Å finne sitt evangelium.

I kapitlet «Profeten finner sitt evangelium» forteller Van Dornik i sin bok om Frans av Assisi: «På en apostelfest var Frans engang ministrant ved messen. Da evangeliet ble lest, forsto han bare vagt det han hørte, og han bad presten om en utlegning. Presten ga ham en kommentar, punkt for punkt. Og da Frans hørte at Kristi disipler ikke måtte eie noe, hverken gull, sølv eller penger, at de på reise ikke måtte ta med noen pung, reiseveske, stokk eller noe brød  - og at de måtte preke Guds rike, ble han revet med av gleden i den Hellige Ånd og ropte ut: «Se, det er hva jeg vil, det er hva jeg søker, det er hva jeg fra det dypeste av mitt hjerte vil oppfylle med brennende lengsel!»

«Det som slår en,» sier Van Doornik videre, «er at eneboeren og asketen Frans for første gang bevisst har oppfattet denne teksten. Selv om han aldri hadde eid noen bibel, måtte han likevel ha støtt på teksten flere ganger. Men den hadde ikke berørt ham. Han hadde ikke vært moden for den.»

Personlig har jeg hatt en lignende opplevelse. At en tekst jeg hadde lest mange ganger uten å legge spesielt brett på den, plutselig sto frem og slo ned i meg meg på en sterk og særegen måte og ga mening og retning til viktige sider ved mitt liv. En opplevelse av «Dette er hva jeg vil, dette er hva jeg søker.» En opplevelse av fullstendig visshet uten tvil. En opplevelse av å ha funnet «Mitt evangelium.»

Om dette er en generell «greie» ved bibellesning som mange opplever aner jeg ikke. Men det kunne være interssant å høre om noen har en formening om det? Intuitivt og personlig eller med rot i Skriftene.