RAUSHETENS TID - fra misunnelse til beundring

Jeg har bedt kirka, be om tilgivelse for demonutdrivelser, det siste året. Jeg har irritert meg over nye bispeutvelgelser. Jeg har vært redd for hva som skjer med kirka når den selv skal bestemme. Jeg har levd med hundre prosent uføre, etter å ha prøvet å komme ut i arbeidslivet, igjen. Jeg har gledet meg over bøker av Gro Helen Tørum og Kathrine Aspaas.

Jeg har gått på pilgrimstur i Spania, 60 av 80mil, på værkende føtter. Våknet opp i et herberget med en katolsk pater i boksershort i sengen ved siden av.   Jeg har fått valget mellom nakkemasasje og healing ved en bar midt på mosetaen, av Thomas fra Tyskland. Blitt kjørt tilbake fra Estella til Villa Fuerta av en helt ukjent dame, som snakket litt engelsk. Hun hadde gått pilgrimsturen og hjalp med glede en annen pilgrim. Jeg hadde lagt fra meg min zip-pose med alle verdipapirene mine, visa, pass og bilett, Euro og forsikring, på kjøkkenbenken på herberget. Tenk å først drikke vin av en kilde, bli kjørt tilbake av et ukjent menneske, få lov å slappe av i en hengekøye, mens jeg gledet meg over at jeg skulle sove en ny natt i samme sengen, som natten før. På herberget ble jeg møtt som en gammel venn av et ektepar,  som ikke visste om min eksistens, to dager tidligere. Sånn varmer! Jeg fikk "to døtre" for en dag, en søster og to mødre". Jeg lo så magen slo krøll på seg av min venn Jakop fra New York, mens vi satt med beina i vann og bitte små fisker spiste opp død hud på føttene. Et annet ord for det var Tyrkisk pediakyr" Jeg anbefaler det virkelig.

Jeg har møtt mennesker fra hele verden, opplevd samtaler og måltider med mennesker fra fem verdensdeler. Ofte handlet det om å dekke behovet for mat, kaffe med varm melk og vann, gå på do og få vasket klær, avhengig av når døgnet det var. På kvelden når soveposen var på plass i sengen, klærne var vasket satt vi sammen med kjente og ukjente og spiste et perigrinimåltid. Noen morgener voknet jeg rasende over andre pilgrimmer som herjet med plastposer for å pakke sekken, med hodelykt på hodet. Det var tidlig på morgen, jeg hadde nettopp sovnet fordi noen andre snorket, sengen krirket osv. Andre ganger har jeg fått høre at en annen ikke fikk sove fordi jeg snorket;-)

Så hvor vil jeg, hvor er jeg på vei? Det kom ingen dommedag den 21.12! Sett nå at vi virkelig er ved inngangen til en ny tidsalder. Sett nå at vi er kommet dit at vi kan snakke om følelser, at mennesker som tenker med hjertet, som viser omsorg, underviser andre til å lære å snakke og å lære å leve; begynner å bli verdsatt. Hva om vi virkelig vil oppdage det at tro og livssyn handler om hva vi tror; om Gud, om oss og om våre medmennesker. At det ikke er så viktig hvilket kirkesamfunn vi tilhører, eller ikke tilhører, men at det viktige blir at vi kommer hverandre i møte og ser hva vi kan lære hverandre.

Når jeg leser raushetens tid, blir jeg varm om hjertet. Jeg kjenner at jeg smiler og at jeg blir glad. Jeg kjenner at ja, vi blir flere og flere som ønsker et bedre og åpnere samfunn. Et samfunn hvor de menneskelige verdiene, verdsettes. en større åpenhet, ærlighet: Det å gå på tryne er ikke så farlig. Det går ann å svi maten, eller koke i stykker en kjele, uten at verden går under. Tenk hvor vidunderlig det blir når stadig flere ønsker å fokusere på det positive. Hvor ubeskrivelig vidunderlig det er at det ikke er så farlig å fortelle om det menneskelige! (vi ofte definerer som det negative) I boka si skriver Kathrine Aspaa om "feiltastiske" mennesker og det er et deilig ord. Det er ikke så viktig å være perfekt: Det er viktigere å være trygg på at dersom jeg våger å feile, risikerer å gå en strekning, måtte snu, ja så beveger jeg meg. Det er helt ok å være misunnelig, for når jeg er misunnelig er det fordi den andre har noe jeg søker. Det er greit å skrive litt feil, dersom noen like vel får noe ut av det jeg skriver.

Jeg trenger ikke lengre et behov for at kirken ber om unnskyldning for "demonutdrivelsen"som jeg utsatte meg for. Jeg har tilgitt meg selv. Likevel ber jeg at flere våger å stille spørsmål og definere hva som er riktig for dem.  Demonutdrivelsen hente faktisk. Opplevelsen gjorde noe med meg. Etterhvert har den gjort meg sterkere. I 1982 utnyttet noen karismatiske prester min usikkerhet, min sorg og min frykt, for å føle seg som bedre prester.(?) De var overbevist om at de tjente Gud! Selv er jeg fri og kan fortelle at de den gangen gjorde meg enda mindre enn jeg allerede følte meg. Opplevelsen preget meg i etterkant, med skam. Min frykt og usikkerhet ble forsterket. Min tillit til Gud ble erstattet med frykt for Gud! Det var vanskelig å ta i mot kjærlighet fra en MAKT, man er redd for. De fortalte meg at min tro ikke var riktig, at min måte å tro på, var feil. Min uenighet var et uttykk for at det "bodde" en demon i meg. Dette var et overgrep mot meg, det var galt. Ingen ting i meg skal få meg til å forsvare et slik misbruk av makt og krage. Likevel vet jeg at for hver dag jeg har ventet på en erkjennelse fra disse prestene, har jeg kastet bort en dag av mitt liv til å være glad i meg selv. For jeg har en tro. Jeg trodde den gangen også.

Jeg bestemmer selv om jeg vil gi disse begivenhetene enda mer makt i livet mitt. Det vil jeg ikke lengre, selv om jeg nok kommer til ha noen øyeblikk i "offerrollen". Helt greit det, gamle roller lever gjerne i oss, en tid.  Jeg velger å være så raus med meg selv at jeg tilgir meg selv min naivitet, min manglende tro på meg selv, min usikkerhet og min frykt for en streng, dømmende Gud. Jeg er fri til å ta den samme plassen i mitt liv med min tro, som de har tatt i mitt liv, med sin tro. De kan ikke skade meg lengre, heldige lille meg.

Noen har helt sikkert et behov for å spørre om jeg virkelig tror på Gud? Kan du kalle deg en kristen? Det er da helt greit, kall meg agnostiker, ateist eller humanetiker, dersom dere trenger å "putte meg på boks". Det er ikke så farlig lengre. Det viktigste er at jeg tror på Gud, Jesus og den Hellige Ånd. Det viktigste er at jeg tror på Jesusbarnet og den våksne Jesus, som satt fariseere og skriftlerde på plass, og lærte oss at LOVEN var til for mennesker, ikke mennesker for LOVEN:

Jeg er den jeg er, jeg står på to bein. Jeg beveger meg fremover, noen ganger går det ubeskrivelig langsomt, andre ganger har jeg et godt tempo. Jeg tror virkelig på en skapende Gud, på en Gud som skaper hele tiden. Jeg tror på en Gud som skaper gjennom oss. Jeg tror på en Gud som har humoristisk sans, som virkelig har skapt humoren. Jeg tror på en Gud som mer enn noen annet vil at jeg skal være uendelig glad i meg selv. Det er helt greit å gå på tryne eller tabbe meg ut. Eller fortelle at jeg er så distre at jeg la igjen alt det som var viktig for å klare meg. Det er ikke så farlig at noen er uenig med meg,heller. Deres bakgrunn, deres opplevelser, deres erfaringer og deres gener har gjort dem til det menneske de er. Jeg trenger ikke en gang å like dem, det viktigste er at jeg liker meg selv og er overbærende med de andre. For vi i samfunnsmaskineriet trenges de absoulutt, alle sammen.

Det var fantastisk å gå i Spania, i en fantastisk natur. Det var flott å se hvor tilrettelagt det var for pilgrimmene. Vi ble møtt med gjestfrihet, vennlighet, varme og imøtekommende mennesker. Vi travet inn på kjøkkenet deres. Vi travet inn på arbeidsplassene, over gårdsplassen deres.Jeg tenker ikke på EU-Spania, med 50% ungdomsarbeidsledighet når jeg tenker på Spania, jeg tenker på de vakre, flotte, gavmilde menneskene som arbeidet for å holde drivhjulene i bevegelse.

Vi var så utrolig forskjellige mennesker, vi var pilgrimmer som gikk for å utfordre vår fysiske eller psykiske helse. Noen bare gikk fordi de hadde lyst! Eller fordi noen spurte om de ville være med. Andre hadde satt seg et mål, ønsket å finne et svar eller komme nærmere Gud. Så ulike, med forskjellig livsyn, religion, språk, økonomi, men vi var så utrolig sårbare der vi gikk. En liten samtale kunne gjøre en stor forskjell. Vi delte med hverandre og var raus overfor andre selv om vi ikke kunne forstå hverandre. Et ektepar jeg ikke kunne veksle ett ord med, stelte beina min, stakk hull på vannblemmene, renset, desinfisert og pleiet føttene mine. Omsorgen fra disse bar jeg med meg videre. De lå i sengene ved siden av meg og det var fantastisk å møte dem igjen i Santiago de Compostela. Vi kunne fremdeles ikke snakke sammen, men å gi hverandre en klem, har ingenting med språk å gjøre.

På det samme herberget møtte jeg en amerikansk journalist, som arbeidet i Luxenborg. Han hadde gått inn på kontoret og spurt om to måneders permisjon og syklet hjemmefra. På veien hadde han snakket med en tidligere fransk statsminister om storpolitikk. Hvem statsministeren var vet jeg ikke. På den franske Caminoen var det mennesker fra alle lag, med forskjellig bakgrunn, fra fem verdensdeler. Bagateller som statsbudsjett, bruttonasjonalbudsjett, nedsjæringer i helse og utdannelsensektoren, kom på avstand. På den andre siden ble jeg daglig minnet om hvor fantastisk vi har det i Norge. Skal vi beholde dette fantastisk samfunnet tror jeg det krever at vi har mot til  å vise mer gjestfrihet, varme, vennlighet, raushet og møte andre med en større åpenhet. At vi protesterer når lovverket diskriminerer eller setter menneskerettigheter på sidelinjen. Kort sagt; vi må våge å si fra, selv om vi ikke har en "skarp penn".

Selv er mitt mål å ta risikoen og smile overbærende av mennesker som har gjort det til sin livoppgave å definere andre mennesker. Hvem som skal komme til himmelen og hvem som må vente på utsiden. Våge å tenke at jeg har fått en hjerne til å tenke med og et hjerte som banker. Jeg er lykkelig når hjertet mitt banker videre og jeg kan kjenne det gjør et hopp av glede, fordi jeg møtte denne fantastiske personen. Jeg vil tørre å se opp, når jeg møter andre mennesker! Kanskje ser akkurat dette mennesker opp, møter blikket mitt og returnerer et smil. Jeg har et overordnet ansvar for mitt liv, jeg kan velge å stenge andre mennesker ute eller åpne opp og risiikere en god latter, en raus historie eller en fortelling som lærer meg litt mer om det å være menneske.

Så med disse meget springende tankene, ønsker jeg dere en så god jul, som mulig.

Et øyeblikk med glede, en god latter,

en god dose takknemlighet, et vennlig blikk

et varmt, åpent smil fra en annen person,

men også tid til å reflektere, gråte litt over et eller flere mennesker som ikke lengre lever,

litt omtanke for andre som sliter

overbærenhet med de som ikke gidder å pynte juletre eller synes at julen er ganske sliten.

Dersom dere leste stykket mitt helt til ende, så sier jeg et hjertelig, tusen takk for oppmerksomheten!

Jeg ønsker dere et nytt år, med masse raushet, vennlighet og varme og at dere tar dere tid til å nyte "Raushetens tid" av Kathrine Aspaas. Ashehoug 2012!