Min takk til Erik Solheim

Kåseri om opplevelser i Killi.

Apekattene har vært lenge oppe allerede og smatter fornøyd på mangoer i det digre treet rett utenfor vinduet mitt - mens jeg ligger stiv med vidåpne øyne under myggnettingen.

Jeg ankom kvelden i forveien til Tamiltigrenes hovedkvarter dypt inne i jungelen på Sri Lanka.

Nå er jeg omgitt av tett jungel og tungt bevæpnede tigersoldater med cyanidkapsel rundt halsen - selvmordsbombere faktisk. Det knøttlille rommet mitt er i gjestehuset der det tamilske lederskap fra inn-og utland møtes for å planlegge den gryende Tamilske nasjon, for snart ti år tilbake.

Bråkjekk som alltid hadde jeg meldt meg frivillig til 10 dagers økt her som forbindelesoffiser. Nå raser ”hva i himmelens navn gjør du her” gjennom hodet mitt.

Tre måneder tidligere hadde jeg sagt morna til mann og unger på Holmlia og begitt meg ut på oppdrag for UD. Etter 25 år med krig hadde Norge hjulpet regjeringen og tamilgeriljaen til en våpenhvileavtale og jeg var nå del av en nordisk overvåkningsgruppe. Hvorfor, fordi det var blitt essensielt for meg å kjenne på livet - oppleve kontrastene til min sikre og privilegerte tilværelse. Teste ut den høytflygende forestillingen om at jeg hadde noe å bidra med i kriserammende samfunn fordi jeg av alle ting trodde på norsk dialogpolitikk! Nå lå frykten for volden som preget konflikten som en hinne over alt jeg gjorde og fikk idealene ned på det håndterbare. Magesjau, kruttsterk curryris og regntid med søle til knærne gjorde i tillegg at jeg søkte denne avvekslingen i jungelen noen timer unna byen jeg ellers tjenestegjorde i.

Første natten hadde gått med til å lytte etter rottene som taslet i strie strømmer forbi rommet mitt og inn på badet der de koste seg i vannpytten under dusjen. Og for å passe på at moskitonettet var tett og skrekkslagen lure på om det snek seg dødelige slanger eller monsteredderkopper under de slappe hjørnene- utenrikspolitikken ble liksom langt borte.

Ta deg sammen- vær i dette nå. Forsiktig rister jeg sandaler og tøy for mulige seksbente beboere før jeg tusler ut på balkongen og ser ut i en virkelighet av gjennombombede omgivelser hvor alle palmetopper er brent av og ikke ett eneste hus har tak, dører eller vinduer. Det skyller over meg ”selvfølgelig må vi bidra når de spør - lære av feil og prøve igjen.” Jeg skulle i alle fall gjøre mitt beste - som medmenneske om ikke annet.

Stille går jeg ned trappen og kakerlakkene som koste seg i restene fra kveldsmaten forsvinner med et svush, og plutselig er nattevakten der med et blendene smil - good morning Mam!

Og for en søndag. Fridagen der mange rolige og verdige i fargesprakende silkesarier gikk til hindu eller Buddha -tempelet og noen til kirke og ganske mange til alle tre! Duften av røkelse og krydder lå som et teppe mellom lyden av myk klokkeklang og trommerytmer. På vegger og gjerder overalt hang bilder av Buddha, elefantguden Ganesh og Jesus i skjønn forening, ikke satt opp mot hverandre men for at alle skulle kunne søkte trøst og velsignelser hos hverandres guder midt i krigens urettferdighet!

I lunchtimen gikk jeg utenfor huset rett inn i jungelen i elefantenes rike. Fuktige frodige lukter, lyden av papegøyer og maurtuer digre som hus. Jorden som pulserte, trær og blomster i alle regnbuens farger – en time – en søndag med felles himmel - og en dyp lærdom rikere.

God helg!