Nattverdsfeiringen i kirken

TIDSFAKTOR

Intinksjon blir brukt for å spare tid. Men de målingene som er blitt gjort tror jeg er nokså subjektive og tar neppe med alle sidene ved ordningene intinksjon/særkalker. Uten å ha brukt stoppeklokke synes det meg at tiden det går for kommunikanden å posisjonere seg for oblatutdelingen og forflytte seg til kalken er like lang som når utdeler tar et skritt til siden ved bruk av særkalk. Og et viktig moment: Ved klassisk nattverd brukes tiden i kontemplasjon ved et hellig alter, i et fellesskap, - ikke i en stimmel der "du rykker stadig framover i køen".

Er ikke også det å nevne tidsfaktoren en avsporing fra det som er det vesentlige?

FLERE GÅR TIL NATTVERD.

Er det et overordnet siktemål? Er det her nyrekrutteringen skal foregå? Og en tar ikke med i regnskapet at intinksjon alltid nyttes når kirken er fylt og det forventes mange til nattverd. Er det på minussiden regnet med dem som unnlater å delta i en slik triviell kafeteria-versjon?

Vi hadde i vår menighet en prest som aldri organiserte dyppe-nattverd. Men han tok seg tid til å motivere, oppfordre de usikre til å ta steget opp til alteret, overvinne det som holdt i gjen - og få oppleve berikelsen av en sterk, hellig handling. Det var mange som gjorde det. En får det en betaler for.

OPPLEVELSEN AV ALVOR OG HØYTID, ET FESTMÅLTID.

En utenforstående som ser dette kirkens sakrament bli feiret på denne måten (med dypping) tror jeg vil tenke: "Det er lite preg av hellig handling når komunikandene stiller opp i midtgangen og trykker seg fram i køen mot utdeleren, tar i mot oblaten (kanskje putter den i munnen av gammel vane) tripper bort til den som står med kalken, dypper den skjøre oblaten (som kanskje knekker) i vinen, rister bort dråpen så det ikke søles, putter den i munnen og haster til side for ikke å stå i veien for den bak seg - og kanskje minnes Jesu ord: "Drikk alle derav - ". Så går han til plassen sin mens han gumler på restene av "brødet". Hvor er høytiden? Hvor er preget av sakral handling og kirkefolket som feirer festmåltid?"

Dette sammenlignet med en klassisk nattverdsfeiring der de nattverdssøkende "går til alters" - stiger opp til alteret og i andaktsfull ro kneler sammen med de andre troende i et måltidsfelleskap, med de hellige tingene nær seg, alter, alterlys, nattverdelementene og altertavle. Tiden dette tar brukes til ettertanke, takk og bønn.

En får en vag ulmefølelse i seg når denne nyordningen kalles "intinksjon". Hvorfor latin? Er det for å dekke over det prosaiske, men presise ordet - som det heter på norsk: - dypping?

Nattverden er et symbol-og minnemåltid. Da bør en ikke svekke de symbolbærenede elementene med å ta bort det som nattverdsfeiringen normalt har bestått av:

Måltidsfellesskap.

Ringformasjon ved et alter (gjerne med kneling på et knefall)

Hilsningsordene: "Kjæreste Kristi venner" - et minnemåltid.

Ett brød som brytes og deles ut, vin som drikkes.