Fascismen – en religiøs ideologi?

I gjennomgangen av fascismen som politisk ideologi konkluderte jeg med å hevde at fascismen er en ultranasjonalistisk "hybridideologi" som overskrider skillet mellom høyre- og venstresiden. Er det elementer i denne ideologien som gjør at den kan betraktes som en religiøs ideologi?

Den organiske eller "integrale" nasjonalismen – forestillingen om individet som fullstendig "integrert" i det nasjonale kollektiv - gir i mine øyne fascismen et religionslignende preg. I motsetning til det tradisjonelt høyreautoritære regime krever den fascistiske stat helhjertet oppslutning fra sine tilhengere. Fascismen kan sies å inneholde en tydelig troskomponent: Føreren skal beholde makten han har tilkjempet seg, ved at fascismen skal utgjøre samfunnsmedlemmenes dypeste overbevisning, i tillegg til at annerledes tenkende undertrykkes av et allmektig statsapparat. Fascismen hviler på det som kan kalles "nasjonsmystikk": Nasjonen fremstilles som en mystisk størrelse som inngir mennesket både ærefrykt og kjærlighet, og som bør dyrkes som en slags guddom. Den organiske kollektivismen synes å implisere en mystisk "sammensmeltning" mellom del og helhet, individ og nasjon. Når det gjelder synet på staten og nasjonen, er det riktignok en forskjell mellom italiensk fascisme og nazisme, siden sistnevnte er mindre opptatt av selve staten enn førstnevnte og betrakter nasjonen som uttrykk for "rasen".

En rekke forskere har de senere år fremhevet fascismen som en "politisk religion", en form for religionssubstitutt som representerer en sakralisering (dette er historikeren Emilio Gentiles term) av fenomener som nasjon, stat og/eller rase – fenomener som i utgangspunktet er rent sekulære. I likhet med flere av disse forskerne mener jeg at det er fruktbart å skille mellom "politisk religion" (som altså fascismens nasjonssakralisering eksemplifiserer) og "politisert religion". Sistnevnte begrep impliserer at en etablert religion søker politisk makt for å skape et gjennomført religiøst samfunn, en "gudsstat" styrt etter religiøse lover. Med sin sakralisering av et verdslig, dennesidig objekt som nasjonen bør fascismen ikke identifiseres med teokratiske ideologier eller annen type politisert religion. Fascismen bør i det hele tatt ikke knyttes direkte til noen etablert religion, selv om ideologien av enkelte forbindes med tradisjonell kristendom.

Fascismens "religiøse" dimensjon reflekteres i idealiseringen av nasjonalistisk tro, offervilje og martyrium. I tillegg spiller forestillingen om nasjonens "gjenfødelse" – dens fremtidige forløsning fra dens nåtidige kulturelle og moralske forfall – en sentral rolle i fascismen, noe historieprofessor Roger Griffin understreker med sin beskrivelse av denne ideologien som "palingenetisk" (gjenfødelsesorientert) ultranasjonalisme. Med hensyn til slike idealer og forestillinger henter fascismen riktignok delvis næring fra kristendommen. Med sin vitalistiske eller "livsdyrkende" grunntone har imidlertid fascismen en helt annen "dennesidig" orientering enn kristendommen som retter blikket mot frelsen i det "hinsidige".  Dessuten fremstår det "guddommelige" i fascismen som immanent – "iboende" i verden – snarere enn transcendent – hevet over verden – slik kristendommens Gud tradisjonelt oppfattes.

Fascismens romantisering av handling og vold er forbundet med grunnforestillingen om nasjonens livskraft.Den fascistiske nasjonalismen er forankret i sosialdarwinisme: Livet er dypest sett en kamp, noe som gjelder såvel for nasjoner som mennesker, og kun den sterkeste har livets rett.På denne bakgrunn gir det mening å hevde, som filosofen Harald Ofstad har gjort i sin studie av nazismen (”Vår forakt for svakhet”), at det fascistiske verdisynet karakteriseres av en beundring av styrke og en forakt for svakhet.Enkeltmennesket oppnår virkelig styrke først når det går opp i den ”sakrale” nasjon, et fellesskap i permanent kampberedskap for å vinne nye seirer og dermed bekrefte sin rett til liv. Nasjonen bør følgelig søke stadig ekspansjon og erobre andre nasjoner som ved sitt nederlag viser sin ”livsudyktighet”. Idealet om militær ekspansjon – den gjennomførte imperialismen - bunner derfor i ideologiens preg av sosialdarwinistisk ultranasjonalisme som i dypere forstand fremstår som maktforherligende nasjonsmystikk.

Fascismens maktforherligelse bør ikke betraktes som uttrykk for ren nihilisme. Det synes snarere å handle om en religionslignende politisk overbevisning. Hva består så den fascistiske ”religionen” dypest sett i? Sentralt står åpenbart integralnasjonalismen som med sitt mystisk-religiøse skjær synes å inngi den ”troende” en lidenskapelig glød i form av kamp- og offervilje. Mennesket skal underkaste seg, både legemlig og åndelig, og tjene nasjonens veldige organisme som ”sakral” størrelse – en organisme som manifesterer sin makt og dermed livskraft gjennom stadig ekspansjon. Den fascistiske verdensanskuelsen synes å hvile på en spesiell triadisk struktur: Liv-død-gjenfødelse. Det fascistiske grunnsyn innebærer at nasjonen som tidligere var kjennetegnet av gloriøs livskraft, har forfalt - tapt sin vitalitet - og må gjenreises, revitaliseres. Det er nasjonens revitalisering det fascistiske menneske må kjempe og være villig til å dø for – gjennom sin martyrdød vil den enkelte ”leve” videre gjennom nasjonen som vedkommende er mystisk forbundet med.

Fascismen kan sies å være en kombinasjon av livsdyrkelse, dødskult og gjenfødelsestro. Livet både forherliges, gjennom glorifiseringen av nasjonens vitalitet, og fornektes, gjennom individets selvutslettende forløsningslengsel) på paradoksalt vis. Kanskje fascismen som "politisk religion" i siste instans kan sies å være fundert i en form for krafttilbedelse, en dyrkelse av selve livskraften som manifesterer seg på unikt vis i nasjonen og dens fører – en voldsom kraft som skaper, tilintetgjør og gjenoppretter.

Carl Müller Frøland, idéhistoriker