Når journalisten føler seg større en den saken han kommenterer

Hvem er så denne "selvforherligere tufsen"? Jo, det er norsk landslagsspiller i fortball, John Arne Riise, som i disse dager har slått den norske rekorden over flest spilte landskamper gjennom historien. Han er den mest nyttige og blant de aller beste fotballspillerne gjennom tidene i Norges mest populære idrett. Jeg oppdaget først da jeg var på den andre siden av jordkloden og skulle forsøke å snakke med noen som hverken forsto engelsk eller norsk, hvor internasjonalt kjent John Arne Riise var. Først da vi kom inn på "football" og "Liverpool" og jeg nevnte navnet "Riise" lysnet de opp i gjenkjennelse. "Riise" var faktisk det eneste de visste om Norge.

Og hva er det John Arne Riise har foretatt seg? Har han begått mord på fotballbanen? Voldtekt? Annen grov kriminalitet? Hva er det for slags totalt uforsvarlig eller kriminell opptreden Riise har gjort seg skyldig i?

Jo, han har skrevet noen twitter-meldinger der han avslører en viss bitterhet overfor sin hjemby, som han tydeligvis synes ikke har behandlet ham på en fair måte.

Er det selvforherligelse? Er det å be om mer hyllest av fotball-Norge?

Hva VG har klart å lese inn i disse få linjene på twitter overgår det meste jeg har sett av fantasifulle tolkninger. VG klarte å gjøre disse få linjene om til at Riise mener han generelt har fått for lite hyllest av Norge, og laget sågar en spørreundersøkelse i sin nettutgave der spørsmålene var om man syntes at John Arne Riise burde få mer hyllest, eller om han hatt fått nok hyllest som det var.

"Å hylle seg selv en krevende øvelse", uttalte VGs kommentator, Truls Dæhli, i et TV-intervju. Det er tydeligvis en mye mer krevende øvelse å utøve journalistyrket med en viss respekt og ydmykhet overfor dem man omtaler. Kommentatoren uttaler at noen måtte sette Riise til veggs og gi ham en tilbakemelding som reflekterte hans uhyrlige adferd.

Men hvor har en VG-journalist fått sitt mandat til å irettesette idrettsutøverne som mennesker, og så og si tråkke dem ned når de stikker seg for mye frem? Det er helt greit at VGs sportsjournalister kommenterer og vurderer utøvernes prestasjoner på idrettsbanen, men personlig har jeg vanskelig for å forstå hvilke kvalifikasjoner de skulle ha til å oppheve seg selv til overdommere over idrettsutøvernes rent menneskelige kvaliteter, og setter dem grundig og ydmykende på plass dersom de går utover det journalistene kan akseptere som verdig oppførsel av en idrettsutøver.

I mine øyne tyder det på at journalisten har hevet seg selv opp til ikke bare en dommer over idrettsprestasjonene, men setter seg selv så høyt over selve idretten, at de også er kvalifisert til og har rett til å sette idrettsutøverne i skammekroken om de ikke er ydmyke nok etter journalistens smak.

John Arne Riise kan vel sies åvære ganske unorsk i sin opptreden. Han er en selvbevisst mann, som tydeligvis er bevisst om sines kvaliteter både som fotballspiller og som mann og menneske. Han er dessuten utadvent, åpen og byr på seg selv på godt og vondt. Ikke alt han har gjort har vært like gjennomtenkt, men sånn er det med alle oss mennesker, vi gjør av og til dumme ting.

Noen mennesker har et større ego enn andre og vet å gjøre seg bemerket. John Arne Riise er en slik type. Det er tydeligvis mer enn sportskommentator Truls Dæhli kan tolerere. I beste jantelov-stil føler han behov for å jekke Riise grundig ned. Men hva slags idrettstyper ønsker han seg egenlig? De litt stille og fåmælte typene som er gudbenådede idrettsutøvere, men som ellers ikke har noe å by på?

Jeg oppfatter John Arne Riises twitter-meldinger som er spark til hans hjemby. Av en eller annen grunn, føler han at de ikke har behandlet ham slik de burde. Ingen av oss kan vel si med sikkerhet om Riise har grunn til å føle seg dårlig behandlet. Men om den statuen de har reist, virkelig er en statue av John Arne Riise, virker det jo unektelig noe merkverdig at det ikke kan stå på sokkelen, at det faktisk er Riise som er skulpturert. Det skulle være omtrent som om man reiste enstatue nordpå av Petter Dass og kalte den "presten", eller en statue av Henrik Wergeland på Eidsvoll og kalte den "dikteren".

Eller skulle vi bare skrive "skøyteløperen" på statuen av Oscar Mathiesen, eller "løperen" på statuen av Grethe Waitz?

Hva som er grunnen til at man ikke kunne skrive hvem statuen av John Arne Riise faktisk forestiller, vet jeg ikke. Men jeg vet at så og si hver minste lille bygd i Norge gjerne ønsker å utnytte det maksimalt for å skaffe seg publisitet dersom en eller annen kjent person har en tilknytning til bygda. Og dersom John Arne Riise virkelig føler det slik at man ikke ønsket hans navn på statuen fordi hjembygdas fotballmiljø ikke ønsker ham noe godt, men tvertimot har antipatier mot ham, så ville jeg snarest invitere ham til hjembyen be om et oppklaringsmøte dersom jeg var en person med myndighet i Aalesund, for å få saken ut av verden.

Om du har fått mediene mot deg, er du sjanseløs. Samme hva du foretar deg, blir det oppfattet og omtalt negativt. Har de bestemt seg for at du er en person man kan mobbe offentlig i samlet flokk, kan du like godt gi opp. Tone Damli Aaberget er en annet slik person. Samme hva hun gjør er gribbene i pressen klare til å tråkke henne ned. Enkelte tåles rett og slett ikke av mediene.

Det er ufint og ulekkert å være vitne til. Det er dessuten sjofel maktmisbruk.

Mediene har ingen rett til å misbruke sin makt til å mobbe enkeltmennesker. Men de gjør det - igjen og igjen.

11.09.12

Sverre Avnskog

PS. Og akkurat i dette øyeblikket scorer den "selvforherligende tufsen", John Arne Riise mål på straffe i det 90. minutt i sin 106. landskamp for Norge, og holder Norge fortsatt med i kampen om å komme til VM om to år. Måtte Truls Dæhli spise i seg både sine ord og gjerne hele den utgaven av VG der han foretok karakterdrap på en av Norges aller beste idrettsutøvere.