Arbeiderpartiet 1940, Elverumspakten, Nybergsund bombes (8)

Så langt var det tre begivenheter som hver for seg hadde reddet Arbeiderparti-regjeringen: 1) Den improviserte senkingen av Blucher i Drøbaksundet, 2) Den enda mer improviserte evakueringen og redningen av kongehus, regjering og storting i regi av Carl Joachim Hambro – i det vakuumet som oppsto etter senkingen av Blucher. 3) Den improviserte sperrestillingen på Midtskogen ved Elverum, i regi av foretakssomme ledere i Østoppland regiment nr. 5 og et redusert kompani fra HM Kongens Garde. Sistnevnte en avdeling som helt tilfeldig befant seg på akkurat riktig sted til riktig tid, til at en sperrestilling på Midtskogen kunne bli effektiv.

En kombinasjon av lavt skydekke, frostrøyk og iherdig innsats i et improvisert, heftig forsvar av Fornebu flyplass bidro også til å forsinke tyske spesialstyrker som var øremerket innsats i hovedstaden. Det var nettopp fra Fornebu de kom, den tyske spesialstyrken som senere på dagen tok opp jakten på konge og regjering etter å ha hørt hvordan evakueringen foregikk – på NRK radio. Dette som følge av nok en glipp fra utenriksminister Halvdan Koht denne skjebnesvangre dagen.

«Stortinget og Regjeringen forlot i dag morges Oslo for å ta sete i Hamar», het det innledningsvis i NTB-meldingen, som ble lest opp i NRK flere ganger.

(Kilde: Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, s. 136). Om det var noe som fantes informasjonsberedskap og sensur var dette et strålende eksempel på det stikk motsatte. Floppen fikk naturlig nok dramatiske konsekvenser for landets ledelse, som for det meste syntes å ligge under Vårherres egen beskyttelse dette dramatiske døgnet.

Det meste av kommunikasjon for forsvaret brøt helt sammen fra starten av 9. april. Mobiliseringsordren viste seg å være feil utformet, slik at mannskapene først møtte 11. april – to dager etter at Norge ble angrepet. Også dette var naturlig nok regjeringens ansvar, selv om det i ettertid ble gjort flere forsøk på å skyve ansvaret over på den militære forsvarsledelsen. Som vi har vært inne på tidligere i denne serien: Selv landets gullbeholdning i Oslo måtte transporteres høyst improvisert. Den siste lastebilen fullastet med gull kjørte ut helt samtidig med at tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate fra Drammenveien.

«Tyske krigsskib på vei nordover», het det på forsiden av Aftenposten, 8. april 1940. Etter klokka 01.30 natt til 9. april satt regjeringen i improvisert møte på utenriksminister Halvdan Kohts kontorer, og strevde fortsatt fælt med å finne både høvelige ord og handlingsplaner etter en tankeflukt der Storbritannia konsekvent hadde blitt sett på som et minst like stort problem som Tyskland. Uten at vi her skal trekke analogien for langt, står det ikke til å nekte at Stalin satt og så verden på samme måte, med den forskjell at han av taktiske hensyn ut på høsten 1939 hadde inngått en allianse med Hitler, Ribbentrop-Molotov-pakten; blant annet med tanke på å få mer frie tøyler i det kommende angrepet på Finland, der kommunistleder Otto Kuusinen forøvrig satt klar som landets svar på Quisling.

Etter hvert var man åpenbart på det rene med at noe eller noen var på vei inn Oslofjorden, men det var fortsatt for de fleste høyst uklart hvem det kunne være. Luftforsvarssirenene ulte over hele hovedstanden like etter midtnatt, natten til 9. april. Hver en time den dagen som nå kom var dramatisk, mest fordi landet stod aldeles uforberedt, i det som i ettertid kan fortone seg som ren politisk og ideologisk realitetsbrist.

Terningmoen militærleir ved Elverum ble bombet 10. april. Den tyske utsendingen Brauer fikk Kongens bastante «Nei!» til kapitulasjon, og med det var krigen, og krigsmotstand formelt i gang, riktignok et døgn etter at Norge var angrepet. Fra sitt foreløpige hovedkvarter på Rena kunne norske stabsoffiserer se svart røyk velte opp mot himmelen i sør, da Terningmoen ble bombet. General Otto Ruge skriver dette i dagboken:

«Intet av det generalstabssjefen hadde foreslått, var blitt gjennomført. Mobiliseringsplanene var blitt veltet, og telefon- og telegrafforbindelsen brutt på alle kanter. Man visste meget lite om hvordan stillingen var rundt i landet.»

Følgende uttalelse fra øverstkommenderende, general Otto Ruge, 13. april 1940 bekrefter den tragiske status for det norske forsvaret:

«Jeg har sendt bud på Dem, mr. Foley, fordi jeg fikk vite at De hadde kontakt med England. Jeg står helt og holdent uten forbindelse med omverdenen. Jeg må ganske enkelt si Dem, at vi ikke kan fortsette hvis Storbritannia ikke straks kommer til unnsetning med alt landet kan unnvære av styrker og materiell. Tyskerne har i en håndvending fått tak i all ammunisjon og utstyret i Oslo, Bergen og Trondheim. Landet mobiliserer nå. Men når karene møter, er det verken nok uniformer for dem å kle seg i eller våpen å sloss med. Hvis jeg ikke kan få hjelp fra Storbritannia i dag eller i morgen, blir vi tvunget til å legge ned våpnene før vi ennå har fått slått et slag for å forvare landet vårt».

(*Sitat er hentet fra Margaret Reids krigsdagbok, «April 1940», s. 50. Reid var sekretær for den britiske legasjonslederen).

Ved femtiden på morgenkvisten 13. april 1940 kalte altså general Ruge til seg Francis Foley, som var leder for den britiske legasjonen i Oslo. Ruge bad her om øyeblikkelig hjelp fra Storbritannia, som inntil krigsutbruddet hadde blitt definert som minst like farlig som Hitler av regjeringen. I motsetning til landets ledelse, inklusive den norske forsvarsledelsen, hadde Foley noe så spektakulært som en solid radio hvor han kunne kommunisere med omverdenen under den dramatiske evakueringen fra den norske hovedstaden. Og akkurat dette ble snart til et poeng da den nye norske forsvarssjefen, som var innsatt 10. april, følte behov for å kommunisere med det eneste håpet i en sådan stund: Storbritannia. Leser man så gjennom linjene i den nyoppnevnte generalens anførsler, bærer det hele i seg mye frustrasjon og oppgitthet. En kan med litt fantasi tenke seg hvordan ledere på alle nivå i forsvaret følte det disse krigsdagene. Det dreide seg om traumer som nok var sterkt preget bare av tanken på de unge soldatene som kom haltende to dager etter invasjonsdagen, og som risikerte å bli kanonføde nesten umiddelbart – av mangel på trening, våpen og utstyr. Midt oppe i dette manglet oppdatert planverk, logistikk og grunnleggende samband mellom avdelingene.

Einar Gerhardsens passerseddel. Den daværende Oslo-ordfører, var usedvanlig sen om å komme seg ut av Oslo, og kjørte i flere timer rundt på Østlandet etter å ha blitt avvist i den ene norske sperringen etter den andre. Meget frustrert kom han så endelig opp til regjeringen på Elverum. Da fikk Johan Nygaardsvold ordnet passerseddel for den kommende landsfader, som på sin side hele tiden - og også etter krigen - hadde utenriksminister Halvdan Koht som sitt forbilde; politisk og ideologisk.

Einar Gerhardsen, som over en periode fant seg i samme bil som utenriksministe Halvdan Koht under evakueringen, hadde aldri noen sans for Carl Joachim Hambro, av åpenbare ideologiske grunner. Både Koht og Gerhardsen var blendet av doktrinær marxisme, hvor de alt for sent forstod at forholdet mellom demokratiske og totalitære styreformer var langt mer fundamentalt enn valget mellom nøytralitet og krigsdeltagelse. I Moskva ble det tydelig proklamert og kommunisert ut til kommunist-nettverkene at krigen ikke hadde noe med arbeiderklassen og «proletariatet» å gjøre, da det var et oppgjør mellom «kapitalistiske» systemer, som imidlertid kunne utnyttes i tidens fylde, sett fra Moskva. Om enn med det forbehold at man for en periode fant å inngå i en forpliktende allianse med Hitler, i en bisarr totalitær forbrødring. Gerhardsen, som bl.a. i følge sin sønn Rune, lenge definerte seg som kommunist, hadde på sin side fortsatt Koht som et ideologisk og politisk forbilde. Et forbilde som slett ikke ble tatt ned av veggen etter krigen. Tvert i mot: Gerhardsen skriver dette i sine memoarer:

«Koht holdt kontakt med de utenlandske diplomatene som fulgte med, han hadde ansvaret for regjeringens informasjonstjeneste, han talte i radio og skrev de fleste, om ikke alle, kunngjøringer som regjeringen sendte ut..Under krigsdagene i Norge gjorde Halvdan Koht en imponerende innsats.»

(Einar Gerharden i «Fellesskap i krig og fred», s. 20)

Einar Gerhardsen tilbragte en tid i konsentrasjonsleir i Tyskland under krigen, men var en av de få politiske ledere som kunne reise hjem til hovedstaden mens krigen enda pågikk. Hva dette skyldes er fortsatt uklart.

Pengeinnsamlingen "Trygg din by"

Det pågikk en landsomfattende innsamlingsaksjon til luftvernmateriell i mars 1940. “Trygg din by – Luftskyts for oss” var slagordet. Da Norge ble angrepet var mangelen nettopp på luftvernmateriell katastrofalt. På Elverum var småkalibrede coltmitraljøser satt opp på luftvernstativ i alt annet enn et vellykket forsøk på å forsvare det strategiske trafikknutepunktet da konge, regjering, storting og forsvarsledelse kom innover – med tyskere i hælene; via Hamar og Kongsvinger. At dette gikk bra kan vel tilskrives høyere makter. De små marginene gikk nemlig hele tiden i favør av landets ledelse, inntil bombene regnet både over Elverum og Nybergsund. Hadde vi sett dette som spillefilm, og ikke visst bedre ville vi bestemt ha hevdet at filen var totalt urealistisk.

Mens ekstratoget, som Hambro hadde fått satt opp, kjørte inn på Lillestrøm stasjon, bombet altså tyskerne Kjeller flyplass sønder og sammen, i stasjonens umiddelbare nærhet. At jernbanestasjonen, og det aktuelle toget som et forholdsvis opplagt mål, ble spart – kan skyldes at tyskerne så egennytten i å ha eksisterende logistikk og åpne jernbanelinjer for senere transport av sine forsyninger og infanteristyrker. Men det kan like gjerne være utslag av rene tilfeldigheter som bidro til at evakueringstoget ikke ble bombet. En eneste bombe sentralt på Lillestrøm stasjon eller direkte mot toget på det aktuelle tidspunkt ville ha eliminert kongehus, store deler av regjeringen og stortinget – i løpet av ett sekund. Ett av de tyske bombeflyene kunne enkelt ha sendt sin dødelige last skrått ned mot jernbanestasjonen fra luftrommet over Kjeller. Tyskerne beviste snart, også i Norge, at ren terrorbombing mot sivile mål utgjorde en sentral del av deres krigføring.

Tyskerne kunne med noe fantasi faktisk ha gjettet at nettopp det innholdsrike toget som så tøffet videre nordover ut fra Lillestrøm stasjon, lett synlig fra rekognoseringsflyene som stadig gikk over, og utenom de oppsatte rutetidene – kunne inneholde interessante passasjerer denne morgenen, 9. april; for alt det de visste og ikke visste, kanskje også landets gullbeholdning. Som jeg tidligere har vært inne på i denne serien, utenriksminister Halvdan Koht hadde til overmål avgitt et intervju til redaktør S.A. Friid og direktør Birger Knudsen i Norsk Telegrambyrå, på togperrongen før avreise til Hamar. Her gav Koht detaljer om den sensitive evakueringen av landets ledelse med tog. Slik kunne altså tyskerne høre NTB-meldingen i radioen, om Hamar som neste destinasjon for den evakuerte regjeringen og stortinget – på NRKs formiddagssendinger. Og det var nettopp denne meldingen som utløste jakten på landets ledelse. Kl. 16.00 var den tyske spesialstyrken klar for avreise i Oslo. Dette, som nok en bekreftelse på en nesten uforklarlig, grenseløs naivitet. Og en naivitet på et nivå og på et tidspunkt som forlengst hadde passert en smertegrense, så snart datoen 9. april 1940 stod på kalenderen. Vi står kritisk sett overfor en ren realitetsbrist.

Men her satt det meste av landets ledelse altså ombord i ett eneste tog, i et evakueringsopplegg så helt på siden av alle prinsipper for slik transport at det på flere punkter overgår fantasien. En kan bare forestille seg hva som hadde skjedd om den bråvåkne og snarrådige Hans Joachim Hambro ikke hadde snodd seg rundt i løpet av natten og selv fått ordnet dette ekstratoget til Hamar, og sannelig få timer senere – enda et tog til Elverum.

Hambro hadde en personlighet som passet perfekt i en slik situasjon: Rask og bestemt når det gjaldt å tenke ut løsninger, sta, temperamentsfull når det gjaldt som mest - og samtidig behersket som leder under selve gjennomføringen. Og det var i sannhet litt av et prosjekt Hambro sto overfor på morgenkvisten og ut over dagen 9. april. Høyremannen kunne nok minne litt om den betydelig yngre Jens Christian Hauge fra Arbeiderpartiet, som senere skulle bli leder av Hjemmefronten på Østlandet. Også Hauge hadde iboende talenter for kriseledelse og improvisasjoner. Også han befant seg på rett plass til rett tid, og var uhyre snartenkt og rask til å aksjonere, og få sammenkalt riktig sammensatte team. Alt dette er uhyre viktige egenskaper på veien fra ide til handling i krisetider. Men Hambro hadde samtidig en betydelig intellektuell kapasitet – og dybdekunnskap – som forlengst hadde gjordt den samme Hambro til statsmann av internasjonalt format. Da krigen brøt ut var Hambro ikke bare stortingspresident, men også leder av FNs forløper, Folkeforbundet. Om han ble både ydmyket og mobbet i sin samtid, var det ingen i Arbeiderpartiregjeringen som betvilte Hambros genuine kapasiteter når det gjaldt å ivareta norske interesser på den internasjonale arena. Han kvitterte med å redde den samme regjeringen på hjemmebane; samt kongen og hans familie, kronprins og storting – helt til Nybergsund i Trysil, via Hamar og Elverum. Hambro er klart en av våre avglemte krigshelter.

Regjeringsmedlemmene fra Arbeiderpartiet hadde en svært strabasiøs ferd bort fra Oslo. Her har de kjørt seg fast på vei opp gjennom Gudbrandsdalen, og både Oscar Torp og daværende Oslo-ordfører Einar Gerhardsen var blant dem som måtte ut i søla og dra.

Det tyske flyangrepet mot Elverum ble utført av Kampgeschwader 4 og 26, fra 1000 meters høyde. (Kilde: Alf R. Jacobsen, Kongens nei, s. 146). Bombene falt snart over Elverum og Terningmoen og ble fulgt av voldsomme branner. En norsk soldat ble drept i dette første angrepet. Senere, i hovedangrepet på Elverum, mistet hele 40 sivile livet. Hadde den norske regjeringen gjort jobben sin i krigens forkant, ville trolig befolkningen på Elverum blitt spart. Men slike ansvarsforhold ble aldri plassert etter krigen.

Dr. Brauer ville ha kapitulasjon

“Han grår da han stod der, og bønnfalt  Carl Joachim Hambro om å overta”, heter det om statsminister Nygaardsvold i Hambros biografi (s. 216, se litteraturliste). Nå hadde toget med det evakuerte Stortinget og regjeringen ankommet Hamar. Et stortingsmøte ble avholdt i Festiviteten, der Hambro orienterte om det som hadde skjedd så langt. I avslutningen av sitt innlegg sa utenriksminister Havdan Koht at Norge nå befant seg  i krigstilstand med Tyskland. Akkurat dette kom ikke som et sjokk på tilhørerne, hvis skjebnefellesskap denne dagen var rammet inn av en tilnærmet kultivert og nesten dødelig naivitet. Regjeringen hadde på dette tidspunktet fått økt realitetssansen noe, og kongen hadde med sitt klare og entydige "Nei!" kategorisk avvist tyskernes ultimatum og gjentatte forsøk på å få signert ut en kapitulasjon. Men det var fortsatt forhandlingsvilje tilstede, og akkurat dette fenomenet hadde Hambro problemer med, nå som tidligere. Da den britiske statsminister Neville Chamberlaine dro ut på sine fredssamtaler med Hitler, var den norske Carl Joachim Hambro blant dem som advarte iherdig mot utfallet.Nå var den tyske utsendingen fra Oslo, dr. Brauer på tur for å forhandle med regjeringen og kongen også på Elverum og Nybergsund. Mens Quisling allerede hadde installert seg i nye kontorer i Oslo som landets nye leder, riktignok med tysk ryggdekning, i den grad at hele skikkelsen virket mot sin hensikt. Det hele skjerpet motstandsviljen betydelig.

På Hamar var Hambro med andre ord ikke bare skeptisk fordi så mye tid gikk til spille i det å diskutere mulige og umulige forhandlingsopplegg. Hambro trodde rett og slett ikke på forhandlingslinjen overfor et Hitler-Tyskland som han hadde advart så sterkt mot i utallige år, uten å bli hørt. Nå hadde Hambro igjen fått satt opp et ekstratog for videre evakuering til Elverum, og mente det fikk være nok diskusjon om forhandlinger med okkupasjonsmakten. Etter en kort hvil på hotellet på Hamar, etter stortingsmøtet, kom Kongen og Kronprinsen opp på Hambros hotell og orienterte om at regjeringen Nygaardsvold ønsket å fratre, og at avskjedssøknad allerede var innlevert Kongen. Hambro fikk nå improvisert et møte hvor ledere fra de borgerlige partiene var tilstede, og hvor Hambro fremholdt at tidspunktet for et regjeringsskift mildt sagt var uheldig.

Regjeringens avgang på dette høydramatiske tidspunktet kunne gi landsforæderen Quisling en skimmer av legitimitet. Oppe i alt kaoset ville ikke folk vite ut eller inn om det nå også skulle dukke opp en ny regjering. Hambro fastslo at det var regjeringens plikt å bli stående inntil videre og bære ansvaret for det som var gjort og det som var forsømt. Kongen gav umiddelbart sin tilslutning til dette, og med det hadde Høyremannen Hambro faktisk reddet det som hadde vist seg som et avlangt tapsprosjekt av en Arbeiderparti-regjering i møte med Hitler og krigens luner. Denne historiske begivenheten på Hamar har blitt undertrykt i Arbeiderpartiets historie. Det at regjeringen under og etter sitt London-opphold konsekvent hevdet at de hadde et enstemmig tillitsvotum fra Stortinget bak seg, var langt fra sannheten. (J.Hambro, s. 218).

Elverumspakten

På fem minutters varsel måtte Stortinget og regjeringen kaste seg på nok et ekstratog som Hambro hadde fått satt opp fra Hamar til Elverum. Nå var det kjent at en tysk spesialstyrke hadde tatt opp jakten på landets ledelse og var underveis. På Elverum kom det til et helt spesielt, improvisert stotingsmøte. Nå var det på det rene at nasjonalforsamlingen måtte oppløses, i et land hærtatt av fiender. Uten å ha hatt tid til å drøfte sitt tekstforslag med regjeringen eller Stortinget, la Hambro fram sitt forslag, som skulle bli til den viktige Elverumspakten.

Stortinget bemyndiger regjeringen til inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferansen innkaller Stortinget til neste møte, å ivareta rikets interesser og treffe de avgjørelser og beføyelser på Stortingets og Regjeringens vegne som må anses som påkrevd av hensyn til landets sikkerhet og fremtid.

Denne erklæringen ble av avgjørende betydning for de konstitusjonelle ordninger som legitimerte regjeringens beslutninger gjennom krigsårene. Det konsoliderte motstandskampen. Da det spesielle stortingsmøtet i gymnastikksalen på Elverum gikk mot slutten sang forsamlingen «Ja, vi elsker». Det historiske stortingsmøtet ble opphevet 23.30 om kvelden 9. april.

Hambro snakket med Nygaardsvold på sistnevntes hotellrom på Elverum. Da gråt statsministeren igjen. Han var rett og slett knust, psykisk og fysisk. To timer senere kom en farlig godt utrustet og trent tysk spesialstyrke settende på hovedveien gjennom Midtskogen, bare for å bli punktert av en improvisert norsk forsvarstyrke. Også dette i seg selv en av krigens virkelige store bragder. En bragd som slett ikke kunne tilskrives et forsvarskonsept som fungerte. Hvordan tyskerne kunne bli slått tilbake, etter en trefning på mer enn en time, uten at en eneste nordmann mistet livet, er en av krigens store gåter. Tyskerne hadde utallige automatvåpen, maskingevær og håndgranater. Akkurat disse granatene viste seg ikke så effektive i snødybder på ca. 80 centimeter. Det smalt godt, men splintene gikk rett i været. Likevel, flere tusen prosjektiler suste rundt ørene på nordmennene over en time. Kun en nordmann, en høyreist gardist – ble alvorlig skadd, men han kom seg senere og har levd et usedvanlig langt og lykkelig liv etterpå.

Tysk retur fra Midtskogen

Under returen fra Midtskogen, etter det uventede tyske nederlaget i sperrestillingen der, tok den tyske jegerstyrken mellom 500 og 1000 norske soldater og offiserer, som ble ydmyket og avvæpnet i rask rekkefølge langs veiene. De var alle på vei ut til sine møteplasser og stillingsområder. Blunderen med den sterkt forsinkede mobiliseringsordren var slik sett umåtelig kostbar på mange måter. Flere tonn med militærmateriell kom bare under denne retretten på tyskernes hender i løpet av få timer, sammen med ca. 50 norske kjøretøy. (Kilde: Alf R. Jacobsen, Kongens nei, s. 87). Den tyske styrken i trefningen på Midtskogen var på ca. 90 mann, og de hadde tre døde og et ukjent antall sårede. Men de var altså ikke mer skamferte enn at de kunne nøytralisere opp til ti ganger så mange norske soldater og offiserer under returen. Dette sier også noe om den betydelige kapasiteten i den godt trente styrken som faktisk ble slått tilbake på Midtskogen, natt til 10. april. Og som med dette reddet kongehus, regjering og storting helt samtidig.

Bomber regnet over Nybergsund

Det er syv mil fra Elverum til Nybergsund i Trysil, og derfra er det ikke langt over til Sverige. Det hører med til krigshistoriens glemte kapitler at Hambros bil skled ut av veien og ned i en grøft på vei til Nybergsund fra Elverum. Og der satt hjernen for det meste under evakueringen plutselig i svarte natten og ante uråd. Den britiske legasjonen, med den fremstående Secret Service-mannen Francis Foley, kom imidlertid kjørende i tre biler bak. Hambro fikk en pen, sovende skotte, Margaret Reid, på fanget, og kunne fortsette til Nybergsund. Frøken Reid var Foleys nærmeste assistent. Nettopp denne garvede, kvinnelige kommunikasjonseksperten skulle komme til å skrive en av de mest kritiske bøkene om aprildagene i Norge i 1940 som er utgitt til nå. Boken heter “April 1940” og kom ut på Gyldendal i 1980. Det var generalmajor Leif C. Rolstad som til syvende og sist fikk utgitt denne viktige dagboken, den burde dog kanskje ha kommet 35 år tidligere.

Kongen og Kronprinsen var nå kommet til Nybergsund. Kronprinsesse Martha og barna var allerede sendt over grensen, til Salen Turisthotell noen mil øst for grensen. Den tyske utsendingen fra Oslo, dr. Brauer, forsøkte i Nybergsund atter en gang å forhandle fram en kapitulasjon, men dro igjen tilbake med uforrettet sak. Like etterpå ble tettstedet Nybergsund bombet sønder og sammen av tyskerne. Det var ikke noen tvil om at det nettopp var kongen og regjeringen som var målet. To bomber ble for sikkerhets skyld sendt rett ned i bygningen der landets ledelse hadde vært samlet få timer tidligere. Etter noen hektiske løpeturer ut av tettbebyggelsen mens bombene deiset ned bak dem, overlevde Konge, Kronprins og alle andre. Men det var nære på, og egentlig snakk om sekunder fra katastrofe.

Etter en tids rådslagning var Hambro og Kongen enige om den videre evakueringen, opp gjennom Østerdalen. Forsvarsledelsens strategi gikk nå på å forsinke tyskerne på de til dels kronglete veiene opp Østerdalen og Gudbrandsdalen, så mye og så lenge at allierte styrker kunne komme til unnsetning. Stortinget var blitt oppløst, og regjeringen slet seg på jørmete veier opp gjennom dalene.

Og kampene som fulgte var egentlig mye mer intense og dramtiske enn det som fremkommer i de fleste historiebøkene som er skrevet. Boken 9. april Nazitysklands invasjon av Norge, av Michael Tamelander og Niklas Zetterling, kom på Spartacus forlag I 2001. Denne boken har en av de beste oversiktene over krigens gang ut over våren 1940.

Mange liv kunne vært spart

Mange av de 860 falne i det norske forsvaret i krigsårene ville klart ha overlevd om de hadde hatt den trening og det utstyret som trusselbildet og situasjonen i 1939 – 1940 faktisk tilsa.

Det dreide seg kort sagt om en dødelig naivitet, over et fredsbegrep som ikke hadde tatt tilstrekkelig teoretisk høyde for totalitære krefters nådesløse og brutale uttrykk. Noe over 300 sivile omkom, mange på grunn av manglende sivilforsvar og ditto svært mangelfulle evakueringsplaner. Flere sivile fra lokale skytterlag og andre ble med i improviserte forsvarsopplegg for å forsinke tyskerne. Mange ble et lett bytte uten særlig beskyttelse eller noen former for militærtrening. Landet manglet også indre og ytre sikkerhetstjenester. De få etterretningsoffiserene som eksisterte i overvåkningspolitiet og i forsvarsstaben var allerede så frustrerte at de bare av den grunn neppe evnet å mobilisere de ressurser som måtte til for virkelig å kartlegge tyskernes intensjoner og bevegelser. Så til de grader improvisert som alt ble etter hvert. Slik gikk også de verste medløperne for okkupasjonsmakten lenge fri , i den grad at dette isolert sett definitivt ble et betydelig sikkerhetsproblem da motstandsbevegelsen endelig og gradvis begynte å få skikkelige kontaktpunkter i det okkuperte Norge. Også dette opplegg som kom på plass etter betydelige improvisasjoner fra England.

Her: Noen av de 40 som døde under bombeangrepet på Elverum kjøres bort. Mange liv gikk tapt fordi regjeringen hadde fatal mangel på fokus - knyttet til forsvar, sikkerhet og evakuering av sivilbefolkning.

Angrepet på Norge kostet tyskerne 5300 drepte, sårede og savnede. Våre allierte mistet 4900 soldater og offiserer under kamper i Norge. Dette er tapstall vi sjelden finner i våre historiebøker. Av disse var det britene som mistet flest av sine. I dag er dette for det meste avglemte, ansiktsløse mennesker for oss. Avstanden til krig og terror, samt et skoleverk som nå konsekvent fortrenger både krigshistorie og Holocaust har bidratt til dette. Dette skyldes selvsagt også manglende politisk fokus. Gulag-leirene som ble bygd i Øst-Europa og i Russland er knapt nevnt, med sine 20 til 80 millioner døde. Slik har også bødlene og den totalitære erfaringen forvitret helt i møte med nye generasjoner nordmenn. Som, følgelig, igjen blir naive og svermeriske i møte med totalitære ideer og ideologier som alltid har en og annen støttespiller blant oss.

Lederen på Oscarsborg, oberst Eriksen, - han som med en usedvanlig oppegående og pensjonert torpedoskytter, hadde sørget for at Blucher gikk til bunns i Drøbaksundet, ble snart rådvill etter den høydramatiske senkingen. Eriksen fikk som så mange andre avdelingsledere slett ikke kontakt med forsvarsledelsen, og fortet hans ble teppebombet i flere timer, uten mulighet for ytterligere forsvar eller hjelp fra andre norske avdelinger. Etter en tid valgte Eriksen naturlig nok å kapitulere for overmakten. Men det gikk ikke bedre etter krigen enn at nettopp Eriksen ble vurdert stilt for krigsrett(!), så mye mer enn de politikerne som bar på et hovedansvar for den dødelige naiviteten som rådet foran og under krigsutbruddet i Norge. Eriksen døde som en bitter mann. Det var først i 1975 det ble reist en bauta over ham, og da gjennom høyst private initiativ og midler. Men kong Olav stilte tross alt opp under avdukingen. Med det var æren til Eriksen og hans kolleger reddet. Etter krigen kunne Johan Nygaardsvold, Halvdan Koht og alle de andre regjeringsmedlemmene smilende og vinkende vende tilbake til et fritt land. Arbeiderparti har hatt hegemoni i historieskrivingen som fulgte. Det har norsk krigshistorie også preg av.

Hadde de helt grunnleggende forsvarskapasiteter vært på plass i det norske forsvaret i 1940 ville også svært mange allierte liv blitt spart. Engelskmennene måtte av mangel på samordning av planverk improvisere ilandsetting av styrker i aprildagene 1940, og ble følgelig svært sårbare uten noen form for dekning eller sikring fra norsk side. På grunn av manglende samband over til Norge fikk de allierte også et dårlig bilde av hvilke styrker og hvor store styrker de egentlig skulle sloss mot. Slik ble den allierte, operative planleggingen sterkt hemmet.

Noen bærer på et tungt ansvar for at så mange mistet livet i 1940, ut over det som lå hos den tyske okkupasjonsmakten. Den lærdom vi i dag kan sikre oss ut fra dette, er at naivitet i møte med totalitære krefter er og blir farlig, hvor det nå enn måtte komme fra, og hvilken “fred” man nå enn måtte se for seg oppe i dette. Videre har vi lært at dette landet faktisk må forsvares, om nødvendig. Vi må ha motiverte sikkerhetstjenester med nødvendige ressurser, rutiner og ikke minst forsvarsenheter som kan respondere, selv i perioder der uforutsigbarheten ligger som en eneste grå tåke rundt oss.

Opptrapping på Kola

Akkurat nå pågår det en omfattende opprustning på Kola, noen kilometer øst for grensen til Norge. Over 8000 russiske spetsnaz-soldater, pluss offiserer, samt meget mobile, kjøretøy deployeres i nye kaserner i løpet av dette året og neste år. En stor del av styrken er orienert mot det maritime element. Etter at dette ble kjent for norske myndigheter har den militære kapasiteten i nord fra norsk side faktisk blitt redusert ytterligere. Vi kan late som om det ikke ligger en trist, aggressiv historie på 500 år bak den sittende russiske ledelsen, som er løftet på plass gjennom KGBs apparat. Mens vi satt og så på det vi trodde endelig var en russisk vår. Etter en vinter som tok til før Ivan den Grusomme, så trøstesløs brutal at det knapt er til å forstå. Stadig med terroren som det mest eksponerte politiske våpen mot egne borgere.

Vi kan late som om det ikke er raskt økende sikkerhetspolitiske aspekter knyttet til olje- og gassutvikling i nordområder som berører norsk territorialfarvann. Men grenser som i sin tid ble satt av Jens Evensen og Arne Treholt, med en havrettsfortolkning som ikke helt holder vann, selv i møte med våre allierte. Skulle Putin-Russland velge å fremprovosere en konflikt, eksempelvis i Svalbard-bassenget er det ikke noen automatikk i at NATO-paktens Artikkel 5 er hjemlet; altså slik at vi får alliert støtte i det konflikten er et faktum. I praksis kan vi få en situasjon der vi med ett må forhandle fram bilaterale løsninger med Putin-administrasjonen og dens etterfølgere, uten ryggdekning.

Naiviteten lever videre?

Bare det at vi i 2012 fortsatt sliter med slike eventualiteter er nok uttrykk for en lumsk naivitet som synes å ha overlevd siden 1940. Tilsvarende som for 22. juli i fjor, da en eneste galning la vitale deler av hovedstaden, inklusive regjeringskvartalet i svart. Hadde denne terroristen hatt litt mer kunnskap om sprengstoff og tennsatser kunne landet faktisk vært inntatt av en eneste gal mann! Er dette vår nye fiende? Hvor langt har vi så kommet i dag med tanke på grunnleggende forsvar og sikkerhet? Vi ligger kritisk sett under nivået i 1939, mannskapsmessig. Er det så ikke advart tilstrekkelig mot terrorismens vesen? Er vi for naive i møte med islamistisk ideologi? Er det i forlengelsen av dette bildet i prinsippet noen forskjell på en gal nordmann eller tre blinde fanatikere fra Al Qaida med tilsvarende mender sprengstoff? Sleper dette landet fortsatt på en naivitet som gjør at veldig mange nordmenn må miste livet unødig? Nei, vi skal ikke forvente at ti tusen øyer i dette landet blir sikret mot at gale menensker plutselig går berserk med skytevåpen der folk er samlet. Men vi kan kreve at det ikke skal være mulig for en mann å slå ut store deler av hovedstaden, inklusive regjeringskvartalet. Er vi nå i ferd med å gå tom for arenaer å diskutere slike ting på sier dette noe om en sentralisert statsmakt og en politisk utvikling i et mektig, statsbærende parti som burde få langt flere til å våkne. Slik kan vi rett og slett ikke ha det.

Manglende skallsikring av regjeringsbygningen

Hadde grunnleggende skallsikring og oppdatert overvåkningsutstyr vært på plass foran regjeringsbygningen 22. juli i fjor ville Breivik med meget stor sannsynlighet ha vært pågrepet kort tid etter at han parkerte sin store kassebil med dødelige last inntil regjeringsbygningen. En slik bil kan ikke parkeres inntil regjeringsbygning og statsministerkontor i noen av våre naboland. Det er vel bare på Island dette er mulig i Europa. Dessverre har vi en så eiendommelig politisk, enøyd kultur i våre hjemlige redaksjoner at det som her nevnes praktisk talt ikke blir problematisert; trolig som en misforstått, politisk/ideologisk motivert beskyttelse av den sittende regjeringen.

Hvor mange som siden 1980-årene har pekt på den fatalt manglende sikkerheten i regjeringskvartalet er uvisst, men jeg er sikker på at det finnes mer enn ti lesbare bekymringsmeldinger om dette. Flere ble utskrevet da HV02 la om sine rutiner for sentrale Oslo, ved inngangen til 1990-årene. Den dag i dag ligger Oslo’s t-baner åpen for terrorister. Som om intet har skjedd. Det vi ikke har lært av 1940, burde vi definitivt ha lært av 22. juli i fjor. En kan reflektere over om dette landet ikke er i ferd med å bli et eneste stort drivhus for naivitet, hvor det som er av tidens farer defineres bort, endatil kanskje av samme type teoretikere og ideologiske svermere som rådet grunnen gjennom 1930-årene, med en viss sans for Stalins totalitære eksperimenter hjemme og ute.

(Litterturliste under)

Roy Vega

16. april 2012

UTDRAG AV LITTERTURLISTE:

Hefte utgitt til minnehøtideligheten på Midtskogen, Elverum, i anledning Hærjubileet 1978. Elverum bibliotek.

Hefte: Andreas Hauge, Kampen på Midtskogen, 1940, 1995.

Alfarheim, Årbok for Eleverum nr. 5, 1990, viet Eleverum og andre verdenskrig.

Cato Guhnfeld, Fornebu, 9. april 1940. Wings forlag, 1990.

Francois Kersaudy, Kappløpet om Norge, Grøndahl, 1990.

Laurice Rees, Bak lukkede dører, Stalin, Nazistene og Vesten, Schibsted, 2008.

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk forsvarshistorie, bd. 3, Eide forlag, 2001.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Roy R. Jacobsen, Kongens Nei, Vega forlag, 2011.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitner. Bl.a. tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.