Alkohol eller tobakk - hva er "verst"?

Jeg vokste opp på 1950- og 60-tallet, da avholdstanken fremdeles sto veldig sterkt i manges bevissthet, enten man var organisert som avholdsperson eller ikke. I kristen-Norge ble avholdslinja tatt for gitt, i hvert fall i frikirkeligheten, lavkirkeligheten og vekkelsesbevegelsene. Slik var det også i arbeiderbevegelsen.

Det som derimot var, om ikke godtatt, så akseptert, var røyking. Det foregikk alle steder: På gata, i møter, på kafeer, i hjemmene, i pauserommene, på kontorene. Hvor mange filmer har man ikke sett der den prototype klisjeen på et travelt kontor – en avisredaksjon, et advokatkontor – var de halvtomme kaffekoppene og de overfylte askebegrene?

Da de første advarslene mot helsefarene knyttet til røyking begynte å komme – det var vel også på 1960-tallet – ble de enten oversett eller latterliggjort. Selv det å påpeke hvor vanedannende røyken var, ble det smilt av. «Jeg kan slutte når jeg vil.»

Også i kristen-Norge kunne det være «høy sigarføring» i bokstavelig forstand. Det finnes bilder fra disse årene av biskoper, generalsekretærer og prester med enten pipe eller sigar, eller til nød en ferdigrullet sigarett.

Etter hvert har holdningene endret seg når det gjelder begge disse fenomenene. Holdningene ble skjerpet i forhold til røyking, men liberalisert i forhold til alkohol. I 1973 fikk Norge sin første «røykelov», eller «tobakksskadeloven» som var dens mer offisielle navn. Det var en litt kardemommelovaktig bestemmelses om var ment å verne både røykere og andre – først og fremst andre, kanskje – mot skadevirkningene av både egen røyking og passiv røyking. Senere er loven blitt skjerpet en rekke ganger, senest i 2003, da det blant annet ble forbudt å røyke på alle utesteder i Norge.

Når det gjelder alkohol, har utviklingen gått den motsatte veien. Lover er blitt liberalisert, man får stadig flere salgssteder og det blir stadig lengre åpningstider. Konsekvensen blir at folk drikker mer. Denne holdningsendringen har også spredd seg til miljøer som tidligere var sikre avholdsbastioner. Det er ikke lenger slik at man trygt kan henvise en nyfrelst alkoholiker til nær sagt hvilket som helst vekkelseskristent miljø, og være sikker på at der vil de ikke møte noen fristelser til å «ta et glass» eller kanskje tilmed budt på et. Hermon Forlag har nylig gitt ut ei bok som fokuserer på dette. Den er skrevet av en svensk pastor innen pinsebevegelsen og heter «Det er aldri galt å være totalavholdsmann». Det er vel ikke alt i denne boka jeg som totalavholdsmann og kristen selv er like komfortabel med, men særlig når det gjelder menigheten som alkoholfri sone, argumenterer han både sterkt og godt.

Jeg skal ikke invitere til noen «kappleik» om hva som er «verst» av røyking og drikking i et folkehelseperspektiv, selv om jeg kanskje har gjort meg noen tanker om det. Begge deler representerer store helsepolitiske utfordringer, og det er klokt med både et lovverk og holdningsarbeid som setter fokus på problemene, enten disse er knyttet til vanen som sådan eller til deskadevirkningene som følger i kjølvannet av enten en drikkevane eller en røykevane. Jeg synes det er flott at vi har helsemyndigheter som er offensive i forhold til tobakksskader. De norske røykelovsbestemmelsene blir kopiert i stadig flere land. Men jeg skulle nok ønske de samme myndighetene var like offensive i alkoholpolitikken. Der ser det ut til å være langt fram fremdeles. Og enda mer skulle jeg ønske at alle kristne fellesskap tok på alvor den utfordring alkoholskader representerer og definerte seg selv som klare, alkoholfrie soner både som fellesskap og i privat, sosial sammenheng. Det verken skader eller er galt å være totalavholds fra alkohol!