ikke på noen måte vil være underlagt, men som på hans anbefaling bør gi Kirken mer penger. Høre Biskopen, som utrolig nok gav avkall på eget departement, gi uttrykk for hevde samme politiske innflytelse! En anakronistisk kuriositet! Skolesjefer og lærere er nærmest innkalt for å høre ham som aldri tok til ordet for bevare kristendomsfaget. Helsesjefer vil han også møte til dialog om kirkens selvfølgelighet i institusjonen – med lunsj betalt av kommunen. ”Herrer i eget hus”? Det hele blir nesten pinlig i lys av skille stat – kirke. Biskopen lever i fortiden og går med ryggen mot fremtiden.

"Det er opp til kongen hvordan han ønsker å gi uttrykk for sin relasjon til kirken", sier Kirkens ledende biskop historieløst. Men Kongen er en verdig statsmann som bærer sin historiske arv med ære. Han handler alltid til sitt folks beste, ikke som privatperson. Han kjempet alene for den over 1000-årige enheten Kongemakt og Kirke. Kongens forhold til Kirken er Norges forhold til Gud. Kirkens ledende biskop viser liten forståelse for det i sitt utsagn. Kongen står igjen alene. Biskopen tier om Norges offisielle forhold til Gud. Fra en forkynnenede Kirke som forvalter Veien, Sannheten og Livet – til en "dialogkirke", som i Kongens nyttårstale gjenspeiles i hans heder av forestillingen "Abrahams barn" – jøder, musimer og kristne er alle ett i Abraham. Borte er all referanse til tro og kirke. Ingen tilfeldighet. Kongen skal ha all ære for å prøve å unngå at Biskopen mister ansikt. Men det virker som om Biskopen fortrenger signalene og konsekvensene av bruddet.

Preses leder en dialogkirke, gjør tro til en privatsak og omtaler Kongen nærmest som privatperson, som kan gjøre hva han vil med sin tro og kirketilhørighet, men drømmer fromt om at alt fortsetter som før. Da har  Biskopen stilt sin plass ved Kongens festbord til disposisjon for andre.

Jeg tror Kong Harald er stor nok til å prioritere en og annen bispevigsel, kirkejubileum eller –innvielse. Biskopen vil imidlertid virkelig lure på hva som skjedde, når Kronprins Haakon en gang i fremtiden, som statsmann med respekt for seg selv og "dialogkirken", historien og sitt embete, velger bort den kirkelige kroningsseremoni. Den har ingen symbolverdi lenger.