Sosial kapital - den viktigste ressursen i narkotikapolitikken

Regjeringen har lagt fram ny stortingsmelding - "Se meg!" - som gir en fyldig oversikt over dagens rusmiddelpolitikk. Den er full av både best practices, vurdert i et internasjonalt perspektiv, og påpekning av områder der norsk politikk må videreutvikles.

”Se meg!” anerkjenner, men vitner ikke om noen ny og sterkere satsing på den viktigste ressursen i narkotikapolitikken; folk flest sitt ønske om narkotikafrie oppvekstmiljøer. Dette er et tema Stortinget bør gripe tak i som representanter for det norske folk når meldinga skal behandles til høsten! Folkeviljen i narkotikapolitikken krever både klar støtte og aktiv pleie fra landets politiske ledelse.

Politikk handler også om virkelighetsforståelse. Noen tror at narkotikaproblemet i Norge befinner seg på Jernbanetorget i Oslo og at det viktige i norsk narkotikadebatt skjer i triangelet mellom Jernbanetorget, Stortinget og debattredaksjonene i TV. Utforming av den overordnede narkotikapolitikken må ta utgangspunkt i en helt annen virkelighetsforståelse, for de viktige slagene i narkotikapolitikken står alle andre steder.

Det handler om alle de små, men avgjørende samtalene mennesker imellom. På foreldremøter på skoler. Rundt gatekjøkken i småsteder utover i distriktene. Etter at fotballtreningene er slutt og tenåringene er på vei hjem i Sørreisa, på Lørenskog, i Loddefjord, i Grimstad og i Skjåk. Rundt kjøpesentrene og i skolegårdene i Groruddalen. Etter lørdagsfestene i Stjørdal, Sykkylven og Odda. Det er i disse samtalene, både blant ungdom og i voksenmiljøene, at det avgjøres om narkotikabruk skal slippe til i tenåringsmiljøene.

Størst effekt får vi i narkotikapolitikken hvis vi lykkes med de forebyggende målene; antall som prøver illegale stoffer; antall som bruker narkotika fra tid til annen og antall faste brukere. Jo lavere tall vi har på disse indikatorene, jo mer vellykket er politikken.

Er norsk narkotikapolitikk mislykket eller vellykket? Mye kan bli bedre, som også stortingsmeldinga påpeker. Men når det kommer til den viktigste målestokken – andelen som bruker illegale stoffer – har vi lyktes veldig godt. Vi ligger best an i Europa, i følge helt nye 2011-tall fra den europeiske ungdomsundersøkelsen ESPAD. Her har vi tall som knapt kan forventes å bli mye bedre. At narkotikaen forsvinner fra Norge, eller at ingen vil prøve, er ikke realistisk i et åpent samfunn og i en globalisert verden.

Vi har lyktes med noe viktig. Hvorfor er det slik? Forklaringen er helt sikkert sammensatt. Men antakelig utgjør sosial kapital en viktig del av forklaringen. Dette er et begrep som har fått økende oppmerksomhet i samfunnsforskningen, men er helt oversett i narkotikadebatten.

Et lands styrke måles ikke bare i form av naturkapital (råvarer, energi osv) eller økonomisk kapital. Sosial kapital teller også, og her skårer Norge høyt viser internasjonale undersøkelser. En vanlig definisjon er at sosial kapital er gjensidige tillitsforhold mellom individene i et samfunn. Det kan forstås som samling om noen grunnleggende felles verdier, vilje til å ta ansvar for fellesskapet, satse på samarbeid og fellesskap.

Sosial kapital er antakelig den aller viktigste ressursen i norsk narkotikapolitikk. Viktigere enn både lovforbudet, sprøyterommet, politiet, Actis, kompetansesentrene, Kirkens Bymisjon, Blå Kors, legevakta, rusakutten, fastlegene, LAR, SIRUS og Helsedirektoratet.

Mye kan reguleres av myndighetene. I Stortingsmeldinga ”Se meg!” bekrefter regjeringen at slik skal det fortsatt være i norsk narkotikapolitikk. Men regulering av tilgjengelighet løser ikke alt, og regulering forutsetter støtte i befolkningen. Dessuten; i dagens virkelighet med de nye syntetiske narkotiske stoffene, er det ikke realistisk å strype all tilgang på stoff. Da blir holdningen som hver av oss har helt avgjørende, både holdning til eget bruk og til at narkotika skal få innpass rundt oss.

Det er en sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk av rusmidler – og tilhørende skader. Men tilgjengelighet må forstås som en mangesidig sak, ikke bare som lovgivning og hvordan dette håndheves av politi og tollvesen. Det handler også om hvor attraktive rusmidlene er i befolkningen (psykologisk tilgjengelighet) og hvor akseptert stoffene er (sosial tilgjengelighet).

Ut fra dette har Norge tatt i bruk en uslåelig kombinasjon i narkotikapolitikken: Juridisk forbud sammen med sterk skepsis til narkotika og stor oppslutning om forbudet i befolkningen.

Sosial kapital er en ressurs som må brukes, styrkes og utvikles. De som har en negativ holdning til narkotika, må få høre at dette i seg sjøl er en verdifull forebyggende innsats. De som driver lokalt kulturarbeid for barn og unge, må få høre at de er gull verdt for Norge, like viktige som oljeplattformer og ingeniører. Alle de titusener som er engasjert i lokale forebyggingsprosjekter, må løftes fram, kobles sammen og stimuleres til videre innsats.

Stortinget har nå sjansen. Det er sjelden våre folkevalgte får muligheten til å satse på noe som er så billig og så virkningsfullt.

Dag Endal, leder for Junior- og barneorganisasjonen JUBA

En kortere versjon av artikkelen har stått på trykk i papirutgaven av Vårt Land.