Antikorrupsjon på villspor

Sett deg inn i følgende situasjon: Du jobber ved en barnevernsinstitusjon i Tanzania og oppdager at kassereren begår underslag. Det er ikke store beløpet det dreier seg om, kun 100 dollar, men alle korrupsjonstilfeller skal varsles. Samtidig vet du at dersom du varsler risikerer du at pengene som forsyner institusjonen fryses på ubestemt tid. Arbeidet må opphøre inntil saken er etterforsket. En rekke barn vil stå uten tilbud, dersom ikke alternativ finansiering kan ordnes i mellomtiden. Ikke nok med det: Din egen lønn fryses til saken er avklart, en prosess som kan ta mange måneder. Hele familien er avhengig av din lønn. Også nevøer og nieser, som du betaler skolepenger for. Dersom etterforskningen varer over nyttår må sannsynligvis budsjettmidler og uteblitt lønn anses som tapt. I verste fall risikerer du at støtten trekkes helt og arbeidet legges ned. Ville du varslet?

Eller følgende situasjon: En liten norsk organisasjon mottar støtte fra Norad til et stort menneskerettighetsprogram i India. Den indiske samarbeidspartneren er dyktig og respektert. Men noe er galt. Bekymringsmeldingene tikker inn fra ledere og ansatte i prosjektet. Etterforskning avdekker underslag for over 200.000 kroner. Det tas ut tiltale mot de ansvarlige, men få tror pengene vil komme til rette igjen. Den norske organisasjonen tar ansvar og dekker hele beløpet som er underslått. Pengene tas fraorganisasjonens egenkapital. Så kommer kravet: Det underslåtte beløpet må tilbakebetales til UD, selv om beløpet allerede er tilbakebetalt til prosjektet. Det hjelper ikke at det er tatt ut tiltale mot de ansvarlige. Kontoen er tom. Er dette kroken på døra?

I norsk utviklingspolitikk ligger prinsippet om nulltoleranse for korrupsjon til grunn. Vi støtter dette 100%. Det skal alltid reageres i korrupsjonssaker. Korrupsjon skal ikke bagatelliseres. Beviselig mislighold og misligheter må straffes som de kriminelle handlinger de er. Men om visjonen er god, motarbeides den av et urimelig og rigid regelverk: Et sett regler angitt i et internt notat utarbeidet av UDs kontrollenhet, som aldri har vært utsatt for politisk behandling. Eksemplene ovenfor er fiktive, men baserer seg på faktiske saker. Slik praktiseres regjeringens nulltoleranseprinsipp overfor frivillige bistandsorganisasjoner. Majoriteten av disse, herunder store aktører som Røde Kors, Kirkens Nødhjelp og Norsk Folkehjelp, er representert i Bistandstorgets antikorrupsjonsgruppe. I to år har vi jobbet for å få norske myndigheter til å revidere regelverket, men det vises alltid til at det ikke er politisk mandat for endringer. Derfor ber vi utenriksminister Espen Barth Eide og utviklingsminister Heikki Holmås ta affære: Vi har allerede verdens beste visjon. Kan vi også få regler som gir mer effektiv korrupsjonsbekjemping?

I dag går myndighetenes nullvisjonsstrategi ut på å foreskrive lovens strengeste straff, alltid, uavhengig av forhold og omfang. Det er urettferdig og virker mot sin hensikt. Én utro tjener, ett lite beløp, er alt som skal til for å sette viktig arbeid på vent i månedsvis og i verste fall hekte kroken på døra. Dette gjør arbeidet sårbart. Det går ut over evnen til å levere resultater. Det gjør også terskelen for å varsle skyhøy. Forskning viser at nesten halvparten av alle korrupsjonssaker avdekkes gjennom varsling, og mindre enn10 % gjennom revisjon. Da hjelper det lite med et regelverk som straffer varsleren.

Regelverket står heller ikke i stil med norsk rettspraksis for øvrig. I Straffeloven legges det vekt på forebygging og strafferabatt ved tilståelser. Næringslivet forholder seg til et lovverk som gir insentiver til både forebygging, varsling og håndtering av mislighetssaker. Det legges vekt på selskapenes internkontroll , varslingsmekanismer og rutiner. Vi tør påstå at de frivillige bistandsorganisasjonene gode på dette, men det tillegges ingen vekt i regelverket. Tvert imot kan det virke som om hele forståelsen av forbrytelse og straff endevendes straks det er tale om en korrupsjonssak i et fattig land. Da er det ikke nok å straffeforfølge den/de ansvarlige. Da skal det straffes kollektivt og uten proporsjon. Hadde vi akseptert at barnehagen måtte stenge og de ansattes lønninger ble frosset i en måned mens en av de ansatte var under etterforskning for underslag av kommunale midler?

Videre: Praksisen med krav om tilbakebetaling, selv når pengene allerede er betalt tilbake til prosjektet, oppleves som et særnorsk fenomen. Ved å motta bistandsstøtte fra Norad/UD inngår i realiteten de frivillige organisasjonene noe som ligner på en pakt med djevelen: Livgivende støtte kan på et øyeblikk gjøres om til gjeld med renters rente dersom man trekker svarteper og støter på en korrupsjonssak. Det meste bistandsarbeidet foregår i land som er høyrisikoområder for korrupsjon. Selv om frivillige norske organisasjoner har svært gode rutiner for bekjempelse av korrupsjon, med revisjon i flere ledd, kan man aldri helgardere seg mot korrupsjon. Den risikoen unndrar myndighetene seg ved å gjøre de frivillige organisasjonene til garantister for sin nullvisjon: 50 % av alle korrupsjonssaker blir rapportert av de frivillige organisasjonene, selv om bare 10 % av den samlede bistanden kanaliseres gjennom disse. Det skyldes neppe at bilateral bistand eller bistand kanalisert gjennom for eksempel FN og Verdensbanken, som ikke er underlagt det samme regelverket, er bedre sikret mot korrupsjon.

Det sies at korrupsjon krever flere liv enn terrorisme. Derfor er det livsnødvendig å jobbe effektivt med antikorrupsjon. Da må norske myndigheter begynne å spille på lag med de frivillige organisasjonene, som har erfaringer fra felt. Det er forskjell på å gjemme seg bak prinsippet for nulltoleranse og å jobbe aktivt for å nå visjonen om nulltoleranse for korrupsjon. Vi vil gjerne samarbeide om å utforme gode verktøy for antikorrupsjonsarbeid, slik at vi kan nå vår felles visjon om null korrupsjon. Da trenger vi større åpenhet, insentiver og et rettferdig og mer fleksibelt regelverk.