Holocaust: Rettsvesenet har ikke beklaget

Året i år startet med at statsminister Jens Stoltenberg beklaget Norges deltagelse i det norske holocaust. På morgenen 26. november publiserte Dagsavisen politidirektør Humlegårds beklagelse for politiets delaktighet i deportasjonene. Også Bispemøtet i Den norske kirke har i høst erkjent unnfallenhet og svik overfor jødene før det var for sent i 1942.

Både Stortinget og Regjeringen har i ord og handling gjort sine erkjennelser: Stortinget gjorde sitt gjennom beslutningen om jødebo-oppgjøret i 1998. Nå er det bare én av statsmaktene igjen. Den tredje statsmakt, domstolene, har til gode å gjøre sine erkjennelser.

Redaktør Per Anders Madsen i Aftenposten har sagt at Rød-saken er et nullpunkt i norsk rettshistorie. Øivind Kopperud ved HL-senteret skrev 26.11. i sin kronikk i Vårt Land at det var det norske samfunnet som frikjente Knut Rød og at Rød-saken derfor er «symptomet på en større sykdom».

Skamplett. Stadig flere ser på frifinnelsen av Knut Rød som en nasjonal skamplett. Politiinspektør Rød var ansvarlig for både planleggingen og gjennomføringen av pågripelsen av jødene i Norge. Den største katastrofen i moderne norsk historie. Rød ble etter krigen frikjent i Lagmannsretten for både frihetsberøvelse og bistand til fienden. Påtalemyndigheten anket. Høyesterett opphevet dommen og sendte saken til ny behandling i Lagmannsretten. Denne gangen lød tiltalen planlegging av pågripelsene og bistand til fienden. Igjen ble han frikjent. Denne gangen endelig. Dette var i mai 1948. Jødene ble veiet og funnet for lette.

I sin argumentasjon for at Rød skulle få tilbake sin stilling i politiet anførte byretten at han ikke på noen måte hadde opptrådt «unasjonalt». Når pågripelsene og deportasjon av jødiske nordmenn ikke ble betraktet som «unasjonale» handlinger, kan ikke det forstås på noen annen måte enn at jødene i frifinnelsesdommene ikke inkluderes i det nasjonale fellesskapet.

Norske domstoler har flere pletter på samvittigheten. I 2002 ble nynazisten Terje Sjølie frifunnet i Høyesterett for antisemittiske ytringer. For dette ble Høyesterett dømt av både FNs rasediskrimineringskommisjon og Europarådets tilsynsorgan.

Skudd. Den lille, jødiske befolkningen ble igjen funnet for lett da Arfan Bhatti i 2008 ble dømt for skytingen mot synagogen, men ikke for terror. Han ble dømt for skadeverk på bygning.

Mange trodde at antisemittismen i Norge døde med Holocaust. Vi har i år, gjennom flere undersøkelser, fått bekreftet at antisemittismen er høyst levende. Vi har fått bekreftet det vi lenge har ant og følt. Å motarbeide antisemittismen i vårt samfunn er ikke en primæroppgave for det jødiske samfunnet. Det er en primæroppgave for det norske samfunn. Vi vil bidra når vi blir bedt om det og så langt våre ressurser tillater det. Men ansvaret ligger hos vår lovgiver, departementene og domstolene.

Det Mosaiske Trossamfunds egen undersøkelse, Jødisk liv i Norge, viser blant annet at medlemmene ønsker at menigheten skal gjøre mer for å motarbeide antisemittisme. Derfor vil vi før året er omme presentere nye nettsider der man kan registrere antisemittiske hendelser. Vi har søkt Kunnskapsdepartementet om ressurser til å bidra i departementets arbeid for å motarbeide antisemittisme. Sist fredag politianmeldte vi for første gang antisemittiske ytringer fremkommet på Facebook.

Domstoler. Mens vi venter på domstolenes beklagelse for å ha neglisjert det norske Shoah i rettsoppgjøret er vi spent på hvordan våre domstoler vil agere i dag og i morgen.

Vi arbeider mot antisemittismen i Norge med frimodighet. Vår frimodighet kommer av at vi erkjenner at våre myndigheter tar oppgaven på alvor. Vår frimodighet kommer av at vi ser at det norske folk har sunne reflekser i møte med antisemittismen. Vår frimodighet kommer av at vi ikke er alene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.1.2012