Da Arbeiderpartiet begynte å tape fotfeste

Arbeiderpartiets ideologer, som Trygve Bull d.y, Halvdan Koht og Einar Førde synes hver på  sin måte å ha fått Arbeiderpartiet til å stivne i doktrinære former i møte med nye tider. Men siden det til dags dato ikke er skrevet ut en eneste (kritisk) hvitbok om denne epoken, blir vi langt på vei fratatt muligheten til å se inn i et Arbeiderparti som siden 1978 har begynt å maskere sine ideologiske føringer stadig mer.

Etter flere tiår med politisk og ideologisk hegemoni sitter Arbeiderpartiet på  dypet i det norske samfunnet, med godt grep i embedsverk, byråkrati og ikke minst medier. For å få et bedre bilde av dette, bør vi nok gå tilbake til en prosess som synes å ha begynt med Einar Førdes ledelse i komiteen for Arbeiderpartiets nye (ideologiske) prinsippprogram

Mens det på overflaten gis inntrykk av å ha lykkes med introduksjon av multikulturelle konsepter, sliter Arbeiderpartiet sammen med den politske venstresiden med en verdimessig forankring, som peker ut over et noe oppbrukt og slitent frase-repertoir om alt og alle som skal inkluderes. Praktisk talt for enhver pris. Et ikke helt vellykket, maskert forsøk på relansering av ideer og ideologier som egentlig kilte seg stygt fast da Berlinmuren bikket over – åpnes nå en avgrunn under norsk venstreside, under et uregjerlig multikultur-begrep og ditto dialoger. Med alle gudene og kulturene avkreves partiet verdiforankring i stadig større grad, og da viser det seg - all makten til tross - at frasene alene ikke blir nok. Avstanden til velgerne øker parallelt med det demokratiske underskuddet. Hva har egentlig skjedd? Hvor begynte det å skjære seg? Som nevnt, jeg tror vi finner begynnelsen på  slutten for Arbeiderpartiets æra i norsk politikk på etterjulsvinteren i 1978. Og jeg tror vi ser punktum for en lang epoke med parti-hegemoni i Norge i løpet av noen måneder og opp til et år fra i dag. Det er tross alt valgår neste år, og selv med synonymer som inkludering, toleranse og dialog selger ikke Arbeiderpartiets multikultur-doktrine. Ideologien blir stadig for synlig, og da er den ikke salgbar. I dette ligger et dilemma som man trolig ikke kan laste dagens politiske ledere for, alene.

Einar Førde, Arne Treholt og Jens Evensen

Einar Førde, Arne Treholt og Jens Evensen er navn som snart kommer oss i møte, i et dypdykk for å spore partiets ideologiske oppdatering, fra Edvard Bull og Halvtan Koht, til en ny tid, så hipp og moderne at vi blir rent svimmel. Gro Harlem Brundtland blir også en del av denne lite påaktede politiske historien, hjulpet opp og fram av Førde-fraksjonen i Arbeiderpartiet, med meget viktige råd og vink før hun gikk på som miljøvernminister og raskt kom med i fraksjonsstridighetene - og konspirasjonene - med brodd mot statsminister Odvar Nordli og industriminister Bjartmar Gjerde.

Det ligger i dikotomi på maktens tinder, som kanskje begynte allerede da Gro Harlem Brundtland svingte med armene opp og ned flytrappene, i det som for den nord-norske entertainer Halvtan Sivertsen fortonte seg som den nye ”arbeiderbevegelsen”. Men som realpolitisk var en omforming til en senere uttalt ”globalisme”,stadig slik det statsbærende partiet så seg selv og verden; dog ikke helt slik Trygve Hegnar gjerne ser verden, men snarere slik den Sosialistiske Internasjonale ser den. I en hybrid kan vi faktisk ha fått det verste fra begge verdener, Hegnars rendyrkede liberal-kapitalisme, tidvis uten anstrøk av mennesker involvert – og som på avstand ( kanskje aller mest fra åkerlanskapene her i Trøndelag) kan fortone seg som et avlangt kuldegys der absolutt alt dreier seg om penger. En verden som bare overgås av GULAG, Berlinmurens skygger og sjefsideolog Einar Førde og parkamerat Arne Treholts dystre, statsforherligende verden under blodstenkte faner og ”Internasjonalen”. Jeg syns ikke det hele blir noe bedre etter at en klistret multikultur-plakaten foran det hele.

Sosialisme og statskapitalisme i hybrid - et ideologisk monster?

Vi ser det hele utarter, godt påheftet fasaden, med ikke så rent lite statskapitalisme i Olje-Statens ånd, for så vidt som det i propellene under det statsbærende partiet finnes forretningsmessige og høyst markedstilpassede føringer – slik Statoil i sin tid ble organisert etter mange basketak. Dette siste blir til et poeng isolert sett, da vi like gjerne kan skru tiden tilbake gjennom et par avsnitt her, for om mulig å øyne paralleller ved inngangen til 1970-årene. Og samtidig for å se hvordan digotomien mellom gusjegrå sosialisme og iskald statskapitalisme uavlatelig skapte og skaper tvil nok til å gi den politiske opposisjonen besvær. Høyre og Fremskrittspartiet blir lett blednet av liberal-konservative føringer på utsiden, der en etter noen år i de politiske korridorer får begrep som "globalisme" som et ureflektert mantra. Ved første øyekast ser det nemlig ut som det stråler varme ut fra Trygve Hegnars verden, der alle er globaliserte i grenseløs harmoni og samhandel. Alle blir rikere og rik. Men like lite som Arbeiderpartiets humanistiske idealer om at alle er gode på bunnen, bare de får samhandle, like lite er vi sikret trygghet og sikkerhet: Til det er kulturene, religionene og ideologiene for kyniske. De er sterkere enn Trygve Hegnar, Einar Førdes og Gro Harlem Brundtlands verden. Enn så lenge vil det dreie seg om mer nøkternhet, nøysomhet og ikke minst forsiktighet i det vi gaper over resten av globusen, selv med oljepenger i ryggen.

EF-avstemningen gav i 1972 et utfall som normalt ville sende ethvert ja-parti ut av regjeringsposisjon sett med norske øyne. Det globalistiske perspektivet fikk seg et skudd for baugen, på utsiden. Men hva skjedde videre? Jo, helt samtidig som venstresiden i Arbeiderpartiet posisjonerte seg og fikk langt mer reell makt innad i partiorganisasjonen, satt Jens Chr. Hauge, Arve Johnsen og Finn Lied og formulerte videre mandat for Den norske Stats Oljeselskap i Stavanger, etter høyst bedriftsøkonomiske konsepter under den trauste statsminister Odvar Nordli, og hans lojale industriminister Bjartmar Gjerde. Rivninger og fraksjonsstrid var det, slik det går fram bl.a. aktørenes memoarer, men samkjørt med statsminister og en liten krets støttespillere i fagbevegelsen kom nå en todeling, der den ideologisk bevisste venstresiden av Arbeiderpartiet kjørte sitt løp, mens en ”bedriftsdel” kjørte sine opplegg på partiets høyreside.

1978: Sosialisme inn bakveien

I en ramsalt artikkel i Morgenbladet i 1978, rettes det fokus på Einar Førde og Karl Marx, etter at programkomiteen i Arbeiderpartiet hadde begynt å formulere sin ideologi for fremtiden. Det er forholdet til produksjonsmidlene som tross alt ligger i bunnen for sosialistisk dogmatikk, heter det. "Selv Einar Førde later til å ha oppdaget at dette ikke er noe å by det norske folk i valg. Men sosialisme skal det altså bli. Den skal komme inn bakveien, hvis Førde får det som han vil." (Sitatet er gjengitt i Frank Rossaviks biografi om Einar Førde.

Tidlig i 1978 ble Einar Førde leder for et utvalg som skulle utrede den viktige mediepolitikken og mediestrategien for Arbeiderpartiet. Ikke lenger etter, i mars 1978, pekte sentralstyret i partiet ut Einar Førde som leder for den nyoppnevnte prinsippprogram-komiteen. Med dette var Einar Førde Arbeiderpartiets sjefsideolog. Med seg hadde han et team hvor Arne Treholt og Jens Evensen stod meget sentralt. Også Reiulf Steen bidro sterkt til å få Einar Førde til topps i partiet. Mens Høyres Erling Nordvik anbefalte folk om å ”hive seg i kalosjan”, i det som entydig så ut til å bli en ny høyrebølge, gikk Arbeiderpartiet inn i en forholdsvis krapp venstresving, og vinket samtidig farvel til mange velgere. Jappene kunne hoppe på bordene mens Førde, Treholt og en klikk på omrking 15 personer rundt dem satt inne i en osteklokke. Ønsker Arbeiderpartiet seg en gjentagelse av denne historien, så er det bare å stevne fram omtrent som man gjør i dag, og slik de ideologiske kulturene faktisk ble videreførte gjennom Brundtland-regjeringen.

Hva så med Gro Harlem Brundtland? Hun kom svært tidlig med i Einar Førdes team, som nå gjennom flere år hadde arbeidet hektisk, systematisk og svært konspiratorisk på flere nivå innad i Arbeiderpartiet. Som miljøvernminister fikk Brundtland nå oppsving.  Dette takket være et strategisk løft fra Arbeiderpartiets venstreside, som brukte og misbrukte den unge miljøvernministeren i sine fortsatte konspirasjoner og fraksjonsstridigheter mot statsminister Odvar Nordli. Blant annet på det sikkerhetspolitiske feltet. Brundtland fikk raskt presset gjennom vern av Dagali og Veig på Hardangervidda, med støtte fra en tilsynelatende miljøbevisst politisk venstreside og  partiformann Reiulf Steen. Venstresidens miljøsatsing har vært ideologisk betinget. Da man innså at det ikke var så  mye å hente som miljøvernere, sakk den norske miljøbevegelsen sammen til en femtedel av den oppslutning miljøbevegelsen har i våre naboland. Dette er pinlig. Vi sitter igjen med resirkulerte fraser om en klimakrise som synes langt mer ideologisk og politisk ladet, enn den er fundert på vitenskapelige realiteter. Når det er nevnt, vi kan stå overfor reell klimaforandring, som vi har hatt i andre historiske epoker, men fortsatt synes krise-retorikken å ha preg av internasjonale kampanjer, der Asia og Russland høster fruktene av flittige NGO-nettverk og ditto FN-byråkrati.

Einar Førde ble sjefsideolog

Sett under ett var det tydelig at Arbeiderpartiets venstreside nå arbeidet målbevisst for å få den nå avdøde Einar Førde og Arne Treholt opp og frem, henholdsvis på det innenrikspolitiske og utenrikspolitiske plan. Sistnevnte med ryggdekning også fra Jens Evensen og Thorvald Stoltenberg. Stoltenberg stod langt mer til venstre på det utenrikspolitiske området enn de fleste var – og er – klar over. Thorbjørn Berntsen hang også med som trofast støttespiller i dette oppløpet, samtidig som Thorbjørn Jagland også kom inn. Etter å ha lest Odvar Nordlis biografi, Min vei, (Tiden, 1985) og Haakon Lies biografier, er det mitt inntrykk at det pågikk en psykologisk ladet filibuster-teknikk rettet både mot Trygve Bratteli og Oddvar Nordli som statsministre.

Det står ikke til å nekte at Arbeiderpartiet og Arbeiderbevegelsen som sådan har hatt solide politikere som stå klippefast på demokratiets grunn, om maktspillet tidvis kunne overta føringen i perioder. Navn som Trygve Bratteli, Rolf Hansen (kom først inn gjennom vennekretsen til Werna Gerhardsen), Jens Chr, Hauge, Arve Johnsen, Haakon Lie, Åse Lionæs, Hallvard Lange og flere, gjør at vi må godskrive Arbeiderpartiet et rulleblad som ikke bare er grått og svart. Partiet har vært med på å bygge Norge. Men den nakne maktspillet kan lett bli toneangivende i perioder, under et sant kobbel av fremadstormende, veltalende karrierepolitikere, et parti som gjennom så mange år opprettholder sitt hegemoni. Gjennom slike realiteter forbundet med kontinuitet har partiet fått sine egne plassert inn i embedsverk og byråkrati for øvrig, samt i sentrale medier og etter hvert faktisk ut over hele landet.

Den nye medieprofilen i Norge er en studie verd, etter at A-pressen nå har kjøpt opp de som vel var igjen av uavhengige organer i de tettest befolkede områdene sørpå. Ut over i landet er tidligere ”arbeider”-aviser gjerne omdøpt til mer avkortede navn. Men også i regionsavisene er partiet klart på topp, i et bilde som altså kommer i et tillegg til svulstige 3500 statsansatte NRK-medarbeidere, i kanaler som snart opptar hele frekvensbildet på våre radioer. Vi må heller ikke glemme lojale NTB. Selv i TV2 sitter en solid Arbeiderparti-mann på toppen, og det som skulle bli et reelt alternativ til NRK har blitt en kopi, bare med enda mer masete idol-stoff.

OdvarNordlis politiske karriere  kuliminerte det ved at Gro Harlem Brundtland fra Førde-fraksjonen ble konspirert inn som statsministerkandidat, på bekostning av Rolf Hansen. Til  forkleinelser for Odvar Nordli. Sistnevnte gikk av og trakk seg tilbake som en mentalt sliten og bitter mann. Under Brundtland kom personer som Thorbjørn Jagland og senere Jens Stoltenberg gradvis sigende inn. Jonas Gahr Støre kom inn som sekretær for Brundtland. Med dette begynte en doktrinær og svulstig maktpolitisk æra, der partiapparatet trolig kom til å bli alt for sikker på seg selv. For øvrig godt hjulpet av en opposisjon som stadig har hatt problemer med fotfestet, om ikke i forhold til Arbeiderpartiet, så i forhold til seg og sine.  

KGB med på lasset?

Det kan ved første øyekast fortone seg som en spissformulering, men etter hvert som stadig mer er kjent fra arkivene i øst, kommer det klarere konturer av et Arbeiderparti som i perioder synes å ha kommet noe i ubalanse, etter stadig påtrykk fra Moskva.

Arne Treholt ble punktert som KGB-agent i januar 1984. Men kritisk sett var ikke rystelsene verre enn at Gro Harlem Brundtland, hjulpet opp og fram av den samme Treholt og Einar Førde, kunne gå på som statsminister etter Kåre Willoch i 1986. Hvordan Arbeiderpartiet klarte å komme så godt ut av en så vidt øredøvende spionavsløring i sin midte er en av våre mange politiske gåter, som nok også kan tilskrives Arbeiderpartiets egne, lojale nettverk i embedsverk og media.

Etter at KGB-major Michail Butkov også hoppet av fra avdelingen for politisk etterretning i Oslo-ambassaden, i 1991, kom enda en KGB-mann som pekte på et farlig tett samarbeid mellom KGB og flere sentrale politikere i Arbeiderpartiet. Butkov kunne også bekrefte flere tidligere opplysninger, som pekte i retning av Thorbjørn Jagland under kodenavnet ”Juri”, Jens Stoltenberg under kodenavnet ”Steklov” (til 1991), Sigbjørn Johnsen under kodenavn ”Rick” (avbrutt samtidig med Steklov i 1991). I tillegg kommer et kodenavn ”Martin” som satt meget sentralt inn på Gro Harlem Brundtland da hun var statsminister. Men verken Reiulf Steen eller Thorbjørn Berntsen går klar av KGBs fangarmer. I tillegg foreligger det flere eopplsyninger i Mitrokhin-arkivet i Storbritannia, der KGBs faste og vennskapelige forbindelser i Oslo var en del av oppløpet for å påvirke utfallet av Nobelpris-tildelinger. Dette blir spesielt tydelig og synlig fra 1978. Tidligere LO-leder Tor Halvorsen oppgis også som kontaktperson da KGB gikk konkret til verks og ville forhindre at den sovjetiske menneskerettighetsforkjemperen Juri Orlov fikk Nobels fredspris. Halvorsens rolle i styret i Sambandet Norge-Sovjetunionen er bl.a. omtalt. Men la meg for ordens skyld presisere at det at man stundom hadde diskret og kanskje for tett dialog med KGB ikke automatisk gjorde den norske partner til KGB-agent.

NATOs dobbelvedtak

NATOs dobbelvedtak om atomvåpen var en tydelig kampsak, der retorikken helt og holdent underslo det faktum at Sovjet-Russland tidligere hadde plassert ut atomvåpen i Øst-Europa, som NATO gjennom sitt dobbeltvedtak responderte på. Det er i denne perioden vi først øyner at ord blir ladet med nytt innhold. Ordet "fred" ble doktrinært kjørt inn som retorisk brekkstang mot alle og enhver som måtte ytre seg kritisk om dinosaurene i Kreml. Hvem kunne så være for atomvåpen? Det lød egentlig litt plumt og dumt, ikke sant? At organisasjoner som Nei til Atomvåpen først kom inn som et ledd i en Moskva-støttet kampanje mot NATOs dobbeltvedtak fra og med 1978, var underordnet i sammenhengen. Var du mot Pol Pot og Yassir Arafat kunne du bare ha det så godt, fra Blindern og rundt i alle kroker av Akademia og media etter hvert. Norge fikk aldri noe oppgjør med kommunistene etter Berlinmurens fall. Prisen vi betalte kom med Lund-kommisjonen og kommunister som over natten ble til journalister, redaktører, forlagsledere og toppbyråkrater - i en imponerende tempo.

Men Arbeiderpartiets ideologi ble stadig dunklere utad. Vi bør tilkjenne Morgenbladets kommentator i 1978 rett i at sosialismen nå skulle komme bakveien, gjennom en operasjonalisering trinn for trinn, i retning av stadig mer statsstyring under partiet. Samtidig hadde Einar Førde også svært godt grep som leder for Arbeiderpartiets mediepolitikk, der Norsk Rikskringkasting (NRK) nå ble tillagt særlig stor vekt, sammen med statssubsidiering av medier. Senere ble Einar Førde NRK-sjef, etter gradvis å ha forlatt alle sine formelle og sentrale roller i Arbeiderpartiet. Dette var trolig som en følge av Førdes mangeårige samarbeide med KGB fram til en avsløring fra britisk etterretning i oktober-november 1985, skal vi tro det som er fremlagt i boken Den hemmelige krigen av historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen. (Cappelen, 1998).

Da Arne Treholt ble pågrepet med over 60 toppgraderte/hemmeligstemplede dokumenter i kofferten på Fornebu i januar 1984, - på vei til sin føringsoffiser Gennadij Titov i KGB, brast viktige deler av toppen i en fraksjon rundt Treholt og Einar Førde, som bl.a. var flittig og aktivt med da Gro Harlem Brundtland fikk en pangstart på sin karriere, først som miljøvernminister. Et lite påaktet moment i seg selv i norsk politisk historie, som bl.a. kommer fram om enn fragmentert - i Frank Rossaviks Førde-biografi (Spartacus, 2008).

At avsløringen av Førdes KGB-fobindelser ikke endte i en ny storskandale for Arbeiderpartiet, så nært inn på Treholt-saken, skyldes utvilsomt meget intrikate fotføringer fra driftige bakmenn som delvis lykkes i å trenere saken inntil Gro Harlem Brundtland gikk på som statsminister etter Willoch i 1986. Da forvitret det meste. Einar Førde, som selv snakket flytende russisk, hadde også et knøttlite alibi knyttet til det å ha hatt sporadisk kontakt med en ansatt i forsvarets etterretningstjeneste. At Førde og en del av hans partikolleger, på et tidspunkt kunne ha etablert denne kontakten nettopp for å sikre seg alibi, se det er en annen historie.

Willoch selv, som var statsminister da han brått fikk Førde-saken inn over seg, vet nok mer om dette enn det han hittil har gått ut med. Willoch fikk nemlig Førde-saken i bokstavelig forstand rett i fanget, med brask og bram, i månedsskiftet oktober-november 1985. Da var det få måneder igjen av hans regjeringsperiode, og Gro Harlmen Brundtland var etter alt å dømme minst like godt orientert om begivenhetenes gang som Willoch, umiddelbart etter at den første iltre telexen om Førdes KGB-engasjement kom fra Storbritannia. Oppe i dette var Arbeiderpartiets britiske forbindelser utvilsomt gode å ha.

I det vi sporer KGBs plakat oppe i dette, er det fristende å trekke den slutning at Arbeiderpartiets prinsipprogram, ideologi og mediestrategi ikke nødvendigvis var helt i hendene på partiet alene mellom 1977 og 1986. Men det blir nok fortsatt for spekulativt ut fra de data som foreløpig foreligger. Når det er nevnt, det skal ikke så mye materiale til for at en slik slutning faktisk kan komme på bordet. Det er også interessant å merke seg hvordan det blir svart i en diskusjon der disse problemstillinger og tema kommer på banen. Med erfaring kan jeg vel fastslå at en saksrettet diskusjon synes helt nyttesløst. Aktørene selv nekter plent å bidra.

Det blir som å utfordre Arbeiderpartiets multikultur-doktrine. En blir møtt med påstander om konspirasjon og utslag av ekstremisme, med 22. juli og Utøya som kynisk og demagogisk hjelpemiddel.

Et stikkord som likevel blir hengende igjen er introduksjon av forslitt marxisme – innført bakveien. Slik det stod i Morgenbladet allerede i 1978, da Einar Føre kom på tronen som Arbeiderpartiets sjefsideolog fra 1978.

Med seg hadde han Arne Treholt og Jens Evensen i et oppløp som Gro Harlem Brundtland bygget bro fra – inn mot et nytt årtusen; da NATO-motstanderne Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg svingte seg opp på taburettene i rask rekkefølge. Terje Rød Larsen kom også inn fra venstresiden. Han var bl.a. med og bygde et konsept som het ”Det norske huset” under Jagland, som riktignok havarerte stygt før grunnmuren kom på plass.

Oslo-prosessen - definisjonsmakt også østfra?

Etter dette ble vi kjent med et enda mer prestisjefylt prosjekt kalt "Oslo-kanalen" og senere "Oslo-prosessen". Og fredsprosess var det selv om terroraksjonene økte hele 75% fra 1993 og gjennom hele perioden. Ikke alt var negativt med prosessen, men evnen til åpne diskusjoner, refleksjoner og ettertanke måtte vike for farlig mye prestisje. Hvordan en slik kanal var hemmelig, eksempelvis for KGBs og Kremls tungvekter, Evgeni Primakov – som nok hadde reelle mulighet for å se inn i den mørke tunnelen fra begge ender – se det er spørsmål som selv kjente KGB-avhoppere som Oleg Gordievski fortsatt undrer seg over. Vi lar spørsmålet henge i luften her, bare for å understreke at det faktisk er tillatt å gå kritisk verks i møte med Arbeiderpartiets ideologi og politikk, i et land hvor konformiteten og den politiske korrektheten sitter så dypt i våre medier at det isolert sett er rent skremmende.

Om dette kapittel ikke synes helt avsluttet, er det trolig fordi det ikke er avsluttet -.

Kilder: Foruten biografier om nevnte politiske aktører -  Knut Einar Eriksen og Trond Bergh, Den hemmelige krigen, bd. 2, Cappelen, 1998.

Roy Vega

roynorvega@gmail.com

3.6.2012