En Drøm

De som drømmer har tatt et steg ut av vante omgivelser, de har våknet til en hardere virkelighet, blitt bevisst sin mangel, erkjent at samfunn og sosial gruppe ikke fyller eget behov, de «sliter» med en stor tomhet fordi bakenfor den fortvilelsen de er og har vært i ligger en stor uoppfylt drøm -de har lagt ut på en reise de ikke kjenner målet for. Utbryterne, som ofte blir stemplet som frafalne (av de som ikke går) har, bevisst el ubevisst, en drøm om å oppnå det de trodde, men det livet de levde kunne ikke engang fylle beholderen slik at bunnen ble dekket. Drømmen er stor og livet er forberedt for å motta, det føles rungende tomt, ja ofte så tomt at en lurer på om det er verdt å fortsette et slikt liv -lykkelige du, du har stor plass til drømmen din.De fleste som deltar i diskusjoner er tydelig motstandere av drømmer, de henger seg på ryggen av den som ytrer muligheten for å utvikle et høyere potensial, hengerne forsøker å bremse og trykke ned (mon tro dette er menneskets måte å avsløre at hun egentlig vil opp) både drømmen og den gruppen som ser en større mulighet enn den vi så langt har trodd på.

Josef var sønn med stor S til sin far Jacob. Faderen hadde som ung drømt om en stige som rakk opp til Gud. Denne stigen hadde han gjennom diverse indre nedturer klatret opp, oppe på toppen møtte han Gud, alene tok han opp kampen med sin tafatthet, sine innbilte begrensninger, sin vantro på virkelig store muligheter og nedkjempet Motstanderen -Jacob overvant Gud.

Sønnen drømte vel så stort, Josef så seg selv i en tilstand der Sol, Måne og Stjerner falt på kne og tilbad.

Solen er livgiveren, Månen er alt som mottar liv, Stjernene er gnister, sjeler som stråler av kontakten med Livets Kilde.

Dette fortalte Josef til andre, og selvsagt ble han kastet ned i et stort tomt hull (idiot -svermer, tror du at du er noe), i sitt mørke og mangel holdt gutten fast på drømmen, den var nå så langt borte at den var nesten umulig å se, men heldigvis var livet så mørkt og trist at svake blink fra de som før hadde oppfylt drømmen kunne fortelle Josef viktigheten av å takke for all indre ledig kapasitet.

Slik klatret Josef, fra det dype hull erklært død til fangehull erklært dømt som horebukk fordi han sprang bort fra det folk vanligvis mottar med nytelse, livets vei til topps.

Farao (verdens hersker -egoet) bøyde kne, Faderen (livgiveren -Skaperen = Naturen) kom, falt han om halsen, takket og velsignet sin Sønn som nå hadde tatt over styringen.

Livets Mor, all Jorden, mottok såkorn fra Sønnens hånd og takket for livet, og Stjernene, de som oppmuntrer på mørke steder ved å lyse ned på deg (ovenfra og nedholdninger fra folk er sikre indikasjoner på at du er bærer av noe de misunner), de falt ned for JEG ER sine føtter og bad for sin eksistens. (Er samvittigheten din oppegående kan du være sikker på kritikk for dine valg :-))

Enn du da, festløve, du drømmer vel ikke såå stort, slikt tror du ikke på derfor har du heller ikke plass til storhet. Tror du virkelig verden seiler sin egen sjø og ikke er formbar, ser du ikke at du kan stå opp og delta i jobben med å bygge oss en høyere bevissthet, slik at vi kan flyte oppå verdens korrigerende hendelser, unngå undergang i en tid der naturen, ved store økonomiske-, sosiale- og naturkatastrofer er i ferd med å gjenopprette den ubalansen vi i vår selvopptatthet har påført den.

Registrerer med glede de som har visjoner litt større enn religiøst tillat stadig blir fler, og at de hever stemmen for å fortelle om muligheter vi i vår tro ikke trodde på. De samler, i skjul, korn til de som etter hvert blir skrubb sultne av å tro på sin vantro, de som er de egentlige drømmerne i betydning fantasere, de sover sin dypeste søvn i troen på at en prins skal komme og kysse de til live, eller de sover så tungt at slik er livet kort og godt. De kaller det enten sannhet el. vitenskap, men det er ikke annet enn tillit til et fata morgana, en Drøm å gå etter har du ikke -eller?

Takk til deg som ser forbiJ

P.s.; Albert Einstein: «Et menneske er en del av helheten, det vi kaller “universet”, en del begrenset av tid og sted. Det oppfatter seg selv, sine tanker og følelser, som adskilt fra resten – en form for optisk vrangforestilling i bevisstheten. Denne vrangforestillingen er et slags fengsel for oss, som begrenser oss til våre personlige ønsker og hengivenhet overfor noen få mennesker som står oss nærmest. Vår oppgave er å befri oss fra dette fengselet ved å utvide vår omkrets for medfølelse til å gjelde all levende skapning og hele naturen i dens skjønnhet. Ingen er i stand til fullstendig å oppnå det, men å kjempe for å oppnå det er i seg selv en del av frigjøringen og et grunnlag for indre trygghet.»

Er det ikke som en drøm? -bli hel og uten begrensning!