Håpet om fri - kirke

I Norge er det ca 2,5 % av befolkningen som sier at de går til kirke hver jevnlig. I USA er det en plass mellom 30 og 40% av befolkningen som gjør det, eller kanskje mer korrekt sier at de ønsker å gjøre det. Den amerikanske konstitusjon har hatt et klart skille mellom statsmakt og religion siden den ble laget i 1787. Grunnvollen for enkeltmenneskets trosliv har derfor ikke sin bakgrunn i hva som måtte stå skrevet i den norske grunnlovs § 2.

Statskirke som system er en overlevering fra middelalderske maktkonstruksjoner, og er forgreining av Konstantin den stores blanding av stat og kristendom fra 300-tallet. Den Norske kirkes sammenveving med statsmakten er ikke den avgjørende årsak om Norge er et kristent land, heller tvert i mot.  Hvorfor er det da så viktig for så mange i Norge å bevare en statskirkeordningen når det ikke finnes noen som ønsker å stå for middelalderkristendommens stat-kirke-forhold.  Ingen står jo lenger for det maktmisbruk som middelalderkirken i samarbeid med konger og herskere utøvet mot menneskeheten.

De som underskrev Norges grunnlov på Eidsvoll i 1814 var barn av sin tid. De formet en grunnlov ut fra de tradisjonene de mente var de riktige. Noen debattanter tillegger eidsvollsmenne store kristen-etiske tanker og holdninger.  Det er ikke lett å vite hvilke holdninger de måtte ha hatt.  Men ut fra deres forståelse fikk Statskirkens plass og makt en sentral posisjon i den nye grunnloven. Dett ble slått ettertrykkelig fast i Grunnlovens § 2: 

"Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Denne paragrafen stod fast til 1851 - da fikk jødene adgang til landet etter innsats fra blant andre Henrik Wergeland.

Denne samme grunnlovsparagraf ble iherdig brukt for å motarbeide alle former for frikirkelighet utover 1800-tallet, og først i 1845 fikk vi dissenterloven som gav andre trossamfunn utenom Den Norske Kirke retten til å organisere seg.  Men først i 1964 fikk vi lovfestet religionsfrihet i Norge.

Jeg synes også det er verdt å nevne at Hans Nielsen Hauge, som alltid ønsket å være en del av Den Norske Kirke, ble alvorlig forfulgt i det samme tidsrom som grunnloven ble skrevet. Det var ikke  § 2 i Grunnloven som ble brukt mot ham, men konventikkelplakaten av 1741 som Stortinget opphevet først i 1842.

Forandringene i det norske samfunn, som vi i dag nyter godt av og tar som en selvfølge, var ikke et resultat av Grunnlovens § 2, men av vekkelsene som spredte seg over Norge fra slutten av 1820-tallet og utover. Disse vekkelsene ble i stor grad motarbeidet av maktens menn både i og utenfor kirken.

Den kristne kirke i verden har stor framgang mange steder rundt om i verden uten at den har noen som helst tilknytning til staten. Derfor blir det for meg underlig å observere at norsk kristenhet, inkludert mange av frikirkeligheten, tror at det er kirkens tilhørighet til staten som er det avgjørende i forhold til om Norge er et kristent land eller ikke.

jeg ser fram til et Norge uten statskirke - der kirken kan være fri!