Om Tomas Sjödins siste bok - Et brustent halleluja

Begeistringen for kirkeklokker ble vakt hos Tomas Sjödin tidlig en søndag morgen, stillheten råder i byen, fra Göteborgs kirker lyder klokkenes klang. Også fra Hagakyrkan høres klokkeklangen. Den vekker noe i ham. Tonene fra klokkene berører ham, setter ham i bevegelse. Han begeistres, tiltrekkes, det er nærmest som om noe i ham blir til et svar. Et nytt og ukjent landskap åpner seg opp. Han drar til England og Slovakia for å møte mennesker som selv bærer på en etterklang – kirkeklokkene har gjort noe med dem. Også rundt om i Sverige møter Sjödin mennesker som er pasjonerte på klokkenes og tonenes vegne. Ytre sett handler boken om kirkeklokker, om tid. Om håndverket som må til om klokkene skal få en riktig klang. Om dem som ser på klokkeringing som en vitenskap, kunst og livsstil. Men ikke minst handler det om hvordan troen og livet omslutter hverandre. Føyes sammen til noe levende. Sjödin skriver vakkert og med ettertanke, ordene er lette, men langt fra lettvinte. De er vare og sterke, tidsvis fylt av intens glede, men også sårhet og lengt.

Han forteller om hvordan hans eget liv ble forandret i møte med den katolske mystikeren, spanjolen Johannes av Korset (1542-91). I ham fant Sjödin et menneske som kunne veilede ham over mørke dyp og i trange kløfter, i det landskapet som møter oss når troen blir for tung å bære og språket er som utladet. Johannes av Korset kjenner kanskje noen som opphavsmann til boken (og også uttrykket) “Sjelens mørke natt” - Sjödin er forresten et av mange eksempel på at denne spanske mystikeren også blir reisefører og venn for kristne med forskjellig konfesjonell bakgrunn (Erling Rimehaug er kjent fra vår norske sammenheng).

Men Sjödin forteller også om hva musikken har betydd for ham, om den russiske komponisten Rachmaninov og hans forhold til kirkeklokker, om hva kirkeklokkene betydde for livet i det Russland som fantes før revolusjonen i 1917. Om Leonard Cohen som gjennom noen ord om “a broken hallelujah” har bidratt til å gi boken dens tittel.

For egen del opplever jeg det som om Sjödin får meg til å vedstå meg sårflatene i eget liv. Han blir en slags tvillingsjel som låser opp og legger bart det i mitt indre som tidvis gråter. Han viser at Gud ikke har noe annet råstoff til rådighet enn det som utgjør livet mitt akkurat nå. Og det underligste av alt er at Sjödin får meg til å kjenne på en dyp takknemlighet for livet slik det har blitt, ikke slik det skulle ha vært eller burde ha vært. Og forresten, hvem andre enn Gud kan si noe om akkurat det, det er jo ikke opp til meg å vurdere om ting kunne vært til det bedre eller verre. Det er skjult for meg. Men det jeg kan gjøre er å betro Gud livet mitt slik som det er.

Å skrive slik Sjödin gjør er dypest sett å betro sitt liv, sine erfaringer og tro til en fremmed. Han fortjener å bli møtt med tillit, han utfordrer leseren til å lytte etter ukjente toner og klangbunner i eget liv. Hva er forresten grunntonen eller tonene i mitt eget liv, har de endret seg, finnes det klanger som er tilbakevendende? Sjödin reflekterer over dette, og det gjøres med innlevelse og humor. Han har et våkent øye og derfor også en enestående evne til å formidle det han har sett og gjennomlevd.

For noen norske lesere er Tomas Sjödin kjent, men for de aller fleste er han et ubeskrevet blad.

Sjödin er en kjent skribent i Sverige og regnes for å være en fremragende essayist og har blant annet skrevet jevnlig i Göteborgsposten. Han er pinsevenn og pastor i en menighet i Göteborg. Men ikke minst er han en fremragende representant for en kristendom som bevarer kjærligheten til egen tradisjon og bakgrunn samtidig som han løfter fram det allmenne i troen. Sjödin skriver innsiktsfullt om nødvendigheten av å bryte opp for så kunne vende tilbake med en fordypet kjærlighet til egen tradisjon. Hans kjærlighet til pinsebevegelsen er det ingen tvil om og han illustrerer at fordypning og åpenhet ikke er motsetninger, men tvert om er livgivende og nødvendige.

Luther forlag har gjennom tre tidligere utgivelser gitt ham ut på norsk, først “Når trærne mister bladene”, så “Den enkleste gleden” og til sist “Reservekraft”. Disse tre bøkene har tatt utgangspunkt i hans erfaringer som far til tre gutter, hvorav to er født med en vanskelig diagnostiserbar hjernesykdom som har en tidlig død som utgang. Også denne etterklangen høres gjennom boken, men den er likevel noe langt mer enn en bok om sorg. Mest av alt har han gitt oss en bok om klang og etterklang, om toner og stemninger om hvordan troen ikke leves på siden av livet, men midt i det.

For Sjödin har ikke troen et tonespråk, og livet et annet. Først når samklangen er der, kan tonene fra livene våre vekke etterklang hos andre, da gjør det heller ikke noe om det blir en litt sprukken klang, så lenge det tross alt klinger av levende toner.