Levi Fragell har ett tankevekkende innlegg i dagens VG om dette spørsmålet.Erfaringene som innlegget refererer til er desverre lite oppløftende.
Bjugnsaken fra 1992 skremte mange menn fra naturlig kontakt med barn av frykt for å bli stemplet som potensielle overgripere.
[ http://no.wikipedia.org/wiki/Bjugn-saken ]
I etterkant ble det en betydelig debatt,spesielt i forhold til de sakkyndiges rolle i denne saken, og deres rolle mer generelt i liknende saker.
For min egen del var jeg, og delvis er jeg,skeptisk til å nærme meg smårollinger som ikke er i følge med, eller bli passet på av voksne.
Nå 20 år etter.
Fragell skriver at det må da være mulig å etablere sikkerhets og adferdsregler som ikke hindrer naturlig samkvem mellom barn og voksne.
Emnet er i seg selv tabubelagt, og det oppleves som om samfunnet og livet blir fattigere som en følge av dette.
Som far til nå voksne barn, er det selvsagt mulig å se dette fra flere sider, men det er vel også andre som har tanker om dette spørsmålet ?