Tre myter om innvandring

Innholdet i Ken Maliks artikkel gir interessante perspektiver på mange sider ved debatten som pågår om innvandring, multikulturalisme etc. Artikkelen kan leses her, men nedenfor gjengir jeg noe av hovedinnholdet:

Den første myten Malik tar for seg er forestillingen om at europeiske nasjoner opprinnelig var homogene, men har blitt heterogene som følge av masseinnvandring. Han hevder at et land som f.eks. Frankrike er mindre mangfoldig i dag enn det var for 100 år siden. Ved den franske revolusjonen var det bare halvparten av innbyggerne i landet som snakket fransk. På 1800-tallet, og egentlig langt inn i forrige århundre, så den franske eliten på den store folkemengden som en forskjellig artet berme man knapt kunne gjøre annet med enn å bekymre seg over. Som Malik sier det, de de på det store flertallet av egne landsmenn som tilhørende enn annen «rase», som undermåls barbarer som måtte kontrolleres gjennom streng disiplinering. I dag er begrepet rase ganske uløselig knyttet til forskjeller i hudfarge. Den gang var begrepet i like stor grad knyttet til sosiale forskjeller som man så på som naturgitte. Arbeiderklassen, de eiendomsløse, var like mye rasemessig forskjellig som afrikanere og asiater.

Bethnal Green i London er et område som på 1700 og 1800-tallet var befolket av lutfattige spenneriarbeidere. For de velbeslåtte har denne delen av byen et helt fram til våre dager vært en no-go-zone. I dag er området dominert av innvandrere fra Bangladesh. Slik Malik ser det, er det i dag mindre forskjellighet og avstand mellom de som bor innenfor og utenfor Bethnal Green enn hva som var tilfellet på 1800-tallet. Den gangen ble forskjellen opplevd som nærmest totalt uoverstigelig. Derfor, fra et historisk perspektiv kan man ikke si at den moderne masseinnvandringen har gjort samfunnet mer pluralt, skrive Malik. Forskjellen ligger heller i at man oppfatter det slik, og at forskjelligheten man opplever viser til det kulturelle og ikke det sosiale, påpeker han. Debatten om multikulturalismen, enten man er tilhenger eller motstander, dreier seg om at visse typer forskjeller, det vil si kulturell, etniske og religiøse, hevdes å være viktigere enn andre forskjeller som f.eks. generasjonsforskjeller eller klasse.

Den andre myten Malik peker på er påstanden om at masseinnvandringen etter andre verdenskrig er grunnleggende forskjellig fra den migrasjonen som satte preg på Europa i mellomkrigstiden. Da ser man imidlertid bort fra situasjonen i Frankrike på 30-tallet, den gang nesten 1/3 av befolkningen besto av innvandrere fra Italia, Spania og Portugal. Franskmennene hadde en tendens til å se på disse innvandrerne som fremmedelementer. Siden de var annerledes og ikke var franske, tenkte man seg, bar de på en faretruende tilbøyelige til vold og kriminalitet.

Den tredje myten er forestillingen om at det er innvandrernes krav som har presset multikulturalismen fram. Som Malik framhever, har den politiske eliten alltid vært opptatt av innvandrernes kulturelle forskjellighet, og i mye større grad enn innvandrerne er eller (i det minste opprinnelig) var. De første arbeidsmigrantene var lite opptatt av egen kulturelle eller etniske identitet. I den grad de var det, gjorde de det ikke til et politisk spørsmål, påpeker Malik. De var mer opptatt av likestilling når det gjald sosiale rettigheter og politisk deltakelse. De første migrantene med muslims bakgrunn som kom til England kunne til og med gå på pub og ta en pint. Få eller ingen av kvinnene gikk med hijab. De var ikke først og fremst muslimer, likeså lite som migranter fra Punjab var sikher eller folk fra Hindustan hinduer. Etter hvert så de heller på seg selv som «svarte», ikke som en etisk identitet, men som en politisk merkelapp i kampen mot diskriminering og rasisme.

Det er først blant dagen unge, som ble født på 80-tallet og framover, at kulturelle og religiøse identiteter har blitt det viktige. Som Malik konstaterer, er dette på mange måter paradoksalt ettersom denne generasjonen er mye mer «vestlig» enn de forrige. Han har ved mange anledninger tidligere gitt uttrykk for sine kritiske synspunkter når det gjelder britiske myndigheters multikulturalismepolitikk. I denne artikkelen avlegger han også Frankrike et besøk. Malik hevder nemlig at de franske myndighetene så på de første arbeidsinnvandrernes sekulære innstilling som en indirekte trussel. Når arbeidsmigranter ble radikalisert på 70-tallet var det i retning av fagforeninger og politisk radikale bevegelser. Noen mener derfor at regjeringen til Valéry Giscard d’Estaing nærmest oppmuntret til kulturell og religiøs vekkelse blant innvandrerne fra Nord-Afrika, som en motvekt mot den politiske radikaliseringen man fryktet.