Kristenarven gjøres opp

Statens verdigrunnlag er etter 21. mai definert som den kristne og humanistiske arv. Det er flotte og store ord som vi kan være stolte av. Men hva betyr de? Inge Lønning hevdet ifølge Vårt Land 3. juni at enhver arv rommer en moralsk forpliktelse. Til å forvalte arven, gjøre den rentebærende - og helst øke omfanget. Jeg tror ikke det er så selvsagt at det vil fungere slik.

Lønning bruker formue som metafor for å forklare hva arv innebærer, og forutsetter at de som arver har kapitalistiske interesser. Men det finnes visselig flere modeller. Hva med for eksempel arven av sommerhuset - en velkjent tematikk i mange norske familier.

Noen venner av meg er arvinger til et deilig sommerhus, med strandlinje i Norges fineste skjærgård. Bestemor i familien hadde rådet over huset i alle år. Hun bestemte premissene for felles bruk og for besøk. Svært lite kunne forandres. Ifølge reglene fikk ingen ha med seg venner til stedet, det skulle kun brukes av slekten. Og naboene fikk ikke bade på den private stranden.

Da bestemor døde, gikk huset videre til en rekke medeiere fra flere generasjoner. De særlige forpliktelsene bestemor hadde heftet til stedet, var plutselig borte. Arven var overdratt og autoriteten endret. Råderetten og tolkningsretten måtte defineres på nytt. De nye eierne har selvfølgelig mange ulike interesser, og bestemmer nå på mer demokratisk vis hvordan det hele skal ordnes. Overført til diskusjonen om statens verdigrunnlag, ville Lønning sikkert innvende at det ligger en moralsk forpliktelse i å ikke la sommerhuset forfalle. Men bortsett fra denne fellesinteressen, er det mange motstridende interesser og behov.

Inntil nylig har den evangelisk lutherske religion vært definert som statens offentlige religion, og medlemmene har endog pliktet å oppdra de kommende slekter i denne. Da denne offentlige religionen ble erstattet med en kristen og humanistisk arv, ble den ene autoritative fortolkningen av statens verdigrunnlag erklært død. Når noen dør, følger det som regel en arv.

Avviklingen av statsreligionen er en logisk konsekvens av en naturlig død. Og liket har ligget i kisten lenge.  Allerede i 1983 slo dommen mot Børre Knudsen fast at norske lover kunne gis uavhengig og på tvers av statsreligionen. Dette poenget ble påpekt i denne spalten forrige fredag av Ingunn Breistein.

Mange ulike små grupperinger har ikke godtatt dette dødsleiet. De har kjempet innbitt for å definere hva denne lutherske statsreligionen skal være. De siste krampetrekningene kom i forbindelse med grunnlovsendringene 21. mai. E-poster som advarte mot at Guds dom ville komme over dem som avskaffet den offentlige religionen, ble sendt til en rekke stortingsrepresentanter.

Med den nye paragraf 2, er dette en tapt kamp. Statens religion er ikke lenger noe man kan slåss for å definere. Nå bør man heller samle seg om å arbeide for politiske interesser som skolepolitikk, religionsfrihet og miljøvern - uten nødvendigvis å legge Gud til grunn.

Statens offentlige religion er avgått ved døden, den er noe fortidig som har etterlatt oss en arv. Hva gjør vi med denne arven? KrF-leder Knut Arild Hareide prøvde seg i partilederdebatten for et par uker siden. Han mente «alle var enige om» at den kristne og humanistiske arv var statens verdigrunnlag.

Det er vanskelig å se hva det skal bety, annet enn at arven tolkes i henhold til rådende politiske interesser. Den kristne kjærlighetstanken tolkes i tråd med idealet om inkludering og mangfold, og den kristne tanken om skaperverk tolkes i tråd med miljøpolitikk. Ikke noe galt i dette. Tvert imot, det er god politisk bruk av et verdigrunnlag. Men det er ikke spesielt god teologi, og kanskje et litt søkt forvaltning av en arv.

Nettopp dette ble tydelig da prost Trond Bakkevig i sin betraktning i Aftenposten 3. juni beveget seg fra begrepet treenighet via trefoldighet til mangfoldighet - og ytret at Guds innerste vesen er mangfold, med ditto tilhørende politisk forpliktelse.

Her bruker Bakkevig sin tolkning av en teologisk modell til å bekrefte en politisk konstruksjon. Lignende bruk av gudsmodeller har vi sett før, for eksempel når man definerte Gud som konge - og slik bekreftet kongens makt av Guds nåde. Eller når man definerte Gud som den himmelske far - og slik bekreftet den jordiske fars autoritet.

Når Gud defineres som «mangfold», er det et eksempel på hvordan kristenarven blir brukt til å legitimere politiske interesser. Jeg er også for mangfold, men jeg trenger vel ikke Gud for å legitimere det?

Arv, i betydning tolkningstradisjon, defineres som oftest i retrospektiv etter hva man trenger. Med andre ord: en arv er ikke en gitt størrelse som forvaltes etter gitte premisser. Den forvaltes etter de interesser man har. Det man ikke ønsker, setter man opp på loftet eller kaster.

Dette vet også de som demonstrerte foran stortinget 21. mai, slik en av dem ble sitert: «kristenarv, hva er egentlig det? Går vi tilbake i historien og ser på den kristne arven, finnes det mange ting som vi bør skjemmes over». At vår kristne arv kan bli gjenstand for fortolkninger de fleste av oss vil ta sterk avstand fra, ser vi jo et grelt eksempel på i den pågående terrorrettsaken i Tinghuset.

Her tenker demonstranten kanskje i riktige baner når det gjelder arv. Det dreier seg ikke om en kapital som forvaltes og forøkes, heller ikke om et sommerhus som fordeles. Det dreier seg om om historiske tradisjoner som er formet under helt andre premisser enn våre egne.

Det finnes ikke noe testamente som har monopol på å fortolke denne arven. Og slik må det være. Historien vil alltid fortolkes og refortolkes. For mennesker i dag kan en humanistisk og kristen arv gi verdifulle perspektiver på våre egne liv og våre egne valg.

I den politiske debatten, derimot, fungerer det som oftest annerledes. Her vil ikke kristenarven være noe kritisk korreks til verdivurderinger, men snarere redefineres i forhold til hver enkelts interesser og motiver.