Å bli vred på sin bror uten grunn

Derfor er det godt at det kan skrives noen ord om uvesenet, så lyset blant oss kristne kan skinne klarere og enheten og den innbyrdes kjærlighet kan fremmes og enheten bli åpenbar for verden, så flere kan komme til troen på Jesus, Frelseren.

I har hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå ihjel, men den som slår ihjel, skal være skyldig for dommen. Matteus 5:21.

Ja, dette var lyset i den gamle pakt. Når man tok tak i sin neste og slo han i hjel, så ble man skyldig for dommen. Var man først kjent skyldig for dommen, så måtte man betale det lovens dom krevde. I dette tilfellet var det da snakk om å miste livet selv. For loven sa: Øye for øye, tann for tann og liv for liv. Så når man slo noen i hjel, så ble man selv drept. Hvilket gjorde at man ikke var så raskt med å ta livet av sin neste. Man frykten for å bli funnet skyldig for dommen. Loven virket altså som en stengsel og varetekt, slik at ikke hatet og vreden i menneskenaturen fikk fritt utløp i det åpenbare.

Jesus kom for å oppfylle det bakenforliggende og rettferdige krav som loven hadde. Det kravet var langt større enn at man ikke skulle slå sin neste i hjel. Han sier derfor videre:

"Men jeg sier eder at hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvedes ild."Matteus 5:22.

Ikke mange forstår alvoret i disse ordene av Jesus. Derfor blir de vrede på sin neste, «uten grunn». Legg merke til akkurat det der med «uten grunn». For Jesus mener ikke her de som i ubetenksomhet blir irriterte og sinte for et eller annet som kom veldig brått og ubeleilig på. Da kan man jo bli litt sint og uttrykke seg slik at man må skamme seg etter på. Det er ikke dennne formen for irritasjon og sinthet Jesus snakker om her.

Man sier for eksempel: «å hun er så «selvgod. Det har jeg sett mange ganger.« Eller: «Fy, så påståelig og selvklok han er, det er jo «alle» enig i.« Man fremsetter altså slike «raka» mot sin neste ute at det er det minste grunnlag for å anklage ham. Da sier Jesus at du er skyldig både for Gud og mennesker.

Det Jesus ønsker å advare oss mot her, er den første anklagende tanken og ytringen mot vår neste som stiger opp fra vår natur.

Hvis vi ikke dømmer oss selv når denne delen av vår natur vekkes i oss, så overlever det stoffet i oss som er i stand til å drepe sin neste.

Derfor er det eneste botemiddelet mot djevelskapen at man erkjenner sannheten om seg selv og tar sitt kors opp og fornekter seg selv. Dette må man gjøre hver gang man kjenner den minste anklagende ytring, hvis man da ikke har god grunn til å bebreide vedkommende.

Hvis man ikke forstår å ta seg i vare for denne slags vrede mot sin bror, så går det ikke så altfor lang tid før det formes hele tankeslott med anklagende tanker som uttrykkes gjennom bestemte og utrykksfylle «raka». Når vi oversetter ordet «raka» fra hebraisk, så får vi noe slikt som: «idiot, tomskalle, nytteløst fjols, dumming osv. Altså noe som anses som verdiløst og uønsket.

Når det formes vredefulle tanker i ens sinn mot sin neste, uten at man har en helt bestemt grunn til det, så finnes man skyldig av Gud for dommen, og må, mens man ferdes her på jorden, bære den dom og straff i sitt indre som lovens dom krever. Da tørker en ut i sitt Gudsliv, selv om man tilsynelatende kan være meget ivrig og virksom. Da går det ikke lang tid før man åpner sin munn og fremfører »raka!» mot sin neste. Altså en bebreidelse som går i retning av å fremstille sin neste som: Dum, tåpelig, dåraktig etc.

Når man slik har blitt fanget av vreden og åpner sin munn for å anklage sin neste, så vil vedkommende, hvis han befinner seg i Guds menighet på jord, bli funnet skyldig når saken bringes frem for rådet i Guds meninghet. Ydmyker han seg ikke da, men fortsetter sin spott og sier: «Du dåre», så skal han her på jorden være skyldig til helvetes ild i de troendes øyne.

Når Jesus sier at den som blir vred på sin bror uten grunn, blir funnet skyldig for menighetsrådet, så forstår vi at det er godt og riktig at det er han som blir funnet skyldig og ikke den som anklages.

Men la oss nå si at vedkommende som det blir ført anklager mot virkelig har gjort det han anklages for. Da kan vi vel ikke si at den som blir sint og fører frem sin anklage skal bli funnet skyldig? Nei, visselig ikke. Har din vrede kommet til uttrykk på grunn av åpenbar stygg urett som blir gjort mot deg eller din neste, så skal du vite at vreden er rettmessig og ikke noe du skal bli funnet skyldig for i dommen.

La oss si at den anklagede virkelig, gjentatte ganger hadde vært svært urettferdig og påført sin neste så mye lidelse og smerte at han til slutt ble så sint at han uttrykker et «raka», og at dette ikke påvirket den urettferdige til å slutte med galskapen, men heller forsterke og opptrappe konflikten. Ja, da skal vel ikke den som blir sint bli funnet skyldig?!

Ofte, når den som med god grunn blir sint, fremsetter sin anklage og vil ha et oppgjør og går til den anklagede med sine påstander, så nekter den som har gjort uretten, plent for ugjerningene. Da får vi det klassiske eksempelet: «Påstand mot påstand».

Ønsker den sinte da et oppgjør, så skal han ikke først gå ut til «enhver» å fortelle om uretten, men søke dom hos rådet i forsamlingen.

Nå er det desverre slik at mange eldstebrødre forstår ikke disse lovene og kan derfor ikke avgjøre slike stridigheter. Befinner man seg i en slik forsamling så kan man man forsøke å være så føyelig som mulig mot sin motstander så lenge man har med han å gjøre. Når denne tiden er over og man ikke klarer å bære overgriperen og deres sammensvorne lenger kan man overgi vedkommende til dommeren, som da vil kaste ugjerningsmannen i et åndelig fengsel og holde ham innestengt der, helt til han har betalt den siste øre som kreves for å slippe ut igjen.

Rådet blant de troende som er støttene i Guds bygning på jord. Altså blant de troende er en støtte og grunnvold for sannheten, vil alltid la den anklagede og den som anklager fremstå sammen og føre frem sine vitner.

Har da ikke den som fremsetter sine anklager 2 eller 3 uavhengige vitner eller noe annet som kan tjene som dokumentasjon for misgjerningen, så skal ikke anklagene anses som rettmessige, og vreden har derfor ikke grunnlag for å komme til uttrykk gjennom et «raka», altså gjennom en anklage. Da sier Jesus at det er den som fremsetter anklagen som skal bli funnet skyldig for rådet. Den som blir anklaget går fri.

Om den som fremsetter anklagen er ansett eller selv er eldste eller tilsynsmann, eller apostel for den saks skyld, skal ikke ha noen som helst innvirkning i spørsmålet om skyld og uskyld.

Den som ikke kan dokumenteres skyldig, skal heller ikke anses som skyldig, selv om det er den mest ansette og populære som blir så sint at han til slutt fremfører anklagende påstander om misgjerninger mot sin neste som til slutt uttrykkes gjennom et «raka».

Slike «raka» har alltid med stigmatisering å gjøre. Man setter merkelapp på sin neste og begynner å gi ham beskrivelser som «dåraktig», «selvklok», «hovmodig», «herskete» osv, osv. Merkelapper som det er umulig å forsvare seg mot. Påstander som beskriver den dåraktige og ikke hva han faktisk har gjort og sagt konkret.

Man sier for eksempel: «å hun er så «selvgod». Det har jeg sett mange ganger. Eller: «Fy, så påståelig og selvklok han er, det er jo «alle» enig i. Man fremsetter altså et «raka» mot sin neste ute at det er det minste grunnlag for å anklage ham. Da blir du skyldig både for Gud og mennesker, sier Jesus.