Fem nye krav til rapportering om samfunnsansvar

Forslaget (Prop 48 L 2012-2013)vil bli vedtatt en gang i løpet av våren 2013. Dermed konkluderes en prosess som har pågått lenge rundt ny § 3-3 litra c i regnskapsloven. Den nye bestemmelsen står i sin helhet gjengitt på s. 44 i proposisjonen. Når loven trer i kraft overlates til regjeringen. Det er grunn til å tro tidligst fra og med årsberetningene for 2013 – altså for det selskapene skal publisere i 2014. Forberedelsene bør derfor starte allerede i 2013.

Hva kreves?
Redegjørelsen om samfunnsansvar må være offentlig tilgjengelig. Den skal enten gis i selve årsberetningen eller man kan lage separat rapport. Stadig flere velger etter hvert å integrere eller i hvert fall publisere både årsberetningen og rapporten om samfunnsansvar samtidig. Sentralt med det nye kravet er at styret står like ansvarlig for rapporteringen om samfunnsansvar som for årsberetningen. Dermed gjelder et straffansvar for dem som forsettlig eller uaktsomt gir misvisende eller feilaktige opplysninger.

Det er ellers 5 krav til innholdet:

1)            Redegjørelsen skal omfatte opplysninger om hvilke styringsinstrumenter selskapet har for å fastsette, beskrive og operasjonalisere sitt samfunnsansvar. Det står også klart at man skal opplyse særskilt dersom man ikke har noen slike. Med instrumenter menes her retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder man benytter for å integrere hensyn til samfunnsansvar i sine forretningsstrategier.

2)            Videre skal det redegjøres for hvordan foretaket arbeider for å omsette sine retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder.

3)            Det skal også gis en vurdering av resultatene;

4)            samt hvilke forventninger man har til arbeidet framover.

5)            Et siste moment er at man bør opplyse om foretaket er blitt sertifisert i henhold til sertifiseringsordning for prosesser eller produkter på samfunnsansvarsområdet.

Investorer og næringslivsledere gir ikke mye for ordrike framstillinger som i liten grad lar seg tallfeste. Ren kvalitativ rapportering gir dårlig grunnlag for sammenlikning over tid, eller mellom aktører i bransjen og markedet for øvrig. De som ønsker å bruke rapporteringen om bærekraft og samfunnsansvar til noe fornuftig, både for eget og andres bruk, vil derfor gjerne benytte nøkkelindikatorer og tallbasert informasjon om innsats og resultater.

Den nye bestemmelsen i regnskapsloven krever imidlertid ikke kvantitative vurderinger. En ren kvalitativ vurdering med skjønnsmessige betraktninger av egen innsats og resultater, vil derfor være tilstrekkelig. Dette kan være med på å gjøre bestemmelsen til litt av en papirtiger. Faren for dette er stor, dersom man ikke har eiere, investorer eller interne føringer fra ledelsen eller ansatte med høyere forventninger til hvordan man arbeider med samfunnsansvar.

Det er eiere, investorer og bedrifters egne risikovurderinger, forventninger og syn for forretningsmuligheter som lenge har drevet agendaen for bærekraft og samfunnsansvar i næringslivet. En stadig sterkere kultur for åpenhet, og forventninger om dette hos publikum og presse, har spilt vesentlig betydning. Nå kommer de norske myndighetene etter med et lovkrav som er gjenkjennelig fra gjeldende rett i Danmark og Sverige.

Hva mener man med samfunnsansvar?
Rapporteringen som kreves etter den nye bestemmelsen tar først og fremst sikte på det selskapene gjør på frivillig basis, ut over å overholde lover og regler i de landene hvor man opererer. Temaene som nevnes er hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon.

Sammenliknet med hva som tidligere har vært ute på høring, står det nå klart at man ikke behøver å avgrense forståelsen av samfunnsansvar til det rent frivillige. På den måten kan selskapene få en bedre sammenheng i sin rapportering.

Redegjørelsen om samfunnsansvar kan dermed omfatte både hva selskapene gjør av eget initiativ og som følge av nasjonale og internasjonale pålegg. Mange er eksempelvis opptatt av åpenhet om innsats for å forebygge brudd på lover og andre eller egne standarder.

Regjeringen opplyser at man vil fremme forskrift i medhold av den nye bestemmelsen som likestiller oppfyllelse av lovkravet med rapportering etter rammeverket tilDet globale rapporteringsinitiativet (GRI). Dermed vil bedrifter fint kunne bruke den internasjonalt mest omforente standarden for bærekraftrapportering.

Her er det verdt å påpeke at standarder flest fort blir lite meningsfulle dersom man ikke gjør en innsats for å vurdere hva som er vesentlig for eget selskap. GRI oppfordrer derfor til at man gjør en egen vesentlighetsvurdering (materiality assessment). Dermed unngår man sjekkboksfellen, og får et langt mer meningsfullt verktøy for virksomhetsstyring, dialog og strategiutvikling.

Staten skjerper sin eierskapsstyring
For selskaper som har staten inne på eiersiden, er det liten tvil om at eierskapsmeldingen legger langt tøffere føringer enn hva dette lovframlegget medfører. Nylig kom en Riksrevisjonsrapport om oppfølgingen av eierskapsmeldingen som illustrerer dette. Den vekt man der tillegger vesentlighetsvurderinger i rapporteringen om bærekraft og samfunnsansvar, vil fremme mer integrert tenkning mellom bærekraft og forretning. – Se mer om den skjerpede oppfølgingen av samfunnsansvar i Riksrevisjonsrapportens pkt. 1.2 på side 100.

Uavhengig av eierskapet i den enkelte bedrift, vet vi at det statlige eierskapet påvirker bredt. Dette skyldes den dominerende rollen statseide selskaper har i flere bransjer og markeder, enten som konkurrent, kunde eller som partner.

Spørsmålet mange bedrifter bør stille seg blir dermed om man nå skal vise lederskap eller bli ledet.