Projektiv identifikasjon ?

10% av norske barnefordelingsaker ender i domstolene. En stor del av dissesakene forblir uløste med ekstreme konfliktnivåer omgivelsene  ikke synes forstå bakgrunnen for.

Sakkyndige, barnevern og dommere undrer seg over at to tilsynelatende oppegående foreldre ikke kan sette seg ned og bli enige om hvordan de skal ta seg av barna etter en skilsmisse. Ofte ender dette "barnets beste"-system opp med å fordømme den ene foreldre og tilsynelatende ta parti med den andre. Ikke skjelden får psykopaten forståelse, mens den normale forelder blir dømt bort fra kontakt med barna.

Et typisk eksempel er et parr der far i samlivet idealiseres av mor, hun beskirver både til venner og i brev til far hvor flink han er med barna og ikke minst, hvor flink han er til å ta seg av sin kjære. Men så   sprekker idyllen. Far orker ikke lenger mors  virkelige adferd og tar ut skilsmisse.

Fra å være  beskrevet av mor som en god far for barna og en god ektemake for mor, blir far over natten beskrevet som psykopat av mor, til mors lege. En lege som aldri har sett far, men som i sin naivitet ender opp med å fordømme far. Sakkyndige kommer på banen i barnefordelingsaken og vips er far fradømt  det meste av kontakten med barna han elsker over alt i verden. Årelang konflikt følger der underliggende dynamikk er at  far kjemper for barnas rett til  kontakt med sin far, og der mor gjennom ulike  påstander saboterer barnas kontakt med far.

Fra å være  idealisert far i samlivet er far plutselig  blitt barnas værste fiende, ifølge mor. Og systemet som skal påse at barnets beste  går foran, manipuleres til å hjelpe mor i hennes kamp mot far. Resultat, barna får sin barndom ødelagt, far går ofte til grunne, og mor  sitter tilbake som den store vinner!

Lyder denne dynamikken kjent? Da kan du ha vært usatt for Projektiv Identifikasjon! En ekstremt komplisert psykisk forsvarsmekanisme man oftest ser ved alvorlige personlighetsforstyrrelser som borderline, narsissisme og psykopati.

Ved projeksjon overføres egen adferd eller holdning på en annen person. Dermed er man "fri" for denne adferd eller holdning som skapte angst eller dissonans. Adferden eller holdningen befinner seg nå der ute og ikke i personen selv.

Projektiv identifikasjon derimot er langt mer komplisert. Der projiseres adferd eller holdning over på den andre, samtidig som man beholder visheten om adferden eller holdningen i seg selv. Det angstreduserende ligger nå ikke i at adferden/holdninger er projisert ut, men i at man har den aktuelle adferd eller holdning, som en reaksjon på den projiserte adferd i den andre! Man gir den andre ansvaret for sin egen adferd. Eksempel:

"Det er ikke rart at jeg er så sint, så aggresiv som du er"!

Psykiater Johan Cullberg (2003:109-110) beskriver det slik:

"En kvinne med dype uløste hatproblemer ovenfor menn kan for eksempel i en samlivsituasjon begynne å anklage mannen for at han er sadistisk og under- trykkende ovenfor henne. Selv om mannen egentlig ikke føler seg spesielt truffet av disse anklager, kan han reagere med skyldfølelse, som om det er blitt oppdaget en alvorlig feil ved ham. Han benekter kraftig bebreidelsene og kommer med motanklager, og kvinnen får en bekreftelse på at han ikke elsker henne og derfor er en farlig person. 

I det ubeviste har hun da vunnet 2 ting. Dels har hun greid å holde sin egen aggressive problematikk ovenfor menn unna. Dels har hun fått kontroll over disse følelsene ettersom de nå er overført til mannen som ikke greide komme seg fra denne fellen. 

Dette er en vanlig problematikk (hos begge kjønn) i de vanskelige skilsmissene der alt dreier seg om å sverte motparten og ikke bli forsonet med hverandre. Kunnskapen om dette er desto viktigere fordi striden om foreldreretten til barna ofte utspiller seg rundt slike komplekse og dype behov. Hvis man vil bli forsonet med hverandre utad, må man forsone seg med seg selv innad."

Dette er kjenet psykiatrisk dynamikk, beskrevet i faglitteraturen i årtier, allikevel  forstår verken sakkyndige, barnevern eller domstoler hva som skjer når de  møter slik adferd. De ender ofte opp med to foreldre som krangler og  anklager hverandre for  omtrent det samme. De ser ikke hvem som startet. De verken ser eller forstår den  ekstremt kompliserte underliggende dynamik. Det som på overflaten ser så "typisk" ut,  er  i virkeligheten en komplisert asymetrisk konflikt der ofte den som ser ut som et offer, er alvorlig personlighetsforstyrret, og der den "aggresive" er den normale forelder som i frustrasjon  opptrer "aggresivt". Virkeligheten snues på hodet, omgivelsene manipuleres til å fordømme den for barna beste forelder, og gi omsorgen til psykopaten, narsissisten!

Lær deg  hva dette begrepet betyr, dets dynamikk og fungering og kanskje kan akkurat DU klare å redde dine barn fra et ødelagt liv, alvorlig sykdom og stress. Ikke minst kan du kanskje klare  unngå å bruke hundretusenvis av kroner på rettsaker. Penger, tid og resuser du heller kunne brukt på barna! Kanskje kan  denne kunnskap også redde deg fra dyp depresjon eller tanker om selvmord.

Ja, noen av de som utsettes for denne dynamikk, prøver å begå selvmord, noen  lykkes. Uansett hva du gjør, stol ikke på at en sakkyndig vil avsløre denne dynamikk, det viser hundrevis av saker at de ikke gjør, tvertimot  blir den sakkyndige i mange saker barna og den normale forelders verste fiende! Men du tenker kanskje at dommeren  må jo gjennomskue dette.... yeah right,  in your dream!