Å seire over skam

I vår protestantiske kultur er det produksjon som gir verdi. Å være aktiv og å ta ansvar gir produksjon, enten det er snakk om arbeid eller nære relasjoner. Den som ikke viser seg å lykkes med synlig ansvar er ikke dugelig til det. Det er skammelig å være ufør, i alle fall dersom de ikke har viktige relasjoner som fellesskap og samfunn trenger. Det er ikke uten grunn at å delta i fotball har den største verdi for engasjert barn og ungdom. Her er det aktivitet, konkurranse, dyktighet, fysisk styrke, samarbeid, m.m. I allerede tidlig alder blir kravene satt for ikke å skamme seg. I vår kultur regnes ansvarlighet som helt avgjørende for ens egenverdi. Opplevelse av ikke å være nødvendig forandrer de som det gjelder til å få et selvbilde uten selvrespekt, med alle følger det får for personligheten. Slik blir skam en ond sirkel. Dette sier jeg ut fra egen erfaring.

Mange blir etter som årene går klar over at mer enn det synlige spiller inn for å gi livet verdi. Kanskje det går opp for dem at de som skammer seg har en annen dybde i forståelse av livets tunge sider enn de som livet har gått ganske greit for. Og med dette som utgangspunkt: Hvorfor får ikke de som skjønner mest oppfordring til å gi videre sin innsikt, og at det får grunnleggende betydning? Hvem andre enn den som er skammet kan få betydning når et samfunn uten skam skal formes – et samfunn der alle opplever å være nødvendig?

Jeg opplever Kirkens bymisjons menighet på Tøyen som et forbilde. Der er det deltakere av alle forskjellige "kategorier", enten det gjelder bakgrunn, helse, økonomi, utdannelse, livssyn eller daglig virke, synlig eller usynlig. Og de er på alle måter i samme fellesskap. Og frivillige som har spesielt ansvar gjør sitt for at nye som kommer innom kan føle seg vel i miljøet og at de blir tatt på alvor.

Har Jesus noe å si oss her? Evangeliene forteller mange ganger om Jesu møte med de som skammet seg. Han lot dem som skammet seg, og som ikke var til annet enn en plage, bli forbilder for oss. (Og nå snakker jeg ikke om synd, men om skam!) Men er de forbilder for oss kristne – i praksis? Er menighetene et sted for den som lever i skam? Hva med stadig vektlegging av våre synder? Er det ikke nettopp de som skammer seg som syndsforkynnelsen treffer – så det svir?

Jesus er skammelig. Han går samme vei som taperne. Til slutt seiret han. Men vil vi det?