Verdiforvirring og forvitring på den politiske venstresiden

Nedturen i Arbeiderpartiet synes å henge sammen med at verdiforvirring, ideologisk tvisynet og tvil, samt en tiltagende likegyldighet nå manifesterer seg på den politiske venstresiden; etter det som har vært en glideflukt bort fra de mest kjente frasene og slagordene forbundet med sosialismen – i det som fortoner seg som en gradvis prosess fra Einar Førdes tid som sjefsideolog, fra og med mars 1978.

Fra miljø til multikultur i mislykkede maskerader

I forsøket på en ny kulturfortolkning og samtidig reduksjon av norsk identitet og kulturhistorie, har hele pakken, ikke bare for det statsbærende partiet, men for store deler av den politiske venstresiden, etter hvert blitt for fremmedartet også for egne velgere. Nyorienteringen kom gjennom et oppsett av miljø-kampanjer under Gro Harlem Brundtlands periode, først som miljøvernminister, senere som statsminister. I miljøbegrepet ligger det et betydelig potensiale for maskert økonomistyring, ikke bare i ny skattelegging og avgifter som følger med, med i det generelle bildet der industri skal administreres under statens merke.I det stivnede kommunistpartiet i Moskva begynte man også i 1980-årene, under Glasnost-begrepet, å diskutere et internasjonalt konsept for en "Grønn revolusjon", der partiappratets fortsatte styringsmulighet skulle ikles ny-ord. Store internasjonale nettverk, som den "Trotskitiske Internasjonale" (Er også knyttet til det norske AKP) har senere oppfordret til å inngå "Rødgrønne allianser" som det heter, med en slags kommunikasjonsmessig transittsted i Austeralia (Melnourne).

Vi skal ikke underkjenne Gro Harlem Brundtland helt i dette bildet, da hun nok mente å verne om natur og miljø, på linje med sin etterfølger Thorbjørn Berntsen som miljøvernminister. Men det står ikke til å nekte at store deler av miljøbevegelsen gradvis fikk en topdown-struktur etter å ha blitt påspandert mange hotellopphold og god drikke på flotte konferanser. Miljøbevegelsen her i landet ligger igjen som en parodi, sett i forhold til miljøbevegelsene i Sverige og Danmark. Begrepene "miljø" og "miljøvern" ble rett og slett pakket inn som en del av de (makt)politiske leveransene fra Arbeiderpartiet og SV. Da dette ikke solgte lenger, ble multikultur-begrepet det nye mantra, etter mønster fra Den Sosialistiske Internasjonale og ikke minst Labour-partiet i Storbritannia. Nå ble det bygd nye fasader og introdusert nye metaforer, men heller ikke dette hamskiftet har overbevist folket det er ute. Siden avstanden til kjente og kjære kampsaker og slagord har blitt stor, faller ildsjeler fra, samtidig som partiapparatene beveger seg inn i en tidsepoke med store doser likegyldighet - og tvisyn.

Nyord og politiske maskerader slår tilbake

Dette speilet et økende dilemma på den politiske venstresiden: Hvor mange nyord, begreper og retoriske oppstillinger kan kjøres ut, før en fremmedgjøring selv i egne rekker slår tilbake på partiledelsen? Impulsiviteten synes å ha vært større enn kreativiteten under generalsekretær Raymond Johansens ledelse i vår tide. Her hjelper det nemlig ikke med en solid medie-nettverk som man trolig har lagt for stor vekt på; rett og slett fordi de ellers ordrike, lojale støttespillerne jo bare formidler de samme nyordene og mye av de samme frasene som heller ikke selger lenger. Slik ble multikultur-doktrinen til nok et prosjekt som gradvis må forlates i det stille, for ikke å tape for mye prestisje. Mye energi er nemlig lagt inn på det å skyve multikulturalismen foran seg, for på denne måten å vinne politisk terreng der gamle veimerker og stabbesteiner uavlatelig minner om en norsk kulturarv der salmer og sanger med gregorianske grunntoner utgjør en langt større tyngdepunkt enn det arbeidersanger og Internasjonalen noen gang har kunnet matche. Stilt overfor slike realiteter har handlingsideologene gått inn i markedsteknokratisk modus ved tusenårsskiftet, mens den voksne del av befolkningen fortsatt har bilder av Berlinmurens fall på netthinnen. Tilsvarende finner vi en Vladimir Putin løftet inn i Kreml av et KGB-apparat, mens vi satt som fjetret og så på Jelstin som gikk rundt med ropert, og senere nokså ustøtt og rar.

SV fikk nedturen først

Den partibyggende plattformen og ideologiske grunnpilarene for partiet SV, med Knut Løfsnes og Berge Furre i sentrale roller, er i sin helhet bygd på eurokommunismen, som i sin tid kom som en funksjon av at den opprinnelse kommunismen ikke inspirerte arbeidere tilstrekkelig til at de gav slipp på den kultur og de identitetsmerker de hadde rundt seg. Derfor måtte man sikte inn kulturlivet, parallelt med mer trivielle økonomiske og materialistiske analyser. Men gradvis har ideologene i SV gått ut på dato og blitt museumsbestyrere, uten evne eller vilje til å gi sine arvtagere rammeverk som holder i møte med et nytt årtusen. Nå smitter det hele over på Arbeiderpartiet, som strever med tilsvarende problemer.

For så vidt finner vi gjenkjennelige paralleller fra Arbeiderpartiets strabaser i dag, til ideologiske kannestøpere i SVs partibyggende organer, der eurokommunismen kom inn i bunnpanna, som et nytt potensiale, der stivnede slagord om arbeidere løsrevet fra sine familiebånd, nasjonale og kulturelle preferanser skulle fosse frem over landegrensene, og vokse til en kjempebevegelse av enhetsfronter og fellesfronter – riktignok med Kreml som fyrtårn, fortsatt. Eurokommunismen er i så henseende ikke noe frittstående fenomen, slik sentrale aktører så innbitt forsøkte å gi inntrykk av. Ungareren Georg Lukács og italieneren Antonio Gramschi (med solid, glinsende minneplate på en vegg i sentrum av Moskva) var begge meget fremstående marxistiske tenkere som tidlig konstaterte at den russiske revolusjonen ikke bredte seg vestover i tråd med intensjonene.

Da første verdenkrig så brøt ut fremsto arbeiderklassen som alt annet enn en samlende enhet som forberedte revolt mot de borgerlige samfunn. Tvert i mot, de gikk i sin frimodihet i krigen for sine hjemland! Alt dette er slett ikke forenlig med marxistisk teori, og kritiske røster kunne bare erkjenne klassebevisstheten defitivt ikke ikke var på et nivå som kunne utløse noen revolusjon, slik denne var nedfelt som en helt grunnleggende prosess for samfunnsomveltning. Arbeiderne som skulle mobiliseres viste seg rett og for gjenstridige, for klebret inn i en vestlig, kristen kulturarv som angivelig stadig holdt mennesket tilbake og nedtrykket, inne i sine respektive kulturelle rammer, der kjernefamilien og demokratiet uavlatelig var limstoff. Den tradisjonelle sosialismen var med andre ord ikke attraktiv nok som alternativt konsept betraktet. Det var nettopp i denne erkjennelsen, i denne konteksten, at kulturmarxismen fant sin form ut fra eurokommunismen og Frankfurterskolen som katalysator: En måtte rett og slett legge mer vekt på å rekonstruere identitetsmerker for å få arbeideren inn i riktig spor, og riktig bevegelse. Derfor er det også fra bunnen av lagt så stor vekt på ateismen, der Gud legges død for å gi nye ideologiske kannestøpere tilstrekkelig fotfeste og handlingsrom.

Grunnloven i målområdet

I det nevnte ligger også en god del av motivasjonsgrunnlaget for å endre den norske grunnloven, slik at Staten skal underholde alle religioner på lik linje, som det så pent heter. Staten kunne utmerket godt ha ivaretatt dette uten å endre basisloven, §2.  På borgerlig side, hvor dette med ideologi ikke fanger oppmerksomheten. har man imidlertid ikke vært tilstrekkelig våken og oppmerksomme på at saken slett ikke bare dreier seg om å skille stat og kirke, men om nasjonens grunnsteiner og ideologiske røtter. Å rokke ved dette åpner adgang for ideologiske kannestøpere som er resirkulert i ly av multikulturdoktrinen fra sosialismens gullalder. Muligheten av videre implementering og legitimering av slike opplegg i store deler av embedsverket er tilside, der rene politiske prosesser kan leve sitt eget liv i mange år etter at en borgerlig regjering eventuelt har overtatt. Hvordan det? Jo, verdigrunnlaget og ideologien i nasjonen er endret gjennom grunnlovsendringen som kom 21. mai i år. Nå kommer nye stabler av direktiver, forordninger og lover som introduserer den ideologisk ladede multikulturdoktrinen i skoleverket, i helsevesenet og i kulturlivet forøvrig. Dette dreier seg nemlig om en ideologi som maskeres under humanismens merke, som multikulturalisme, manfold, inkludering og nå sist – «interreligiøs dialog». Så ettertrykkelig innpakket at en rett og slett kan stjele deler av vokabularet til Den norske Kirke og den generelle «kristne kulturarven», slik at biskopene reduseres til rene politiske kommisærer helt inn på Stiklestadtunet. Gjennom semiotiske evolusjoner der ord og begreper har fått nytt, ideologisk ladet innhold med sterke impulser fra marxistisk orientert frigjøringsteologi og erstatningsteologi, kan kirkens organer i sin konsekvens pragrammeres til selvutslettelse. Jeg er ikke sikker på om skillet kirke - stat vil forandre denne prosessen. Staten står fortsatt som en signifikant premissleverandør gjennom sine økonomiske sanksjoner, og bare med tanke på det politisk ladede embedsverket vi nå har, kan mye skje selv uten en Arbeiderparti-regjering på toppen.

Ikke proletariatets diktatur - men diktaturets proletariat  

At det i den andre ventet et prolatariatets diktatur som omsatt i politisk praksis, igjen og igjen, ble til arbeidere som slaver i diktaturets proletariat er en annen side av samme elendighetshistorie, som har skapt så mye lidelse gjennom hundre år. For intellektuelle ble Franfurterskolen til det marxistiske forumet som sammen med med eurokommunistiske varianten frontet angrepet på vestlig kultur og identitetsmerker mest eksplisitt. Selv musikklivet skulle legges inn i ny form for å skape tilstrekkelig avstand til det sakrale, klassiske, tradisjonelle og identitetsbyggende elementer. «Moderne musikk» het det nye, eksperimentelle, som i følge en av Franfurterskolens sentrale aktører, Andorno, ikke behøvde å være spesielt vakker. Men i ren kunstnerisk forstand behøver ikke slike brytninger å bety det samme som marxistiske føringer, all den tid kunsten i seg selv ofte er en brytning mot fortidens og samtidens former. Slike uttrykk smeltet forøvrig sammen med opprøret som kom med Vietnam-krigen, og som gav rikelig anledning til alle variasjoner av teoretiske, kommunistiske og sosialistiske øvelser for å rekruttere nye medlemmer inn i de utallige frontene og aksjonene.

Jeg minner om disse ideologiske føringene, og røttene, for å vise at man lenge har strevd med å bygge om kulturhistorie og kulturliv, hvor kirkens rolle i den nasjonsbyggende prosessen rett og slett skulle brytes ned, bit for bit. Men partiet SV, som er bygd på en eurokommunistisk plattform, var først ute til å forvitre over sine egne doktrinære ordspill og øvelser. Det meste ble for fjernt. Nå smitter det hele over på Arbeiderpartiet, som også har surfet mye på fraser som delvis har maskert mer eller mindre forslitte ideologiske ambisjoner.

Multikultur, mangfold og egendefinert dialog

Det ambisiøse multikulturelle prosjektet og den påheftede globalismen – utgjør en pakke hvor de ideologiske føringene som er motiveringsgrunnlag og som følger tett på, skal åpenbart rett og slett holdes unna den offentlige diskusjonen. Begrepet “multikultur” og det mer danderte og uskyldige “mangfold” og "dialog" er nemlig introdusert med egen ideologisk ladning, tilpasset en internasjonalisering frontet gjennom den Sosialistiske Internasjonale og utvalgte NGO-organisasjoner i kampanjemodus, og ellers bygd opp slik at en kan bruke og misbruke en begrepsverden fra teologien. Satt på spissen: En kan faktisk med noe fotføring lykkes i å snu kirkens organer mot seg selv, i sekulariserte politiske oppløp der universelle menneskerettigheter og nyord som «interreligiøs dialog» i første fase bidrar til å sette alle andre religioner opp som likeverdige ved siden av eksisterende stabbesteiner i vår hjemlige kultur. Ut fra dette beredes så grunnen for videre føringer, der kristendommen reduseres og erstattes av løsrevne humanistiske fraser. Men hele tiden slik at man fra et kristent ståsted vil streve med å riste seg løs og skape nødvendig distanse, i et maktpolitisk perspektiv der frasene snart smelter sammen med Arbeiderpartiets egne koryfeer. Rett og slett fordi handlingsideologer langt på vei har lykkes i å stjele deler av en teologisk begrepsverden, for så å sette begrepene inn i en videre prosessorientering der handlingsideologene med sin betydelige definisjonsmakt – stadig i maktpolitisk perspektiv – inntar kirkerommene og gjør dem til en ren politisk kamparena. Altså slik kvasi-marxistiske, frigjøringsteologiske konsepter fra bestemte miljø på Menighetsfakultetet lenge har lagt opp til, hjulpet av Mellomkirkelig Råd og aktører i Berge Furre-land. I så henseende har heller ikke lederen for regjeringens religionsutvalg falt langt fra stammen. Sturla Stålsett har arvet frigjøringsteologiske tilnærminger, der spesielt hans spanske avhandlinger bærer preg av en Marx-skikkelse som tidvis blir langt tydeligere enn Kristus. Mye av dette tankegodset er egnet som fyllmasse i et Arbeiderparti som mildt sagt har strevd fælt med en ideologisk fornyelse, der man både forsøker å beholde de mest kjente og kjære begrepene fra egen fortid, om arbeidere i stadig bevegelse under røde faner, dog i en ikke så eksplisitt uttalt klassekamp. Ved å innta kirkerommene håpet partikoryfeer på å videreføre den ideologiske oppgraderingen der gamle stabbesteiner og kulturhistoriske fotavtrykk forøvrig kunne rives vekk, tilpasset den moderne tidsalder – stadig slik Arbeiderpartiet ser og har sett verden.

Dersom antallet innvandrere kjøres inn og opp på tilstrekkelig høyt nivå vil en lettere kunne gjennomføre Arbeiderpartiets ambisjoner overfor kulturelle og historiske identitetsmerker som til nå har utgjort et limstoff. Dette har bremset sosialismen som prosess betraktet – maskert under og bak et markedsteknokratisk image under en ny styringselite som skred til verket ut mot tusenårskiftet. Etter retningsanvisning fra den nå avdøde Einar Førde.

Da Einar Førde gikk på som leder for et medieutvalg i Arbeiderpartiet i 1978, og kort etter ble leder for utvalget som skulle utarbeide et nytt prinsipp-program for partiet, var ballen kastet til venstresiden i partiet. En venstreside som kom klart styrket ut etter EF-avstemningen i 1972, der Einar Førde, Arne Treholt og Jens Evensen kom til å bli en troika for flere år fremover. Eneste problemet var at alle intrigene og interne konspiratoriske prosesser forøvrig skapte uro og svekket partiet i forsøket på møte nye utfordringer fra de borgerlige partiene som hver på sin måte begynte å påpeke det til dels kyniske maktpolitiske spillet som nå pågikk, og som tidvis parkerte Stortinget.

Det å bygge ut lojale mediestrukturer er også konsepter som kom i Einar Førdes periode som sjefsideolog. Da NRKs enerett på kringkastingsvirksomhet falt ved inngangen til 1980-årene, var et gigantisk redskap truet for Arbeiderpartiet. Tradisjonelt var statsinstitusjonen NRK Arbeiderpartiets sak, i beste sosialistiske tradisjon forøvrig. Nå giret Arbeiderpartiet opp sin mediestrategi. Oppe i dette blir igjen Einar Førde synlig, som sammen med sin parkamerat Arne Treholt, hadde lagt mange egg innerst i partikorridorene og knyttet til seg et miljø på omkring 20 personer gjennom siste halvdel av 1970-årene.

Sett under ett antar de nye mediestrukturene former som er uhyre betenkelige i et demokrati. Frie medier burde selvsagt utfordre makthavere hver dag, ikke beskytte dem som en slags livgarde. Mens jeg skriver ut disse linjene kommer justisminister Grete Faremo på NRK-radioen med en ny handlingsplan for å begrense voldtekter, i et videre ordspill hjulpet fremover av NRK der politiets sene saksbehandling tilsynelatende er «problemet». Dette er egentlig like utslitt som til dels tøvete retorikk, men siden det ikke er anstrøk av kommentarer fra den politiske opposisjonen blir det hele stående uimotsagt, som så ofte før.

Likegyldigheten en partner eller en fiende?

Siden likegyldigheten etter hvert rir dette landet som et mareritt institusjonaliseres en type politisk journalistikk som minner mer og mer om Sovjet-tiden: Etter hvert synes den gravende journalistikken å være redusert til avsløringer av seksuallivet til tillitsmenn i Fremskrittspartiet; så til de grader selektivt plukket ut – ut fra enøyde politiske preferanser, at det eneste vi kan generalisere og konkludere med er at Fremskrittspartiets tillitsmenn også har seksualliv. Så langt den stadig mer eiendommelige politiske tilstanden i dagens medier, som nok trolig kan spores tilbake til en strategi som ble utarbeidet i Arbeiderpartiet i perioden 1978 – 1981, med Einar Førde som sjefsarkitekt.

Arbeiderpartiet har hatt reelle muligheter, ikke bare til å påvirke sine personrettede medienettverk, men har helt samtidig hatt politisk hegemoni så lenge at en kunne bygge ut byråkrati, embedsverk og ikke minst medier som effektive kommunikasjonsredskaper. Sistnevnte har vokst seg stor, til et oversubsidiert lydrike. Godt betalte journalister i et fortettet Oslo-miljø har langt på vei blitt en del av en nomenklatura, en elite som nå er med på å beskytte sittende makthavere langt mer enn de avslører dem. I så henseende har den nye journalistikk-guru Sigurd Allern etablert kulturer i norsk journalistikk, som fremstår som en avlang tragedie som landet første medieprofessor. Aldri har sentrale norske medier vært så nesegrust lojale til de sittende makthaverne, og aldri har de ment så intenst det samme om alle viktige politiske spørsmål av betydning for landet. Slik kan vi spore en fusjon mellom ytterste venstre i norsk politikk og dagens ledere i Arbeiderpartiet. Nå dreier mye seg om å redde den sosialistiske regjeringen, gjennom åpne og lukkede linjer og nettverk.

Det er fristende å se A-pressens oppkjøp av Edda media i dette perspektivet, som nå er endelig godkjent av Konkurransetilsynet, pr. 28. juni 2012. Et helt orkester av avisredaktører og politiske redaktører som opptrer som rene politiske kommisærer for Arbeiderpartiet. Dette fenomenet er nok langt mer utbredt enn det de fleste ser for seg, og det ble neppe noe bedre ved at sliter fra Arbeiderpartiet også kom inn på toppen av et TV2 som lenge har vært dominert av LO på eiersiden. I tillegg kommer en politisk kampanje-journalistikk som genereres ut fra medienisser som generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund og redaktør Helge Øgrim i Norsk Journalistlag, stadig i merkelige oppsett for kampanje-journalistikk der et helt mediemiljø etter hvert mener akkurat det samme om de fleste viktige sakene av betydning i kongeriket. Og, som nevnt, det tipper uavlatelig i favør av sittende makthavere og deres politiske forehavende.

Ensidigheten eksponeres i Midtøsten-dekningen

NRKs Midtøsten-sendinger har gjennom flere tiår vært karakterisert som ensidige og Israel-fientlige. Bildet viser NRKs tidligere Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit (på storskjerm) og tidligere Charge d'Affaires i Libanon, Hans Wilhelm Longva i studio. I Midtøsten er frontene såvidt klare at ensidigheten lar seg avlese blant de best orienterte. Men det finnes nok en rekke andre politiske frontlinjer der ute og her hjemme der NRK tidvis har blitt en ren politisk aktør. Nevnte Odd Karsten Tveit og Longva var forøvrig begge aktører i Oslo-prosessen under Arbeiderpartiets domene; alt mens den samme Tveit refererte fra de samme prosessen.

Flere har pekt på Midtøsten-dekningen som sterkt politisk ensidig, kanskje fordi frontene mellom arabere i det palestinske prosjektet og Israel er så tydelig. Men denne så enøyde, politisk ladede journalistikken opphører neppe i det kameraene snus bort fra Midtøsten: Sakskompleksene i andre områder av verden og på hjemmebane fremstår blir bare mer utydelige og ikke så lett eksponerte som politisk enøyd journalistikk ved første øyekast.  Dessuten er det en lang serie av saker som rett og slett velges bort og blir til ikke-saker. Militant islamisme og tilhørende terorisme som den altoverskyggende terrortrussel i vår tid, er bare noe av saksfeltet som konsekvent velges bort, og gir enda mer næring til en naivitet som snart tangerer en faregrense i dette landet. Vi luller oss inn i tepper av humanistiske fraser om at mennesket er usedvanlig godt på bunnen, og de blir angivelig enda bedre om Arbeiderpartiets utsendingen blir filmet av NRK i dialog med dem?

Utfordringen består i at dette mennesket, humanismen, også stod fram i Stalin og Hitlers skillekser for noen tiår siden. Arbeiderpartiet representerte dem som hadde åpenbare problemer med fotfeste i møte med slike totalitære utfordringer. Det ser ikke ut til å gå sørlig bedre i møte med de mer militante, ideologiske sidene av islam, som entydig representerer en utfordring både for vårt demokrati og vår sikkerhet. Men denne utfordringen ofres nå på multikulturalismens alter i et Arbeiderparti som forlengst har bygd inn multikultur-doktrinen som ny vignett og maskerade for videreføring av en ideologi som til nå har vært gjemt under en ny styringselite av det vi lett oppfatter som markedsteknokrater. Vi glemmer at Partiet har et generalsekretær som heter Raymond Johansen, og som står langt mer til venstre politisk enn sin forgjenger, Martin Kolberg. Johansen viderefører etter alt å dømme konsepter som Einar Førde introduserte for over 20 år siden, der media inngår som rene redskap for Arbeiderpartiet, i oppløpet til nok en valgkamp med 3500 statsansatte i NRK som primær kommunikasjonskanal, supplert av et meget stort medienettverk gjennom A-pressen og en imponerende redaktørliste forbundet med regionsaviser også utenom A-pressen.

Veimerker hulter til bulter

Veimerker som ikke gir noen klar retning, som står hulter til bulter og egentlig ikke gir noen mening for forbipasserende - har ingen funksjon. Her illustrer med et nytt gateskilt i Kirkenes.

Uansett hvor du befinner deg på det politiske spekter gir veimerker ingen mening om de står hulter til bulter langs og også utenfor veier og avstikkere; samtidig som dekoding av reelt budskap og symbolikk er forbeholdt en liten gruppe innvidde – herunder opptatt stadig mer politisk ladede biskoper – som til enhver tid har det privilegium å forstå den indre etikette under den nye styringseliten. Faktisk i den grad at selv biskopene mener de må kritisere staten Israel mer enn noe annet land i denne verden. En lilleputt stat litt større enn Sør-Trøndelag fylke, som faktisk er det eneste demokratiet i denne delen av verden. Opplegg for å etablere enda en arabisk stat midt inne i Israel, kalt «Palestina», kalles konsekvent fredsprosess. De siste ukene har det igjen regnet raketter inn i Israel fra Gaza, men slikt rekker knapt fram til våre hjemlige medier før Israel slår tilbake mot islamistenes rakettlogistikk.  Slik blir virkeligheten faktisk en meget besværlig variabel under multikulturalismens gudebilder, i et skisma mellom et alt og et ingenting. Hvilke målgrupper som så står igjen foran et valgår, som virkelig forstår hvor det politisk-administrative apparat ønsker en skal gå eller stå, se det tilhører samtidens mange gåter.Arbeiderpartiet har eksperimentert med nyord og multikultur-doktriner intenst i forlengelsen av en miljøpakke som heller ikke ble forstått av folk der ute.

Multikultur, mangfold, dialog og globalisme - ideologisk maskerade?

I det stabbesteiner og merkesteiner så skal flyttes, for å rydde vei for denne nye tid, kan ordet «moderne» snart bli redusert til en ordspill fra nærsynte handlingsideologer som nå skal underholde religioner som islam på lik linje med kristendommen? Er styringseliten bak dette etter hvert så beruset av sin egen makt at den fortettede forsamlingen av påtatte markedsteknokrater stadig overspiller gjennom media og embedsverk – beskyttet som de er av et stadig mer eiendommelig, lojalt og gusjegrått medienettverk? Jeg er blant dem som faktisk tror det, og min videre tilnærming er farget av et stadig mer kritisk blikk på ideologien som stadig gjemmer seg bak multikultur-doktrinen og globalisme-begrepet der den Sosialistiske Internasjonale forlengst synes å ha stukket av med den videre definisjonsmakten, hjulpet fremover av vårt hjemlige Arbeiderparti og de mest iskalde deler av den kapitalistiske verden som er villig til å bli med på hva som helst bare det er mulig å tjene penger. Se bare på Putins oligark-karteller.

Samtidig skal vi være oppmerksomme på at totalitære svermere tidvis lykkes med å gjøre kapitalisme-begrepet synonymt med demokratiet som samfunnssystem. Dette skjer stadig gjennom miljøkampanjer og annet, der et delmål synes å være introduksjon av byråkratiske styringsvertøy som fører den frie verden lukt inn i planøkonomiske tankefengsler, under et sant kobbel av ferdigpakket retorikk fra NGO-organisasjoner og FN-organer – som er tilstrekkelig avstemt til at den videre prosessen kan holdes på det overnasjonale plan, der maktfyrster nå stadig bidrar til å øke det demokratiske underskuddet i land som Norge. I et Norge som nå virkelig strever under sin egen politiske elite som – støttet av sentraliserte og oversubsidierte medier – gir en politisk dagsordenfunksjon som nå går på bekostning av viktige prinsippdebatter. Samtidig har vi fått et konsensusregime i et detaljregulerende Storting, som speiler overnasjonale politiske prosesser, NGO, FN og EU-direktiver, snart mer enn de folkevalgte speiler sitt folk. Det er i lyset av slike erkjennelser jeg har begynt å øyne økende behov for sterk desentralisering av statsmakt, ut i regioner og provinser.

Av årets program for Olsok-dagene på Stiklestad, fremgår det at Hanan Ashrawi, er årets hovedtaler på det prestisjefylte Olsok-seminaret, 29. juli, som avsluttes før Spelet om Heilage Olav tar til. Også generalsekretær Per Edgard Kokkvold i Norsk Presseforbund holder foredrag samme sted. Det er slike oppsett som minner oss på overspill fra makthavernes side, der multikultur og dialog-metaforer kjøres opp og ut slik at det blir anmasende og  konflikskapende, selv på hjemmebane. Det er noe veldig umusikalsk over nærværet til Yassir Arafats mangeårige talskvinne og medlem av eksekutivkomiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen. Å legge slike arabiske propaganda-fremstøt til Olsok-dagen illustrerer at bakmenn som sitter i de øverste etasjene i utenriksdepartertementet og på statsministerens kontor.

La det være klart: Det demokratiske underskuddet øker på, den politiske korrekthet eser ut over og skaper egne tankefengsler helt til Stiklestadtunet, der Hana Ashrawi fra eksekutivkomiteen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO altså er hovedtaler under årets Olsok-seminar, 29. juli. Freden, multikulturen og globalismen har sin egen indre definisjon, som konsekvent holdes utenom den offentlige diskusjon, og nå begynner veldig mange å få det hele langt opp i halsen; til forkleinelse for Arbeiderpartiets generalsekretær, Raymond Johasen, som bærer på et tyngende ansvar i sakenes anledning.

Forsøk på fusjon mellom himmel og helvete?

Selv har jeg en fornemmelse at noen forsøker å fusjonere himmel og helvete i et alt annet enn vellykket forsøk på å fornye Arbeiderpartiets ideologi, som kritisk sett kom i klem under Berlinmuren i 1989, og der nye hippe politiske partiarkitekter forsøker å klore ned himmelen over Stiklestad. Statsforherligelse og ytterligere konsolidering av sentralmakt er kanskje akkurat det stikk motsatte av det Norge trenger i vår tid. Men det finnes snart ingen arena igjen der slikt lar seg diskutere saklig.Jeg kan med egen erfaring konstatere at avmakten synes merkbar, og at mange kritikere føler seg både mobbet og ekskluderte av politiske årsaker. Ikke minst etter 22.juli-tragedien, som ble utnyttet for alt hva det var verd for å slå ned på alle og enhver som utfordret makthaverne på det ideologiske feltet, med kritisk søkelys inn bak multikultur-fasene.

En rekke land i Europa har nemlig gått stikk motsatt vei: Bygd opp sterke regioner der det reelle folkestyret er styrket, for så vidt i den ånd som Hans Nielsen Hauge og bondehøvdingen Ole Gabriel Ueland la opp til i første halvdel av 1800-tallet. Norge bør kanskje restartes nærmere sine røtter, og nærmere det folk som har gitt politikerne sitt mandat. Men i forsøk på å forstå de prosessene som har ført oss dit vi er i dag, kan det være en fordel å se mer kritisk tilbake på handlingsideologene som tegnet ut den nye kursen ved inngangen til 1980-årene, da Arbeiderpartiet fikk tegnet ut et nytt, ideologisk ladet prinsipp-program som pekte inn mot et nytt årtusen, først i en miljø-kampanje, deretter gjennom en multikultur-doktrine. I begge tilfeller skorter det på fotfeste i møte med folket, og hvor lenge den politiske venstresiden i Arbeiderpartiet skal få legge premissene, se det gjenstår å se. For et par tiår siden var det solide travere i partiet, som kunne holde venstresiden i årene, når svermeriet ble for stort. Nå er de borte, eller de sitter og harker inn bekymringsmeldinger i sine mobiltelefoner rundt om i landet. Uten at det hjelper.

Forvirringen og forvitringen vi nå ser på den politiske venstresiden, ikke minst forbundet med et multikultur-konsept der naiviteten igjen synes å nærme seg en smerte- og faregrense hos landets ledelse, smitter over på Arbeiderpartiet. Partiet vil lykkes i å bruke sitt formidable medienettverk gjennom en ny valgkamp: Metaforene, symbolikken, ny-ordene, de forgjettede "dialogene" og flotte ord om mangfold selger nemlig ikke mer om det blir gjentatt til det kjedsommelige.

Vladimir Putin opprer gjerne sammen med popartister og på wrestlingkamper i Moskva, der den samme Putin imidlertid ble buet ut av publikum. Jens Stoltenberg mener å sko seg på at LO-organer legger inn betydelige beløp hos impressario-byrå for å sikre konsertturner for toppartister som på sin side skal snakke godt om Arbeiderpartiet. Namsos-artisten Åge Aleksandersen er en del av denne truppen, og etter Stoltenbergs nærvær under Namsos-gruppa DDE's tiårsjubileum i Olavshallen i Trondheim i fjor, kan vi kanskje regne med at også Brønbo og co. er kjøpt opp for turneer i Arbeiderpartiets valgkamp?

Nå har venstresiden heist sine husguder opp og ned av veggene gjennom flere tiår. Arbeiderpartiet har fulgt opp, og har samtidig blitt til et eliteparti med sin selvbestaltede image av markedsteknokrater, ikke så ulik Vladimir Putins oligark-opplegg for å maskere en 500 årig autoritær og trist tradisjon. De mest iskalde deler av kapitalismen hempes også ut her hjemme, for å bli klebres til et maktspill, der fasadebyggingen egenlig bare bekrefter at ikke så mye er nytt under solen og skyene - i masete opplegg som nå kaster mørke skygger selv inn på Stiklestad. Det er tid for forandring i kongeriket.

Roy Vega

28. juni 2012

roynorvega@gmail.com