«Den etiske fordring» og 22. juli

«Politiet virker for dårlig trent til å ta valg i etiske dilemmaer, noe som fikk katastrofale føler 22. juli». Det sa Bjørn Bue Olsen, forfatter med doktorgrad i etikk og ledelse, til Vårt Land to dager før 22. juli-kommisjonen la fram sin rapport. Rapporten gav Bue Olsen så altfor rett. Det er tragisk å høre om hvordan den første politipatruljen som kom til Utvika lot være å aksjonere fordi de hadde fått ordre om å observere og avvente situasjonen til beredskapstroppen ankom. Dette skjedde til tross for at de visste at det fremdeles pågikk skyting på Utøya og at ungdommer var i livsfare, påpekes det i kommisjonens rapport.

Likedan fikk de første redningshelikoptrene ordre om å holde seg unna katastrofeområdet fordi det ikke var klarert av politiet. Mange unge liv kunne etter all sannsynlighet vært reddet om politiet i stedet hadde holdt hodet kaldt og hjertet varmt, og ikke bare handlet etter ordre og prosedyre.

Tre sentrale europeiske filosofer har gitt viktige bidrag til å takle det etiske dilemmaet som oppstår når man som menneske står i en situasjon der man så å si holder andre menneskers liv i sine hender, for å referere til en av dem, den danske filosofen Knud E. Løgstrup. Ved siden av Løgstrup er det Søren Kierkegaard og Immanual Kant jeg har i tanken her. Felles for dem er at de alle er opptatt av hva som fører til etiske handling. Hvor kommer den etiske handlekraften fra?

Løgstrup lanserte begrepet «den etiske fordring» og mente at det ligger som en naturlig drift eller et krav (fordring) i mennesket å handle etisk stilt overfor medmenneskers liv og nød. For Løgstrup er det slik at dette etiske krav til handling oppstår i møtet mellom mennesker og er forankret i fellesmenneskelige livsvilkår og ikke i Guds åpenbaring. Den kristne danske filosofen med grundtvigianske sympatier avviste derfor at det finnes en egen kristen etikk. Nettopp derfor kritiserer han sin landsmann Søren Kierkegaard.

Kierkegaard, som jo også var både dansk og kristen, hadde en helt annen posisjon enn Løgstrup når det gjelder den etiske handlingens motivasjon. I «Kjærlighetens gjerninger» bruker den kjente eksistensialisten begrepet «Den ubetingede fordring» om kravet til etisk handling som kompromissløst utfordrer mennesket. Mens dette kravet om handling hos Løgstrup oppstår i møtet mellom mennesker, er det for Kierkegaard klart at fordringen kommer gjennom Kristus fra Gud selv - og til mennesket. Når mennesket i sitt indre opplever «den ubetingede fordring», eller kanskje vi kan si, har en tydelig magefølelse om at her må det handles, er den etter Kierkegaards overbevisning en følge av Guds åpenbaring i verden. Det er så å si Guds stemme som roper til oss og krever handling når menneskeverd og menneskeliv står på spill.

Den tredje filosofen jeg vil peke på her er Immanuel Kant og hans «kategoriske imperativ». Kant lanserte en allmenngyldig etisk leveregel: «Jeg skal alltid handle slik at den regelen jeg handler etter kunne gjelde som allmenn lov». Denne allmenne loven er lagt ned i vår samvittighet og den kommer fra menneskets egen fornuft ifølge Kant. Han kaller den «det kategoriske imperativ».

De første politifolkene som kom til Utvika fulgte ordren de hadde fått på forhånd, men lot være å ta den individuelle handleplikten på alvor. Med Kant kan vi si at regelen de fulgte var å følge en forhåndsordre uansett hva som oppstod i situasjonen. Vi ser alle at dette ikke kan være en allmenngyldig regel i et demokratisk samfunn der respekten for enkeltmennesket holdes høyt. Båtfolket som intuitivt fulgte sin sunne fornuft, sin magefølelse og samvittighet, handlet derimot på en måte som både Kant, Kierkegaard og Løgstrup ville ha berømmet.

Så kan vi spørre om hva politifolkene som kom først til Utvika tenkte og følte. De måtte jo skjønne at det foregikk et drama på liv og død på Utøya. Hvorfor tok de ikke inn over seg at de i møte med dette dramaet, holdt disse unge menneskenes liv i sine hender? Eller kanskje de gjorde det? Uansett lot de altså være å handle selv, i første omgang.

Felles for Løgstrup, Kierkegaard og Kant slik jeg forstår dem, er at de legger sterk vekt på det personlige ansvar for å handle etisk, enten motivasjonen kommer fra møtet med medmennesker, fra Gud selv eller fra individets egen fornuft. Vi kan kanskje si at de til sammen viser oss at når vi er stilt overfor katastrofer og etiske dilemmaer, må ta i bruk både hodets tankekraft (Kant), hjertelaget (Løgstrup) og magefølelsen (Kierkegaard).

Mange samfunnsaktører har fulgt opp disse tre filosofenes appell om å ta den «etiske fordring» på alvor: Byråkrati og sikkerhetsforanstaltninger kan kvele samfunnets evne til å ivareta sikkerheten fordi det personlige initiativet svekkes, poengterer professor Paul Otto Brunstad. Politiet har vært for opptatt av å styre og detaljregulere fremfor å lede, mener seniorforsker Christin Thea Wathne. Vi har hatt en intellektuell forståelse av sikkerhetssituasjonen, men ikke handlet i forhold til risiko, sa statsministeren dagen etter at 22-juli-rapporten var lagt fram.

Om de ikke allerede er det, burde disse tre tenkerne vært pensum på politiskolen og på all lederutdanning her i landet. De kan lære oss alle at det i tillegg til pliktetikk er nødvendig med en etikk som bygger på at det enkelte mennesket er i stand til å ta selvstendig etiske valg i kritiske situasjoner. Deres tydelige felles buskap, til tross for ulike ståsted, er at individuell etisk handling er nødvendig om man vil være et moralsk oppegående menneske i krisetider. Det holder ikke med å adlyde en forhåndsordre eller holde seg til prosedyren når helvete bryter løs. Da trenger vi myndige, selvstendige mennesker som adlyder sin indre stemme om å handle. Det er en «etisk fordring», ja en «ubetinget fordring» og et «kategorisk imperativ» å gripe inn når man kan forhindre at medmennesker lider og drepes.