Med Hamsun i Kaukasus

Boken “I æventyrland” er en av Norges første reiseskildringer, utgitt 1903.

Den er et sterkt møte med forfatteren og hans reiseopplevelser i Rusland og Kaukasien.

Det er som om løytnant Glahn har fått reisestipend, og at  vi slik reiser sammen med en gammel bekjent.

Selv om man danner seg tanker om  forfatteren, Knut Hamsun, ved å lese  romanene hans, er likevel denne reiseskildringen unik i så måte.  Både hans kunnskaper, lynne og særheter kan hver for seg være underholdende nok, men å reise sammen med ham, og å møte stedene og opplevelsene gjennom ham, er fantastisk!

Første gang jeg leste boken måtte jeg stadig lese noe høyt for min mann for å dele en og annen skildring eller betraktning. Boken er underfundig og vokser ved annengangs lesning, og  bør slett ikke stå  i skyggen av hans romaner. Hamsun selv er som en sum av sine romanskikkelser, så leseropplevelsen ligger derfor nær  romansjangeren, eller man kan si at Hamsun løfter reiseskildringen til hva reiseskildringer bør være:  Høiverdig  litteratur!

Det har nettopp vært “Hamsun-år”, og det vekker til  ettertanke at  Hamsuns person  fremdeles skaper splid her hos oss fordi han efter våre definisjoner var “nazist”.

Dette lå tungt i min tanke da jeg leste boken.

Kaukasus er et  knutepunkt både geografisk og åndelig:

Her tenker man seg  det opprinnelige, våre forfedres opphav.

Her kom æsene og vanene  fra, ifølge Snorre.

Her dro jøder, grekere ,  persere , tyskere og  svensker og opprettet små handelssentre blant Kaukasus mange folkeslag.

Her reddet Nansen en halv million  flyktninger med Nansenpasset,  han skaffet matforsyninger til folk som sto på grensen til sultedøden og han hjalp armenerne som hadde  flyktet fra masseutryddelsen i Tyrkia.  Et enestående arbeid som ga ham Nobels Fredspris.

Her sto Quisling og ledet dette hjelpearbeidet  for Nansen,  og ingen visste at om 20 år skulle han bli landsforæder.

Her søkte Hitler å underlegge seg landområder, og mange av våre norske frontkjempere var med divisjon Viking hit. Og man kan undres;  hva ville Hitler  der?

Her dro Heyerdahl på jagt etter Odin, og fant de spor han søkte etter.

Den papirløse flyktningen, Maria Amelie fra Nord Ossetia, og vår utvisning av henne fra Norge , har aktivert   minnene fra  dette stedet.  Hvorfor valgte våre myndigheter å ta nettopp henne? Hvorfor legge  Nansenskolen til åsted for pågripelsen? Er vi fremdeles i en ideologisk “krig”?

Da Hamsun dro til Kaukasus i 1899 var han uvitende om fremtidens kriger ,    Hitler var bare ti år og hadde ennå ikke satt sin farge  på Europa, og det var  fire år før Lenin fikk flertall og innførte Mensjevik og Bolsjevik- begrepene i Rusland.

Hamsuns  tanker var tanker i tiden, vestens tanker. Når han ser og kommenterer underveis på reisen, får vi også et møte med hvordan  den vestlige kultur tenkte på den tiden.

Hamsun er 40 år ved reisens begynnelse, hans tanker er formet ferdig, i hovedsak. Når han i 1920 får Nobels litteraturpris for boken “Markens Grøde” er det et sterkt uttrykk for at verden liker hans tanker. Da er han 60 år.

Det var derfor ikke  en nyfrelst nazist som støttet Hitler, men en gammel, tenksom mann som så slaverne bli kommunister, og som håpet på at en norsk variant innen et storgermansk rike kunne bli til noe godt.  Desuten mislikte Hamsun  England og Frankrike som koloniserte verden.

Men  her på reisen  er Hamsun helt uten slike bekymringer, han reiser dit hvor han og mange andre tenkere har hentet inspirasjon.

Jeg vil sitere hans tanker idet toget kjører inn på stasjonen Kasbek ved elven Terek:

“…Vi befinder oss nu 1727 meter over havet og har på de 43 verst steget nær et tusen meter siden i morges. Her omkring Kasbek skal osseterne bo, dette folk hvis avstamning og navn ingen kan utgrunne, folket kaller seg selv Iron. Jeg ville gjerne utrette noget for vitenskapen mens jeg er på denne reise, det lå da nær å forta nogen undersøkelser blandt osseterne. Jeg kunne bare klatre oppover bergene i nogen timer og så komme til osseterne og utgrunde dem. Jeg hadde nogenlunde bra forutsætninger dertil, jeg hadde læst mange bøker i tidens løp om Kaukasien. Her er menneskehetens vugge, her var Prometheus lenket til klippen, her er den evige ild ute ved Baku, hit kom en hel mængde jøder og bosatte seg efter det Babyloniske fangenskap og her i nærheten ligger berget Ararat som riktignok ligger i Armenien, men det er synlig også herfra.  Jeg burde ha god tid på meg og ikke bare et par usle timer. Jeg har lest om at osseterne skal ha en mængde redskaper som ellers ikke er kjent av andre stammer i Kaukasien, både ildtænger og deigtraug og smørdritler og ølkrus og høiriver og meget andet; dette har forundret alle tidligere forskere og sat dem i bet. Men slapp nu bare jeg over til dem så vilde jeg spørre dem bent ut hvor satan de hadde disse instrumenter fra, om de hadde kjøpt dem eller om de var dem medfødte. Det kunne muligens komme uanede ting for dagen, jeg blev kanskje endog nødt til å opfinde en helt ny lære om folkevandringerne, gjendrive mine forgjængere i faget, både Ercert og Brosset og Opfert og Nestor og Bodenstedt og Reclus og komme til selvstendige resultater. Det ville kanskje ikke bli uten betydning for meg selv heller, det ville flages for mig når jeg kom hjem, jeg vilde få anmodning om å holde foredrag i Det geografiske selskap, jeg vilde få en stor St. Olaf.  Jeg så det alt i ånden.

Så kommer Karnej bort til meg der jeg står langt borte under et berg og mælder at nu skal vi avsted…….” sitat slutt.

Her favner han vestens  Kaukasusfeber.

I tillegg til interessen for Kaukasus har Hamsun stor respekt for og kjærlighet til det slaviske folk:

“…….det sitter noen gode, gamle folk et stykke borte og småprater og spiser og de er ikke meget stygge og hærjede i ansiktet som gamle folk i regelen er, men tværtimot åpne og stærke i ansiktet, og de har alt sit tykke hår. Slaver! tænker jeg og ser på dem, fremtidens folk, verdens seierherrer efter germanerne! I et slikt folk kan en litteratur som den russiske vælde op, grænseløst, himmelstormende, i otte tykke varme væld fra deres diktergiganter……sitat slutt.

Her nevner han også germanerne. Det var den  folkegruppen  han selv tilhørte, og var stolt av. Men tyskeren beskriver han slik:

“…….Folk går og kommer. Et selskap av tyskere stiger ind og slår sig ned i nærheten av mit bord og bierprater og verdamter og famoser med høi røst……”

Og engelskmannen beskriver han slik:

“……. Den lille brite forsøkte nok endda å gjøre mig til luft; men han var for ung, han kunne ikke holde stand, og det var morsomt å se ham streve med sin uøvde verdighet……. Han forsøkte å redde restene av sit storbritanniske væsen da han gikk: han så meg atter ikke.

Jeg sa da: Lykkelig reise! Husk på å hilse høflig når de kommer og går. Det er skikken i verden.

Han blev sprutrød og tok i forfjamselsen litt op til sin hat. Så kjørte han……”

Senere på reisen holder han et oppgjør med verdens store diktere, det er fornøyelig lesning!  Og her sier han faktisk, blandt annet : “…”Krig og fred” og “Anna Karenina” – større diktverker i sit slags har ingen skapt.”

Om jøden sier han:

“……Armeniske jøder går forbi. Det er handelsmenn, rikfolk som ingen jordisk nød synes å trykke. De går i kaftaner av sort silkeatlask og har sølv og guldbeslåt bælte. Et par av jødene er meget vakre. men en ung gutt de fører med har en gildings ansikt og laskete krop. Det gjør et ublandet motbydelig indtryk å se hans reisefæller behandle ham som en dame. Det farer til stadighet handlende jøder mellom Rusland og Kaukasien. De fører med seg varer fra de store byer ind mellom fjældene , derfra tar de fjældfolkenes tøyer og tæpper tilbake til de store byer…….

Det er mange  karakteristikker og  skildringer av de ulike typer mennesker han møter på reisen, jeg siterer noen:

“….Det er tre slags stepper: græsstepper, sandstepper, og saltstepper; men her er bare græsstepper…. av alle steppeboeres poesier er vel kosakkens inderligst følt og skjønnest sungne. Hverken om kalmukens eller om kirgisens eller om tartarens stepper er sagt så skjønne og kjære ord som om kosakkens. ……   ……. Men kosakken er forskjellig fra de øvrige steppeboere. For det første er han stedets urbeboer, mens de andre er innvandrere, nogen levninger av den “gyldne”, andre av den “blå” horde. Dernest er han kriger, mens de andre er hyrder og jorddyrkere. Han har aldri været trel under en khan, en plan eller en bojar, det har de andre. “Kasak” skal bety “fri mand”, har jeg læst.

……Tartarene findes overalt i Sydrusland, også her i kosakkenes land. De er væsentlig hyrder, det er flinke, høit begavede mennesker, de kan alle uten untakelse læse og skrive, men jeg har læst om at det kan ikke alle kosakker….

…på perronen traf jeg til å se en flok kirgisere. …For mine øyne skilte de seg ikke meget ut fra tartarer.. Jeg ser på de mørkegule litt skjævøiede mennesker…… vakre er de ikke etter våre begreper, men deres blik er barnslig og deres hænder overmåte små og likesom hjælpeløse.  Mændene er kledt i fåreskind og grønne og røde skaftestøvler, de har dolk og lanse som våpen. Kvinderne er i spraglete bomuldskjoler; en av kvinderne har en stråhat som er kantet med ræveskind. De har ingen smykker på og ser ut til å være meget fattige……..

…En av de armenske jøder sier noe til meg hvorav jeg forstår navnet Petrovsk. Njet, svarer jeg på godt russisk, njet Vladikaukas, Tiflis. Han nikker og forstår hvert ord. Jeg kan altså begynne å føre en samtale på russisk; nu skulde nogen der hjemme ha hørt meg! Da jeg tenker meg at jøden kunde ville se efter officeren i telegaen ute på steppen, rækker jeg ham min kikkert. Han ryster på hodet og mottar den ikke. Derimot løser han av sig sit sølvur i lang sølvkjede, holder det frem mot mig og sier: Vosjemdjesjatj rublj!  Jeg slår efter i min talliste og ser at det er otti rubel han forlanger. Jeg ser for moro skyld på uret, det er stort og tykt og likner de gammeldags spindelurer, jeg lytter til det: det står! Da tar jeg mit eget guldur op av lommen og vil knuse jøden med dette syn. Men han viser intet tegn til bestyrtelse, det var som om han hadde fåt nys om at jeg har dette ur ene og alene for i nødstilfælde å pantsætte det…… Njet! sier jeg bestemt og viser hans ur tilbake……

…på perronen her på stationen går blandt mange andre en ung tsjerkessisk officer. Han er således klædt: han har lakerte skaftestøvler med gyldne spænder opover yttersiden av læggen. Hans brune klædes tsjerkeska som rækker ham nesten til anklerne sammenholdes om livet av et forgyldt bælte hvori står en guldbeslåt dolk på skrå over maven. Over brystet står toppene av atten forgyldte patronhylser. Han har lang, smal sabel ved siden, sabelen slæper, hæftet er inlagt med turkiser. Han har en skjorte eller en underkjole av hvit råsilke; tsjerkesaen er åpen nedover brystet og dette hvite råsilkebryst ser ut i solen som sølv.Han har sort hår som glinser og en aldeles snehvit lue av langhåret Tibetskind hvis uld henger ham litt ned i panden. Hans påkledning gjør et lapset indtryk, men ikke hans ansikt. Man forklarer meg at vel er hans uniform reglementeret, men hvad andre har av lin har han av silke og hvad andre har av messing har han av guld. Han er fyrstesønn………..To musjiker, bønder, i bluse og lærbelte om livet går frem til ham og hilser, de tar luerne av og stikker dem under armen og bukker og sier noget……så begynner de å tale mere, de forklarer noget og falder herunder hverandre i talen. Officeren avbryter dem med et kort ord og musjikerne sætter sine luer på. De blev vel befalet dertil for hetens skyld. Og efterpå vedblev de å snakke videre; men da ler officeren og ryster på hodet til avslag og sier njet, njet, hvorpå han går sin vei. Men musjikerne følger efter. Plutselig vender officeren sig om , peker på dem og sier Stajatj! Og musjikerne står. Men de klynker endnu og vedblir å tale……Man adlyder en mand som kan befale. Man adlød Napoleon med henrykkelse. Det er en nydelse å adlyde. Og det russiske folk kan det endnu……

…….Månen er ganske blank, klokken er fem, solen og månen skinner begge to på en gang i landskapet og det er meget varmt. Denne verden er ikke som noen annen verden jeg kjenner og det kommer atter dertil at jeg kunde ville være her for livet…….Folket her har utholdt kampe som truet med å legge det øde, men alt har det overvundet, det er stærkt og sundt, det florerer, det er idag et folk på ti millioner i alt. Kaukasieren kjender vel ikke New Yorkbørsenes hausse og baisse, hans liv er intet kappløp, han har tid til å leve og kan slå maten ned av trærne eller slagte sit får å leve av. Men europæerne og yankee’erne er dog  større mennesker? Gud vet det. Gud og ingen anden vet det, så tvilsomt er det……….Kaukasien, Kaukasien! Det er ikke for intet at de største diktergiganter verden kjenner, de store russere, har været hos dig og øst av kilderne…. Sitat slutt.

Det er så mye jeg ville nevnt, som de mange strabaser  med hest og vogn opp og ned de skyhøye fjellene, morsomme hendelser, gode skildringer og typiske Hamsunrefleksjoner, men mest kanskje oppholdet i Baku, hvor de spør etter Nobelhuset og bor hos Hagelin, Nobels svenske ingeniør. Han viser dem oljefeltene og produksjonen på stedet. De får også gjeste “den evige ild”, før de av økonomiske årsaker må dra til Tiflis.

Boken avsluttes i Batum:

“….Dens gater er brede, men ikke brolagte, man kjører og går i sand. Ved havnen  vrimler det av skibe, av små seilfartøier sydfra byerne like ned til Tyrkiet og svære europeiske dampere, rutebåter på Aleksandria og Marseille.

Byen ligger i en sumpig og usund, men frugtbar egn, omgit av skoger, maisfelter, vinhaver. Høit oppe er bergene hist og her avbrændte og på disse bare pletter går kurder og gjæter sine får. Borgruiner rager op av de lodne skoger…….”

Flere ganger har han nevnt borgruiner, det er borger og kirker fra dronning Tamaras tid, 1184-1212.

Det var en krigersk  tid hvor muhammedanere og kristne tok hverandre til fange. Hamsun dikter seg inn i denne tiden. Han gjendikter Dronning Tamara og hennes rike og skaper et interessant  skuespill hvor konflikten nettopp er mellom muslimer og kristne.  Dette er Hamsuns eneste skuespill. Jeg anbefaler den lille boken og mener  at dette dramaet er mer aktuelt nå enn noen gang.

Så lar jeg Hamsun få siste ordet:

“….. Det er ut på ettermiddagen. Jeg sitter her ved det åpne vindu og ser nakne mænd som rider hester tilvands i Sortehavet. Deres kropper er mørke mot den blå sjø. Og solen skinner endnu på ruinerne av Tamaras borg som reiser seg op av den lodne skog.

I morgen drar vi igjen til Baku og siden videre mot Østen. Så er vi snart ute av dette land. Men jeg vil alltid længes tilbake hertil. For jeg har drukket av floden Kur.”