Arbeiderpartiet, 1940 - statsministerens sammenbrudd og fortsatt evakuering (7)

Johan Nygaardsvold insisterte på å gå av med sin regjering. Han var selv svært nedbrutt og gråt flere ganger i møte med Hambro etter den første evakueringen til Hamar. Men Hambro, som også hadde en passiar med kong Haakon i sakens anledning, mente bestemt at regjeringens avgang på dette tidspunktet bare ville skape mer kaos og styrke de tyske okkupantene. Et resonnement kongen snart sluttet seg til. Den samme kongen sa klart "Nei!" da en tysk utsending fra Oslo senere dukket opp på Elverum i den hensikt å få landets ledelse med på kapitulering. Hambro fikk ordnet og formulert en meget viktig viktig dokument, Elverumspakten, som var uhyre viktig for å sikre regjeringen utvidede fullmakter i forhold til stortinget som snart skulle bli oppløst på grunn av krigen. Hadde ikke Hambro fått dette på plass, ville okkupasjonsmakten ha en viktig kort på hånden, da man ville peke på at regjeringens ledelse og beslutninger ikke var legitime, konstitusjonelt. Derfor var Elverumspakten så viktig, i kombinasjon med kong Haakons rungende «Nei!» til kapitulering. Oppe i alt kaoset hadde Norge faktisk vunnet en seier, knyttet til sin egen integritet denne kvelden på Elverum, 9. april 1940.

En Høyre-mann reddet Arbeiderpartiet

Paradoksalt nok var det altså en profilert høyremann som reddet hele Arbeiderparti-regjeringen, i sin konsekvens også Arbeiderpartiets fortsatte hegemoni, da nasjonens ryggrad virkelig ble satt på prøve i 1940. Hadde Hambro, som den mest drevne, skikkede og oppegående politiske lederen, tatt på seg ansvaret for å få en ny regjering på bena10. april dette året, ville nok også etterkrigshistorien sett helt annerledes ut. Etter de til dels knusende politiske erfaringene fra 1940 ville en samlingsregjering under Hambro etter krigen neppe utgjort en katapult for Arbeiderpartiet, som gjennom mye ukritisk historieskriving og ren politisk propaganda har fått mye av æren for gjenoppbyggingen. Satt på spissen: Hvilken som helst regjeringskonstellasjon der de toneangivende partiene var representerte, kunne fått landet på bena etter krigen. Arbeiderpartiet høstet æren fordi de satt med bukta og begge endene, praktisk talt alene, etter at landet lå nede. Et land som lå spesielt mye nede fordi det samme Arbeiderpartiet hadde sviktet så fatalt når det gjaldt selv grunnleggende forsvarsberedskap og sivil beredskap i årene før krigen brøt ut.

Men la oss forlate de mer hypotetiske aspektene og se nærmere på de høydramatiske begivenhetene som nå fant sted i rask rekkefølge, med landets ledelse på flukt, først fra Oslo til Hamar, med et ekstratog Carl Joachim Hambro fikk satt opp. Deretter fra Hamar til Eleverum, da en tysk fallskjermjegerstyrke var underveis fra Oslo i forsøk på å ta landets ledelse. Evakueringen fortsatte så videre til Nybergsund i Trysil, til bomberegn og nye improvisasjoner.

Det var viktig fra norsk side å få det konstitusjonelle på plass, for å skape klare grenseoppganger til angripende tyskere som selvsagt så for seg en snarlig kapulitasjon. Hitler satt på sin side klar til å iversette operasjon "Gelb" – det avgjørende slaget mot vest, helst et par dager etter operasjon «Weserubung» - angrepet på Norge. Invasjonen i Norge la beslag på viktige deler av Hitler-Tysklands flystyrke, som etter planverket i Berlin skulle brukes i videre angrep mot vest. Da Victor Mogens, lederen for den høyreorienterte nasjonalistiske organisasjonen Fedrelandslaget, avla den tyske ambassaden en visitt 12. april, for å protestere mot oppkomlingen Quisling, svarte ambassaderåd von Neuenhaus: «Ambassaden er takknemlig for alle opplysninger som kunne hjelpe dem til å overbevise Berlin om at han (Qusling) var umulig.» (Kilde: Francois Kersaudy, Kappløpet om Norge, s. 141.)

Inne i Oslo satt en maktkåt Vidkun Quisling fyrstelig og klar på Hotel Continental som en norsk Hitler-variant. Men Qusling ble raskt til en karikatur av seg selv som notorisk foræder og nazist. Så til de grader at tyskerne forstod å redusere hans posisjon som selvbestaltet statsminister betydelig, etter kort tid. Folk var så sint og frustrert over Quisling at det nok skjermpet motstandskampen betydelig. Den dag i dag betyr begrepet «En quisling» en landsforærder i de fleste vestlige land.

Aldri tidligere hadde Stortinget blitt oppløst så brått og hurtig som på Hamar, kl. 19.40, 9. april. Der var det evakuerte Stortinget samlet til lukket møte kl. 18.30, og hadde altså holdt det gående i noe ove en time da Hambro brøt inn: Han avbrøt stortingsmøtet med følgende ord, i følge protokollen:

Presidenten finner å burde gi den meddelelse at et ekstratog til Elverum står kjørt fram og bør kjøres innen 5 minutter. Tyske styrker er underveis for å fange Stortinget og har passert Jessheim.

Det var en tilfeldig spasertur fra telegrafbestyreren på Jessheim som gjorde utfallet: Da den hektiske tyske spesialstyrken skulle bunkre bensin fra en bensinstasjon i Jessheim sentrum, observerte telegrafbestyreren opptrinnet, og varslet forsvarets ledelse telefonisk om sin observasjon. (Mer detaljert omtalt i forrige artikkel i denne serien).

Også forsvarsledelsen manglet kjøretøy

Arkivene til Hærens Overkommando (HOK) måtte settes igjen på Eidsvoll Landsgymnas, av kritisk mangel på kjøretøy. Man hadde med andre ord ikke kjøretøy nok i forvsarsledelsen til å frakte seg selv. Admiralstaben hadde heller ingen annen mulighet til å etterlate sine arkiver samme sted. Nå evakuerte HOK videre over Skarnes og Kongsvinger, og hadde mer enn nok med seg og sitt til å delta aktivt i sperrestillingen som ble improvisert på Midtskogen samme kveld. Mellom Skarnes og Kongsvinger presset en rekke busser seg fremover, forbi kolonnen med HOK. Dette var Krigsskolen som hadde lykkes i å komme seg ut av Oslo.

Hærens Overkommando feiltolket den tyske fallskjermjegeravdelingens intensjoner: De trodde den tyske spesialstyrken jaktet på Generalstaben. (Kilde: Margaret Reid, En krigsdagbok, 1940.s. 26). Men akkurat denne feilvurderingen skapte selvsagt betydelig aktivitet i Elverumsområdet, der området foran Central Hotell ble nytt, foreløpig stoppested. HOK kom frem en time over midnatt. «Ved innpassering til Elverum ble den stjerneklare vesthimmelen stadig opplyst av sporlysskudd fra mitraljøser og tyske lysraketter, samt store branner.» Dette skriver Maragret Reid i sin dagbok. Her var marginene med andre ord meget knappe, og vi kan allerede trekke den slutning at landets ledelse og Hærens Overkommando (HOK) ikke hadde helt grep om situasjonen. Det vil si, HOK aksjonerte etter retningslinjer fra regjeringen, så man kan ikke med rette forsvaret for manglende presisjon, med de manglende ressursene – og rutinene – man hadde i 1940. Reid, som var skotsk av opprinnelse, fulgte britiske diplomater under evakueringen, og var kode-ekspert for meldingene fra det eneste militære sambandssystemet som fungerte mellom den politiske ledelsen i Norge og England. Intet fungerte for regjeringen, så uten Margaret Reid ville selv den viktige forbindelsen over til London være brutt. Boken til Reid anbefales, da den er mer nærgående og kritisk enn den mer 'autoriserte' delen av krigshistorien, slik vi finner det igjen i lærebøker.

Uten dette kunne historien om Stortingets evakuering vært annerledes. Etter planen skulle bruer sør for Hamar sprenges, men dette sviktet på grunn av mangel på planverk, mannskap og fatale misforståelser. Nå hadde altså nasjonalforsamlingen fått fem minutter på seg av Hambro: De måtte alle innfinne seg på nok et tog som nå var satt opp og klar for videre evakuering mot Eleverum.

Kartskisse av Midtskogen. De svarte pilene viser stridsutviklingen i den tyske fallskjermjegerstyrken, etter at den var stoppet av en improvisert sperrestilling på Midtskogen. Den norske styrken lå ved Midtskogen gård. Til tross for intense kamper over en time ble kun en nordmann alvorlig skadet.

Som jeg var inne på i forrige artikkel ble kongehus, regjering og storting også reddet noen timer senere, med minst like knappe marginer: Denne gang av en sperrestilling på Midtskogen, altså på veien mellom Hamar og Elverum, som ved den improviserte senkingen av Blucher på morgenkvisten, og gjennom Carl Joachim Hambros snarrådighet i Oslo. Sekingen av Blucher gav Hambro akkurat de ekstra timene han trengte for å få improvisert en evakuering. Da Blucher sank i Drøbaksundet ble intet mindre enn den tyske hærledelsen, det tyske hovedsambandet og den viktige propagandaavdelingene borte helt samtidig. Disse enhetene var alle ombord i Blucher, som av en eller annen kom helt først i flotiljen og fikk sine nådestøt av en pensjonert torpedo-ekspert på Oscarsborg. Et stort, tysk musikkorps som skulle ha spilt og behørig avfotografert foran slottet, sank sammen med sine instrumenter ned til 92 meters dyp i Drøbaksundet. Alt dette gav Hambro nøyaktig den tiden han trengte for å få tørnet ut kongehus, regjering og storting på ekstratog til Hamar, på morgenkvisten 9. april. Tyskerne var akkurat så forvirret og skamfert som de skulle være for å kunne samle seg om et rettet angrep på Oslo. Slik kom det til et draberlig slag over Fornebu flyplass, der det lille som var av norske forsvarsstyrker bet godt fra i flere timer og senket en rekke tyske fly. Tyskernes andre hovedstyrke med fallskjermjegere var i tillegg forsinket av tåke, og nå ble det altså noen pustehull for nødvendig evakuering inne i hovedstaden. Vidkun Quslings famøse “maktovertagelse” skjerpet også motstandsviljen enormt, noe tyskerne forstod - for sent.

Nygaardsvold brøt sammen

Statsminister Nygaardsvold brøt sammen på Hamar, og konge, kronprins og regjering måtte flykte videre østover, med tyskerne i hælene, i bokstavelig forstand. Akkurat dette elementet, det at en tysk invasjonsstyrke ville ta opp jakten på kongehus og regjering burde slett ikke ha kommet som en overraskelse. Men det manglet så åpenbart planer for å håndtere en slik situasjon også. Evakueringen av landets ledelse var like improvisert som evakueringen av gullbeholdningen i Norges Bank. Som jeg var inne på i forrige artikkel: Den siste av 26 lastebiler med gullbarrer kjørte ut av Oslo sentrum kl. 13.30, 9. april, mens tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate fra Drammensveien, med hornmusikk. (Kilde: Robert Pearson, Redd gullet!, s. 45.).

Nå overgikk virkeligheten etter hvert fantasien. Bare utskriften fra Stortingets improviserte møter på Hamar og Elverum er nesten tragikomisk lesning, og forteller i klar tekst om livsfarlige konsekvenser av stor naivitet over tid. Om naiviteten nærmest ble kultivert i Arbeiderpartiet, var partiet Venstre også i en tilstand av ren realitetsbrist i avgjørende øyeblikk. Dette sa Johan Ludwig Movinkel i følge utskrift fra protokollen, under det improviserte stortingsmøtet på Elverum, 9. april 1940, kl. 21.40, på Elverum folkehøgskole:

..Jeg trodde, at hvis man kom til forhandlinger med tyskerne, og fikk ordnede forhold, så ville storting og regjering fortsette å eksistere, naturligvis med de restriksjoner som den overenskomsten måtte medføre. Men jeg trodde oppriktig talt, at etter denne dags flukt fra sted til sted skulle Stortinget vende tilbake til Oslo og der fortsette sin virksomhet.

Som vi ser, naiviteten var smittsom, og ovensstående tekst i Venstre-regi får vel stå som lysende eksempel på den vakling og det rot som var knyttet til Hitler-Tysklands angrep på Norge. Det liberale Venstre hadde altså åpenbare problemer med å skille snørr fra barter da det gjaldt som mest.

En av de sentrale medlemmene av Arbeiderpartiet, Olav Oksvik, uttalte i mars 1940 følgende:

..i det lange løp liter jeg, som helhet – bortsett fra denne kyststripen her vestpå, som kanskje teoretisk kan sees under en annen synsvinkel – meget mere på Tysklands eller vestmaktenes politikk.

(Kilde: Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk forvarshistorie, bd 3, s. 264.)

En av konsekvensene av kobinasjonen naivitet og forvirring var at unge menn ble kalt ut feilaktig sent til mobilisering, og var til overmål alt for dårlig utrustet og forberedt forøvrig. Dette kunne lett blitt til en meget stor tragedie, isolert sett. Faren for at flere tusen unge menn skulle bli ren kanonføde i strid mot en overmektig fiende, som er langt bedre utrustet og trent, var overhengende. En annen konsekvens er en sivilbefolkning som gjennomgår alt for mange lidelser, i bomberegn, - for et kongehus, en regjering og et storting på en høyst improvisert flukt gjennom byer og tettstder.

Var Norge i stand til å hamle opp med Hitler 9. april, om ressursene hadde vært på plass? I den første angrepsbølgen kom det fra tysk side kun 15 000 soldater og offiserer, og selv med luftherredømme var forsvaret fysisk i stand til å forsinke det tyske angrepet tilstrekkelig til at britene kunne komme til unnsetning, med en marine som langt overgikk tyskerne. Tyskerne hadde hastverk, og selv en begrenset forsinkelse kunne ha forandret krigens gang, også i forhold til Hitlers møte med de vestallierte. Norge er så til de grader ruglete og fra naturens side så smalsporet logistisk og transportmessig, at selv mindre enheter kan forsinke store styrker over lang tid om de bare er trente og kommer på plass i tide.

Når det er nevnt, mye vil være improvisert i krig. Men grunnleggende evakueringsplaner ville nok spart både befolkningen i Elverum og Nybergsund disse dramatiske dagene i april 1940, umiddelbart etter Hitler-Tysklands overfall. Mange liv gikk tapt, og mange mistet sine hjem i bomberegnet som fulgte jakten på kongen.

Utenriksminister Halvdan Koht, regjeringens største tåkefyrste før, under og etter det tyske angrepet på Norge, hadde like gjerne kringkastet evakueringsopplegget om tog fra Oslo til Hamar, overfor pressen. Det var slik tyskerne først fikk vite om detaljene i den dramatiske evakueringen, tidsnok til at en gruppe tyske, godt trente fallskjermjegere kunne gjøre et intensivt forsøk på å fange landets ledere før de kom videre fra Hamar og Elverum. Og midt oppe i dette ringte utenriksminister Koht forsvarsledelsen og ville nå avlyse hele sperrestillingen på Midtskogen, i nok en merkelig passasje som han senere gjorde mye å bortforklare. Hadde Koht blitt hørt hadde det såkaltet Spiller-raidet med stor sannsynlighet ha lykkes, med konge og regjering som gisler. Om statsmannen Hambro med sin kjente jødiske slektsbakgrunn overhodet ville overlevd er også et åpent spørsmål.

Den militære beredskapen haltet over hele linjen. Men også den sivile beredskapen var svært dårlig. Loven om sivilt luftvern kom i 1936. I henhold til denne loven var offentlig myndighet pliktig til å yte hjelp i krise- og krig. Herunder var kommunenes oppgave å sette opp redningstjenester, evakuering, brannvern, rydnings - og reparasjonstjenester. Organiseringen av dette arbeidet kom egentlig ikke i gang før 1938. Men planverket ble ikke fulgt opp, og folk kjente ikke til hva de egentlig hadde å forholde seg til da krigen brøt ut. En logisk konsevens av dette skulle være anskaffelse av luftvernskyts, i det minste for de større byene, men også dette var utenfor fokus. Utsatte områder som Elverum var heller ikke omfattet av loven om sivilt luftvern, altså etter den organiseringen som omsider kom i gang i 1938.

Sivilberedskapen sviktet også

Følgelig gikk evakueringen i de fleste byene veldig dårlig. Det meste hadde sviktet over hele linjen. En var prisgitt flaks og improvisasjoner i alle ledd. Slik demoraliserte kaoset befolkningen. For en angripende fiende er dette elementet av stor betydning. Noe av flaksen i aprildagene 1940 var fravær av bombing av strategiske områder i Oslo. Terrorbombing var langt fra en ukjent metode for Hitler, og skule komme til å bli brukt i en rekke byer og tettsteder under krigen, også i Norge. Tusenvis av mennesker vandret og kjørte gatelangs i et sant kaos inne i Oslo. Et fenomen som jo var en helt naturlig og logisk del av begivenhetenes gang den 9. april 1940, slik situasjonen var. Det forelå nemlig heller ingen evakueringsplaner som fungerte. Midt oppe i dette stod tyske soldater med sine korps og spilte sine marsjer, mens folk måpte.

Da Einar Gerhardsen skrev sine memoarer droppet han både senkingen av Blucher og de heroiske kampene foran en sperrestilling på Midtskogen. Selv vandret han gjennom et delvis tømt Oslo ut på dagen 9. april, over Rådhusplassen, arm i arm med sin Erna. Da han skulle evakuere hadde han store problemer med å passere militære, norske sjekkposter, og måtte ofte returnere og kjøre store omveier på østlandsområdet. Den samme Gerhardsen kritiserte Hambros evakuering, også i sine memoarer, og roste utenriksminister Halvdan Koht. Flere av krigens helter er ikke Arbeiderpartierts helter, og vise versa. Noen av krigens mest dramatiske begivenheter – som også reddet Arbeiderpartiets samtidige ledelse – er ikke noe partiet legger vekt på i sin historie. Dette handler selvsagt om ideologisk preferanser, makt, avmakt og helt samtidig en selektiv bortvegelse av stoff som slett ikke setter Partiet i et spesielt positivt lys da det gjaldt som mest. Vi beveger oss nemlig fortsatt i politikkens verden når vi ser på historie-skrivernes vektlegging av nevnte krigshandlinger - i lærebøkene som er skrevet ut og godkjent som pensum ved skoler og universiteter. Mer enn vi tror handler nok dette om ideologi og tilhørende politisk ankerfeste når man virkelig blir utfordret av totalitære ideretninger som ikke en gang er gode på bunnen; slik at de i sine anvendte politiske uttrykk faktisk kan bli livsfarlige. Denne overgangen til rå, fysisk brutalitet strider sterkt mot våre humanistiske idealer, da vi så gjerne – og helst så lenge som mulig – vil tro godt om folk. Og vi vil gjerne tro dem når de sier at de ikke vil oss noe vondt. Før de altså plutselig slår til og gjør alle sine forsikringer ugyldige i samme øyeblikk.

La meg ta ett eksempel på overfladisk historieskriving om aprildagene 1940: Magne Skodvin var en av de klart mest toneangivende krigshistorikerne. Han har preget mange pensumbøker på våre universiteter og høyskoler. Hans fremstilling av den dramatiske trefningen på Midtskogen har preg av en ‘offisiell’ og godt innarbeidet versjon, der det var det kort og greit var det stedlige, kongelige norske forsvar som stoppet den tyske spesialstyrken som drev klappjakt på konge og regjering. Som om det var generalstaben på Rena og i Skodvins fremstilling står påtroppende forsvarssjef Otto Ruge sentralt:

"Generalstaben hadde evakuert om morgonen 9. april, og var på Elverum under striden på Midtskogen; der kom Otto Ruge til.»

Nei, Ruge kom ikke mye til da den improviserte sperrestillingen på Midtskogen ble opprettet. Det var sjefen for Østoppland Infateriregiment nr. 5, Hans Sommerfeldt Hiorth som om formiddagen den 9. april 1940 beordret militære mannskaper til å etablere sperrestillinger ved Sagstua og på Midtskogen, på veien til Elverum. (Kilde: Alfarheim, Årbok for Elverum, nr. 5, 1990, s. 26). I Berlin satt Hitler og toet sine hender. I Goebbels private dagbok står det om Hitlers reaksjon den 9. april: «Han beskriver den vellykkede gjennomførte aksjonen som det største og viktigste resultatet av hele vår politikk og krigføring til nå». (Gjengitt i Alf R. Jacobsens bok, «Kongens nei», s. 97). Men igjen, og nå for tredje gang på ett døgn, punkterte tyskernes ambisjoner om å ta konge og regjering: En tilfeldig sammenrasket norsk militæravdeling på Terningmoen ved Elverum, basert på to vannavkjølte colt-mitraljøser som hovedskyts, skulle snart snu krigslykken for Hitler. Det hører med til historien at nøkkelpersonell fra Garden som skulle betjene mitraljøsene aldri hadde skutt med dem tidligere. Den intense trefningen som fulgte ved sperrestillingen på Midtskogen er omtalt i forrige artikkel i denne serien.

Midtskogen gård i mars 2012. Den improviserte norske styrken lå og ventet på tyskerne i oppkjørselen til gårdsveien inn mot stabburet, og mellom stabbueret og fjøset. Den gamle veien gikk parallelt med dagens hovedvei, noe lenger sør. (Gamleveien ligger der fortsatt).

Den improviserte sperrestillingen på Midtskogen viste seg altså effektiv da gruppen med tyske fallskjermjegere ankom kl. 01.15, 10. februar. Byggingen av sperringen ble iverksatt like etter kl. 17.00 på ettermiddagen, og kjøretøy sluppet forbi til kl. 23.00. Blant de kjøretøyene som ble stoppet og fikk passere, var bilen med kong Haakon, kl. 21.00, altså to timer før tømmersperringen ble lukket for godt. Marginene var som vi her ser veldig knappe.

Etter kort tid var tyskerne meget nær ved å bryte gjennom sperrestillingen, ved en omgående manøver, da begge colt-mitraljøsene sviktet i helt avgjørende øyeblikk. Samtidig som sivil bilkork foran sperrestillingen gjorde at tyskerne stanset og grupperte ut lenger borte i veien enn det som var forutsatt, og delvis utenfor skuddvidde. Rent operativt var det imidlertid hensikten at tyskerne først skulle tvinges ut av veien og inn i et forsøk på å gjøre en omgående operasjon, for så å bli passet opp i dyp snø og uten kjøretøy og dekning ved Sagtuen, to, tre kilometer lenger bak. Men faren for at de også kunne ha forsert denne siste sperringen var overhengende, da de ville vært klart overtallige om det ikke hadde vært for at en av colt-mitraljøsene fra norsk side plutselig begynte å fungere igjen, akkurat da tyskerne var i spranget inn mot Midtskogen går. Marginene var faktisk så hårfine, at små detaljer avgjorde utfallet. Hadde ikke militærattache Spiller ropt så høyt og skjærende da han ble truffet på brohodet foran sperringen, kunne utfallet av norsk krigshistorie kanskje vært en annen. Men dette er selvsagt en noe hypotetisk anførsel fra min side. Like sikkert som at konge, kronprins, regjering og mange fler ble reddet på Midtskogen, like sikkert er det at det lett kunne tippet i tyskernes favør, med et helt annet utfall. Det var ikke norske soldater og offiserer sin skyld. Skyldes lå først og fremst hos en regjering som hadde rotet med mobiliseringsinnkallingen, slik at soldater kom på plass først ut på dagen 11. april. Mangel på bevilgninger bidro til at norske soldater ikke hadde noe å stille opp med av våpen og utrustning i forhold til de tyske avdelingene. Tyskerne hadde håndgranater, maskinpistoler, bombekastere og mye mer. Men de hadde ikke så gode kunnskaper om norsk terreng, de var slett ikke så flinke til å ta seg fram i snø og på is og de var fortsatt sårbare der sperrestillinger og forberedt forsvar lå og ventet på dem. Det viste krigens gang utover i april og mai. Men foran sperringen på Midtskogen kom det et psykologisk oppløft for norsk motstandskamp som smittet over hele landet, etter hvert som folk fikk høre ryktene om det tyske nederlaget.

Det var gardeløytnant Oskar Aasen som hadde ansvar for detaljene på Midtskogen, og som fikk ordnet den fysiske sperringen på brua over Terningåa. En annen sperringen lå altså lenger bak, ved Sagstuen inn mot Elverum sentrum. Denne bakre sperringen var faktisk hovedsperringen, men det skortet sterkt på mannskaper for å forsvare den. “Hovedsperring” blir følgelig et relativt begrep. Tyskerne skulle etter planen først tvinges ut av veien og ut i snøen ved Midtskogen gård, og så fortsatt baske seg fram i tung snø gjennom skogen langs veien inn mot Elverum. Der nok en liten avdeling altså lå og ventet delvis nedgravd i nok en sperrestilling. Det er imidlertid godt mulig den tyske militærattacheen Eberhardt Spiller på forhånd hadde kunnskaper om forsvarsstillinger ved den strategiske brua over Glomma, inn til Elverum. At det var permanente forsvarstiltak i dette strategiske området med flere militæranlegg var naturlig. Terningmoen og Skyte- og Vinterskolen ligger i umiddelbar nærhet. Men militærattache Spiller, som var en av lederne og kjentmann for den tyske spesialavdelingen som jaktet på konge og regjering. Han trodde vel at det fra norsk side ikke var tid og amnnskaper til å sette opp avdelinger til effektiv forsvar, så svakt som det militære systemet må ha fortont seg også i Spillers øyne i forkant av krigen. Han var altså personlig kjentmann og nøkkelperson under raidet mot kongehus og regjering natt til 10. april. Men det bli den siste aksjonen militærattache Spiller var med på i sitt jordiske liv. Spiller, som drev offensiv feltetterretning i sin periode som attache i Oslo, var sannsynligvis øremerket for jakt på konge og regjering allerede før det tyske angrepet på Norge. Og hans rolle ble nok styrket etter at Blucher ble torpedert i Drøbaksundet.

Sersjant Brynjar Hammer (bildet) i H.M. Kongens garde grep tak i colt-miltraljøsen da den norske styrken trakk seg noe tilbake fra Midtskogen går. Sammen med to andre fikk han satt opp mitraljøsen i bakkant av gården og brente av en kraftig salve midt i flokken av tyskere da denne var under fremrykning i snøen ved gården. Da falt flere tyskere, og like etterpå trakk tyskerne seg tilbake.

Som nevnt, da alt syntes å gå i tyskernes favør på Midtskogen, tok gardesersjant Brynjar Hammer den ene, tunge mitraljøsen med seg sammen med to andre gardister, da de trakk seg tilbake. En tilbaketrekking som var delvis planlagt. Mitraljøsen ble så i all hast igjen satt opp lenger bak og gjort skuddklar. Da fungerte det frosne våpenet med ett, og en skur med prosjektiler regnet inn i flokken med tyskere som nå, forholdene tatt i betrsaktning, rykket raskt framover over brøytekanter og ut i den 80 centimeter tunge snøen ved Midtskogen gård. Flere tyskere ble liggende å skrike av smerte, etter å ha blitt truffet. Han som skrek høyest lå omtrent midt på veien foran tømmerstokkene i sperrestillingen, og vred seg i smerter. Det var ingen ringere enn militærattache Eberhard Spiller som var dødelig såret av tre skudd. Han døde dagen etter på Hamar sykehus. Hva Spiller skulle på den åpne veien foran sperrestillingen er høyst uklart. Knappe 70 meter unna lå norske skarpskyttere, og et maskingevær knatret tidligere sine salver opp til venstre for Spiller. Han må definitivt ha hørt prosjektilene rundt ørene da han sprang framover mot sperrestillingen på hovedveien. Inne i skogen bak Midtskogen gård var det nok tydelig for tyskerne at flere lå og ventet. De kunne heller ikke ane hvor mange som befant seg i en mer eller mindre forberedt stilling. Foran dem hadde de sett flere gardister rykket tilbake inn i skogen. De små lydene av militært personell inne i stille skoger er nesten ikke til å ta feil av for erfarne soldater og offiserer. Det psykiske ubehaget som møter den enkelte under en slik fremrykning er nesten overveldende. En vet nemlig at noen bare ligger og venter med fingeren på avtrekkeren, ett eller annet sted.

Og så plutselig trakk altså de tyske fallskjermjegerne seg tilbake. Med dette var kongehus, regjering og storting reddet for tredje gang på ett døgn! Et ukjent antall tyskere var såret, og minst to døde. (Reelle tapstall er alltid usikre under slike krigshandlinger). Hvordan det er mulig at kun en eneste nordmann var alvorlig såret, se det er en av krigens store mysterier. Jeg skriver dette fordi jeg selv har sett krigshandlinger fra den absolutte innside, i nyere tid, og fordi jeg selv som jegeroffiser i første del av mitt voksne liv ble opplært av en etterkrigsgenerasjon med instruktører som lærte oss nytteverdien av å bygge sperrestillinger. Krigens erfaringer lå fortsatt tett innpå gjennom 1970-årene.

Igjen: Det er helt utrolig at norske liv ikke gikk tapt på Midtskogen. Jeg har selv i løpet av mars måned i år gått over området flere ganger, og undrer meg over at så intense krigshandlinger kan finne sted, hvor topptrente tyskere endatil fra Hitlers spesialkommando med moderne automatvåpen gyver løs på en improvisert og uensartet norsk forsvarsstyrke, - uten at ett norsk liv går tapt! Det var mange tusen prosjektiler i lufta. Slike prosjektiler fortsetter sin bane innover i landskapet. Slikt sees ikke på film: Et skudd kan rype langs bakken en hel kilometer innover, og er dødelig hele veien. Tyskerne skjøt høyt, heter det. Det har flere tidsvitner fortalt, men det virker gjerne slik når det skytes med maskinpistoler i snø. De første skuddene i hver salve går rett fram og så “klatrer» resten av salven. Er avstandene over 50 meter blir spredningen stor, men likevel – med den voldsomme ildkraften tyskerne hadde – er det nesten umulig å forstå at hele den norske styrken overlevde. Til overmål ble gardisten som ble mest skadd i trefningen fullt rehablitert og en usedvanlig sprek, gammel mann.

Otto Ruge ble utnevnt som ny forsvarssjef dagen etter trefningen på Midtskogen, og var heller ikke tilstede da tyskerne kom. Men han var innom Terningmoen noe lenger øst i en innledende fase. Jeg kan ikke finne noen kilder som forteller om Ruges operative, fysiske nærvær under denne så avgjørende trefningen, annet enn i den som vel er den mest brukte pensumboken om krigen på norske universiteter og høyskoler, “Norsk historie 1939 – 1945”. Og denne historien er altså skrevet av Skodvin.

Midtskogen ved Elverum fikk sin bauta. Nye generasjoner som møter frem ved minneseremonier her aner ikke hvor høydramatisk denne trefningen egentlig var, og hvor knappe marginene også var. Her ble altså kongehus, regjering og storting reddet for tredje gang på rad - i løpet av ett krigsdøgn, 9. - 10. april 1940. 

Midtskogen fikk sin bauta. Det har vært mange festtaler der, både i tilknytning til 9. april- og 17.mai-feiringer. Men det intense dramaet det egentlig er snakk om har vel aldri blitt sluppet ut til offentligheten, og det handler om alt annet enn forbredte forsvarsstillinger under general Otto Ruge og en forsvarsledelse som var på plass. Hærens Overkommando ankom Elverum samtidig med at tyskerne kjørte inn i sperringen på Midtskogen, på hovedveien, noe over tre kilometer lenger vest. Det dreide seg om et like improvisert som vågalt stykke forsvarshistorie, som var så til de grader på en hårsbredd fra å mislykkes at krigslykken vel heller må tilskrives Vårherre enn Ruge og den politisk avglemte forsvarsstaben som senere på dagen 10. april begynte rigge seg til i sitt nye hovedkvarter på Rena. I utgansgpunktet, med ansvar for forsvaret av hele landet. Men siden selv mobiliseringsordren ble rotet til kom ikke mannskapene på plass før 11. april, et element som isolert sett er en skandale av dimensjoner. Og som ikke er spesielt synlig i etterkrigstidens historiebøker.

Alf R. Jacobsen har skrevet mer kritisk om kampene på Midtskogen, i boken «Kongens nei» (Vega forlag, 2011), også basert på tyske rapporter. Men mye gjenstår når det gjelder å få et helhetlig bilde av hva som faktisk skjedde rundt den dramatiske sperrestillingen på veien mellom Hamar og Elverum.

I Norge er historiefaget lagt behørig inn under Statens merke. I dette ligger selvsagt både ideologiske og politiske føringer enten man liker å tenke på det eller ikke. Følgelig blir senkingen av Blucher, Høyre-mannen Carl Joachim Hambros improviserte evakuering av kongehus, regjering og storting – sjeldent holdt sammen med den like dramatiske sperrestillingen på Midtskogen, slik at det pedagogisk virkelig kunne gi mening for oppvoksende slekter. Dette ville nemlig snart gitt for mye kritisk fokus på Arbeiderpartiets føringer, eller mangel på slike. Dette er så defintivt et bedrøvelig stykke Arbeiderparti-historie, man så gjerne vil fortrenge der det er mulig. Det handler forøvrig både om hegemoni og ideologi i historieskrivingen. For sikkerhets skyld blir det gjerne til at man går med harelabb over hele andre verdenskrig, og formidler det i grove trekk og generelle vendinger. For fire år siden ble faktisk andre verdenskrig forsøkt hempet ut av nye norske lærebøker i videregående skole. Men regjeringen og SVs Halvorsen måtte snart gi tapt. Det får være en trøst at noen sjeler fortsatt holder seg våken der ute.

Naiviteten ble dødelig - uten ansvarlige?

Den tilsynelatende dumheten og naiviteten utkrystaliserer seg rundt statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht, helt til den dagen Hitler-Tyskland faktisk befant seg midt landets hovedstad og alle byer av betydning i Norge. Det hviler noe hjelpesløst over dette. Hvordan kunne man svikte så totalt i møte med en så synlig krigshisser som Hitler? Halvdan Koht var selv en historiker av internasjonalt format, som skulle ha alle forutsetninger for å se Hitler omtrent på samme måte som denne skikkelsen ble beskrevet av den utrettelige Carl Joachim Hambro: Nesten som djevelen i egen høye person, slik Hambro så ofte uttrykte det. Men Hambro, som selv var av jødisk slekt, talte for døve ører, flere år før krigsutbruddet. Det ble også harselert over hans synspunkter.

“Under krigsdagene i Norge gjorde Halvdan Koht en imponerende innsats. Han var ikke alene om det, men jeg kjenner meg overbevist om at ingen kunne måle seg med Koht».Dette skriver Einar Gerhardsen i sin memoarer, «Fellesskap i krig og fred».Gerhardsen reiste selv sammen med Koht i hans bil, under flukten til Elverum. Før dette rotet Gerhardsen og hans følge rundt i bil, etter å ha blitt avist i flere norske veisperringer på østlandsområdet ut over dagen 9. april. Den kommende landsfarer, som akkurat hadde gått på som ordfører i Oslo, syntes ikke å være situasjonens herre denne dagen. Det kan trolig skyldes at han hadde Halvdan Koht som forbilde.

Ideologisk historieskriving?

I offisiell norsk historie er det først i de senere år vi ser sporene av en mer kritisk, nærgående gjennomgang av disse dramatiske døgnene i april 1940, da så alt for mye sviktet gjennom flere dager. Det sviktet egentlig så mye at ordet «sviktet» knapt er dekkende til å besrkive hva det faktisk dreier seg om. Det ansvarlige statsbærende partiet hadde langt på vei fungert som et drivhus for naivitet gjennom siste halvdel av 1930-årene, delvis blendet av egen ideologi som var farget av Stalins holdning i møte med utfordringene Hitler representerte. Som kjent inngikk Stalin en alliansepakt med Hitler i 1938, kalt Molotov-Ribbentrop-avtalen, og ideologiske slaggprodukter i Arbeiderpartiet var nok fortsatt ladet av Stalins holdninger.

I så henseende kan vi nok konstatere at Arbeiderpartiet har vaklet både i møte med Stalin og Hitler. Tvetydigheten og beslutningsvegringen som nå kom ble utnyttet for alt hva det var verd, både av Hitler og Stalin. Jo tettere vi så går inn på den høydramatiske evekueringen fra Oslo 9. og 10. april 1940, jo mer blir naiviteten synlig.

Mange nordmenn mistet livet som en direkte følge av denne naiviteten. Akkurat dette ser vi dessverre lite problematisert. Og med det kommer ansvarsfraskrivelsen. Hadde man enda tatt lærdom av det hele.

Det har nok ligget en ideologisk hegemoni implisitt i norsk historieskriving som har bidratt til at slike problemstillinger har vært undertrykt. Slik blir nye generasjoner nordmenn – innklusive politikere – lett gjort naive, i en farlig, ny coctail av kunnskapsløshet, likegyldighet og historieløshet. Og igjen synes det være hemninger som på det ideologiske feltet blender av for nødvendig realitetsans inn i en ny uforutsigbar periode. Stalin og Hitler introduserte terror som politisk våpen. Dette politiske våpenet er fortsatt i bruk, og vi erfarte 22. juli 2011 at vi langt på vei er minst like sårbare i vår tid som vi var i 1940. Igjen synes en kombinasjon av ideologisk svermeri og naivitet å sladde til et bilde som gjør det mulig å formidle et mer realistiskbilde av forholdene der ute. Hva har vi lært av erfaringene fra april 1940? Vel, vi har lært at vi kan ha politiske ledere som er farlig naive.

(Fortsettes i del 8. Utdrag av litteraturliste under.)

Lenke til forrige artikkel (del 6) i denne serien:

[ http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread255138/#post_255255 ]

31. mars 2012

Roy Vega

roynorvega@gmail.com

UTDRAG AV LITTERTURLISTE:

Hefte utgitt til minnehøtideligheten på Midtskogen, Elverum, i anledning Hærjubileet 1978. Elverum bibliotek.

Hefte: Andreas Hauge, Kampen på Midtskogen, 1940, 1995.

Alfarheim, Årbok for Eleverum nr. 5, 1990, viet Eleverum og andre verdenskrig.

Cato Guhnfeld, Fornebu, 9. april 1940. Wings forlag, 1990.

Francois Kersaudy, Kappløpet om Norge, Grøndahl, 1990.

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Rolf Hobson og Tom Kristiansen, Norsk forsvarshistorie, bd. 3, Eide forlag, 2001.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Roy R. Jacobsen, Kongens Nei, Vega forlag, 2011.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitner. Bl.a. tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.