Bondevik må snarest på banen

Som kjent for mange ble lederen for Oslo-senteret for Fred og Menneskerettigheter Kjell Magne Bondevik sist søndag interjuet av NRK P2´s program Søndagsavisa. Her kom han med noen smått utrolige uttalelser, blant annet den nå famøse «ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre».

Jeg reagerte såpass kraftig på dette at jeg skrev et innlegg her på VD samme dag. Dagen etter skrev Bjørn Are Davidsen et innlegg over samme lest, der han poengterer at han reagerte spesielt sterkt på nettopp den samme uttalelsen. Davidsen understreket i sitt innlegg noe som er like viktig som det er merkverdig at Bondevik ikke har forstått essensen av, nemlig hvem og hva en nedfelt og formalisert ytringsfrihet er ment å beskytte.

Davidsen skriver: «Bondevik er dermed på ville veier når han sier som på NRK i går at "ytringsfriheten er viktig, men man skal ikke bruke den til å komme med ytringer som provoserer andre". Tvert i mot er ytringsfriheten viktig nettopp fordi man skal ha lov til å si noe som provoserer andre. Det er ikke ytringene som behager meg som trenger å forsvares. Det er de som gir meg ubehag.»

Og:

«De eneste ytringer som trenger å forsvares i lovverk er de som kan krenke andre.»

Denne siste kommentaren til Davidsen representerer noe helt essensielt. For hva skal vi med beskyttelse av ytringer hvis denne beskyttelsen bare skal gjelde for ytringer som ingen blir støtt eller provosert av? Da er jo en slik "beskyttelse" totalt hensiktsløs, en meningsløs kulisse av tom retorikk. At Bondevik som leder for en stiftelse som skal være noe i nærheten av et samfunns spydspiss i arbeidet med menneskerettigheter, tydeligvis ikke forstår en slik enkel sammenheng, er ikke bare oppsiktsvekkende, det er svært problemtaisk, særlig med tanke på hvordan det påvirker den samme stiftelsens forhold til og syn på ytringsfrihet som et helt sentralt fundament for alt som har med menneskerettigheter å gjøre.

Bondevik står således her i en spesiell stilling og har åpenbart noe å rydde opp i etter sin fremtreden på Søndagsavisa, men han er langfra alene om å begå slike totale feilkoblinger i misforstått sympati med folks «krenkede føleleser».

Sist tirsdag kom det til konfrontasjon mellom Oslos ordfører Fabian Stang og Frp´s Christian Tybring-Gjedde. Igjen var NRK arena og bakgrunnen var at Stang «i sympati med folk som var oppriktig lei seg» hadde deltatt på den tillyste demonstrasjonen på Youngstorvet i Oslo mot den etterhvert beryktede filmen «Innocence of Muslims». Tybring-Gjedde mente Stang hadde gått langt utover rammene for det som er hans rolle som ordfører, og at hans deltagelse i praksis var en støtte til en demonstrasjon mot ytringsfriheten.

Christian Tybring-Gjedde fra Frp reagerer krafig på at Oslo´s ordfører Fabian Stang deltok på arrangementet til støtte for reaksjonene mot Muhammed-filmen.

Det er ikke ofte jeg er helt på linje med Frp, men her har Tybring-Gjedde åpenbart helt rett; som han understreket så var selvfølgelig både arrangøren av demonstrasjonen og de som deltok - nettopp, og ironisk nok, med utgangspunkt ytringsfriheten - i sin fulle rett til å gjennomføre den, men de som var tilstede og støttet saken, ga like selvfølgelig også sin tilslutning til en markering mot ytringsfriheten, hvilket følgelig også var tilfelle for Oslos ordfører.

Men Stang gikk lenger enn som så, han deltok også aktivt; fra talerstolen foran Møllergata 19 runget hans stemme utover Youngstorget med følgende postulat i sympati med dem som føler seg krenket over at noen bruker den retten de har til å si eller på annen måte uttrykke det de vil: «....men enkelte misbruker ytringsfriheten til å såre andres følelser»(!)

Som sagt, det er nesten så man ikke tror det man hører. Her snakker vi ikke bare Oslos «statsminister»; mannen er også advokat og har sitt juridikum! Det er i det hele tatt nesten ikke til å tro at presumptivt intelligente voksne mennesker med høy utdannelse kan ha et slikt ureflektert forhold til rekkevidden av egne uttalelser. Hva er det som gjør at alt som finnes av fornuft og rasjonell tankekraft synes å gå føyken når religiøse følelser synes å være «såret»?

En ting er at nær sagt all utveksling av meninger med et visst potensiale for å røre ved menneskers integritet og følelser, ville blitt umulig dersom Bondevik og Stangs «beskyttelse» av de samme skulle bli gjort gjeldende for det samfunnet vi lever i. For som kjent kan folk bli støtt og krenket av nær sagt alt mulig, f.eks av å få negative kommentarer for sitt nye bilkjøp eller ved å uforvarende se en pupp på TV eller annen nakenhet i et blad. I den forbindelse er det jo både litt morsomt og ikke så lite ironisk at Stein Erik «Rimi-Hagen» for noen år siden uttrykte at han ble så krenket av en persons nakenbading i sitt (Hagens) bursdagsselskap at han omdirigerte sin økonomiske støtte fra Høyre til Frp. Hvem nakenbaderen var? Hvem andre enn Høyres Fabian Stang!

Mer alvorlig er det selvfølgelig at Bondevik og Stangs holdning gir legitimitet til den institusjonaliserte «krenketheten» som via religiøse lover gjør det mulig å straffe mennesker grusomt, endogtil med døden, for de mest prosaiske «synder». Ja, selv der den som staffes er et åpenbart offer, som ved voldtekt av kvinner i strengt religiøse muslimske samfunn, er det den religiøse harmen som Bondevik og Stang mer eller mindre frivillig gjør seg til talsmenn for forståelsen av, som råder grunnen og danner utgangspunktet for den uhyrlige straffen.

Hverken Bondevik eller Stang kan mistenkes for å være totalitære maktmennesker, men hvis deres uttalelser i denne saken skulle bli førende for hvordsan vi som mennesker forholder oss til hverandre, så ville vi øyeblikkelig ha et de facto totalitært samfunn på nakken.

Altså må det hele bero på tankeløshet og mangel på refleksjon i møte med egen redsel for reaksjoner fra folk som lar seg styre til overreaksjoner med utgangspunkt i sine «krenkede føelser». Det finnes det imidlertid ingen unnskydlning for, aller minst når det som her er snakk om personer som besitter slike viktige posisjoner som Bondevik og Stang innehar.

Spørsmålet er om «Oslo-senteret for Fred og Menneskerettigheter» virkelig kan holde seg med en leder som i klare ordelag uttrykker at han ikke har forstått den helt fundamentale menneskretten ytringsfrihet, og hva den er ment å beskytte. Personlig tviler jeg på det; Bondevik må derfor rydde opp.

Titusenvis av lyttere hørte på innslaget i Søndagsavisa. Det er derfor neppe bare Davidsen og undertegnede, samt de som har kommentert våre innlegg, som har reagert på Bondeviks uttalelser. Jeg vil derfor med dette innlegget be VD´s redaksjon om å benytte sine kanaler til å rette en henvendelse til Bondevik, og anmode ham om å redegjøre for sitt syn på begrepet ytringsfrihet og hva han mener det betyr for de menneskerettighetene han (i det minste formelt) gjennom sitt virke har gjort seg til  fremtredende talsmann for.

Hvilke medier han vil benytte får være opp til ham, men etter det jeg vet har Bondevik en profil her på VD, og det kan vel kanskje være et like godt sted å starte som noe annet. Uansett kan ikke Oslo-senteret være tjent med at lederen uttaler seg på en måte som står i dyp kontrast til stiftelsens uttalte mål.

Å kjempe for menneskerettigheter er en håpløs kamp dersom den ikke foregår på et fundament av full ytringsfrihet.