Arbeiderpartiet 1940: Fra Blücher via Hambro til Midtskogen (6)

(Del 6 i serien om Arbeiderpartiet og 1940).

I denne omgangen skal vi se spesielt på dramaet på Midtskogen ved Elverum, der konge, kronprins, regjering og storting nå ble reddet for tredje gang på under ett døgn, igjen på mirakuløst vis. Denne gang på grunn av en avdeling gardister som tilfeldigvis befant seg på øvelse akkurat i dette meget strategiske landskapet, og som kom til å bli en viktig kjernestyrke i en uensartet gruppe offiserer og frivillige som fikk improvisert en viktig veisperring mot tyskerne akkurat der den kunne bli mest effektiv: Passasjen forbi Midtskogen gård – på hovedveien til Elverum – er trang, terrengmessig avgrenset i 150 meters bredde, med en innsnevret bru over den lille elva Terningåa som det klart mest sårbare punkt med tanke på sperring. Gamleveien ligger parallelt, noe sør for dagens hovedvei. Og det var akkurat på og i forkant av denne smale brua gadistene fikk lagt opp tømmerstokker i lengderetningen, mens en raskt sammensatt avdeling gardister, menige, sivile fra skytteraget og offiserer fra området – la seg i bakhold. Gardistene hadde to solide coltmitraljøser med seg. Disse våpnene så ble rigget inn til stabbur og fjøsvegg på Midtskogen gård, med skuddretning mot sperringen på veien.

Statsminister og utenriksminister Vjatsjeslav Molotov i Moskva telegraferte følgende til Hitler i forbindelse med invasjonen i Norge: «Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak!» (Egil Danielsen, Norge – Sovjetunionen, s. 256, Oslo 1956.) I Moskva hadde man full forståelse for de «forholdsregler som var påtvunget Tyskland». Pipen fikk snart en annen lyd da tyskerne, taktisk støttet av finner, var i ferd med å sikre seg store deler av det nordvestlige Russland. Noe som utløste mottiltak vi her hjemme noe unyasert kjenner som frigjøringen av Finnmark. Det dreide seg om russere som ville sikre bakrommet etter kampene på den blodstenkte Litzafronten lenger øst.

Moltov-Ribbentrop-pakten gjorde Hitler og Stalin allierte. Akkurat dette farget av på norske kommunister både før og etter at landet ble okkupert i april 1940.«Vi ønsker Tyskland all fremgang i landets defensive tiltak!»- skrev Stalin til Hitler i anledning angrepet på Norge.

Utenriksminister Halvdan Koht røpet evakueringsplan

På perrongen, like før togavgang og evakuering, møtte to journalister fra Norsk Telegrambyrå utenriksminister Halvdan Koht, og han kunne fortelle at toget med kongehus, regjering og storting skulle evakueres til Hamar! Slik fikk tyskerne snart melding om et ikke så uviktig mål, ganske enkelt ved å fange opp ordinære nyheter. NRK referte nyhetstelegrammet fra NTB om evakueringens foreløpige stoppested ved Mjøsa. Heller ikke på dette området var det åpenbart noen rutine knyttet til informasjonsberedskap, langt mindre grunnleggende sensur. Senere på dagen spaserte Vidkun Quisling inn i NRK og fortalte at han nå var ny statsminister, hvorpå han bad folk legge ned sine våpen. Denne opptredenen skapte bare mer motstand, og hele framtoningen Quisling var en taktisk blunder fra tysk side. Han ble en karikatur av seg selv som landssviker.

Og hva det var med denne utenriksministeren, Halvdan Koht, som konsekvent rotet det hele til, har historikere fortsatt ikke klart å avdekke. Som jeg var inne på i forrige artikkel. Høyres Carl Joachim Hambro, som var stortingspresident, hadde helt på eget initiativ ordnet en høyst improvisert evakuering fra Oslo natt til 9. april 1940. Han fikk satt opp ekstratog for evakuering fra sentralstasjonen - til Hamar kl. 08.30 på morgenkvisten. Denne ble mulig takket være den improviserte, men vellykkede senkingen av det store tyske krysseren Blucher i Drøbaksundet. Hadde den store krysseren klappet til kai ved Oslo havn kl. 05.00, slik planen opprinnelig var, ville dette ekstratoget med konge, regjering og storting aldri blitt mulig å sette opp. Med de ekstremt dramatiske konsekvensene dette ville ha fått, all den tid det ikke fantes alternative evakueringsplaner som lot seg effektuere. Men dramatikken var slett ikke over med dette: Nå skulle konge, regjering og storting evakueres nordover, via Hamar til Eleverum og Nybergsund. Før ferden fortsatte stykkevis og delt opp gjennom dalstrøkene.

Militærattache Eberhard Spiller

Den tyske militærattacheen i Oslo, kaptein og haubtmann Eberhardt Spiller, var en tysk agent som ett års tid drev utstrakt etterretning mot vitale norske forsvarsopplegg og som selv kom til å bli en nøkkelspiller under den tyske invasjonen, primært knyttet til fallskjermjegerstyrker i Oslo. Ut fra oppslag i media fikk han raskt med seg at konge og regjering ble evakuert med tog til Hamar. Og nå skulle ha ta opp jakten på landets ledelse med en raskt sammensatt spesialstyrke.

Spiller dro først ut til Fornebu, der han fikk plukket opp deler av et fallskjermjegerkompani og en halv mitraljøsetropp. Med en stabsbil, to lastebiler og to busser dro styrken så i retning Hamar. De to bussene i kortesjen hadde norske sjåfører, etter å ha blitt praiet av tyskerne ved Sinsenkrysset. Det hører med til historien at det var forvirrede norske soldater som kom i motsatt kjøreretning, i de to bussene fra Trandum. De skulle egentlig ha hjulpet til med forsvaret av Oslo, men tyskerne hadde altså sterkt behov for de to bussene akkurat nå. De norsk soldatene leverte fra seg våpnene, og kunne bare se på at tyske soldater med sine moderne atomatvåpen og mitraljøser overtok kjøretøyene, med stabler av gamle norske geværer og ammunisjon ombord. Tyskerne overrumplet her et helt norsk kompani, som var i ferd med å gruppere ut nettopp ved det strategiske Sinsenkrysset.

Spiller hadde i utgangspunktet grunn til å tro at planen skulle lykkes. Han hadde etter hvert fått samlet med seg 92 godt trente fallskjermjegere som nå kjørte nordover i praiede privatbiler og militærkjøretøy, først gjennom et kaotisk Oslo i full oppløsning, deretter 15 mil på veier hvor de passerte norske soldater og offiserer som ventet på skyss eller som allerede hadde ordnet seg transport i motsatt retning. Ellers var det mange flyktninger fra Oslo-området som nå dro ut og hang seg på det som var av kjøretøyer. Folk sprang rundt i gatene og kastet seg på alt som var bevegelig, fra lastebiler og åpne hestevogner til tog og trikk som fortsatt rullet ut fra bykjernen. Om det ikke var direkte panikk, var det kaos. Midt oppe i dette kom det så grupper av tyske soldater både marsjerende og på lastebiler.

Et varsel fra Jessheim

På Jessheim måtte den tyske styrken på nesten hundra mann ha bensin. Men en gjenstridig leder på bensinstasjonen sa han hadde stengt for dagen og bad tyskerne finne seg bensin andre steder. Tyskerne hisset seg kraftig opp, viftet med våpen og begynte å brøle ut sine etter hvert så kjente kommandorop. De slo inn en dør og tvang stasjonseieren til å åpne pumpene. Dette bråket hadde imidlertid påkalt oppmerksomheten til telegrafbestyreren på Jessheim, som befant seg i nærheten. Han så opptrinnet, og fikk varslet forsvarsledelsen telefonisk om den tyske militærstyrken som var på vei nordover. Dette var en avgjørende melding for videre evakuering av landets ledelse, fra Hamar til Elverum.

Den tyske gruppen med fallskjermjegere som nærmet seg Midtskogen på veien fra Oslo, hadde begrenset stridsutrustning for vinterforhold, men kompenserte med maskinpistoler og maskingeværer, som gav særlig stor stor ildkraft. Bortsett fra de to mitraljøsene, som fungerte svært dårlig i minusgrader, hadde nordmennene gamle våpen som skjøt enkeltskudd. De fikk utdelt 40 skudd hver, og flere måtte lære seg å lade våpnene. Mange hadde nemlig aldri skutt med slikt gevær før, andre hadde ikke tjenestegjort en eneste dag i det militære, før de fikk utlevert sitt gevær. En gruppe var hentet fra det lokale skytterlaget. Det fysiske utgangspunktet for en vellykket sperrestilling var slett ikke det beste. Mot seg hadde de nå en topptrent, tysk fallskjermjegerstyrke, de fleste med maskinpistoler, maskingeværer og ikke minst håndgranater. En slik angrepsstyrke kunne også rask omgå en sperrestilling, i det motstandere først var lokaliserte. Problemet en fiende gjerne står overfor, er at han ikke aner hvor mange som faktisk befinner seg i området, og slik kan store avdelinger faktisk stanses og oppholdes midlertidig flere timer. I dette tilfellet var det tid som var usedvanlig verdifull for kongehus, regjering, storting, generalstaben og vitale deler av diplomatkorpset. Det var igjen Carl Joachim Hambro som hadde fått alle evakuert videre til Elverum i all hast, etter at Hamar ble for utsatt.

Da den tyske spesialstyrken rykket nordover var det tilløp til komikk: Styrken kjørte taktisk, og tillot ikke andre biler å kjøre forbi langs Mjøsa. Følgelig ble det sivil kødannelse bak, derflere sjåfører gav inntrykk av at det gikk alt for sakte der fremme. Fortsatt hadde folk vanskelig for å forstå at det virkelig var krig. Den kom så umåtelig brått på.

På veiene i Hedmark hendte det at biler med norske soldater passerte grupper med tyske soldater, uten at det kom til noen trefninger. I Bergen kjørte en hel avdeling tyske soldater med sporveisbussen, sammen med en rekke eveakuerte flyktninger, rett gjennom sperrestillingen ved Ulven ekserserplass. Enkelte ganger ble de norske soldatene avvæpnet på stedet, på vei til sitt mobiliseringssted, mens andre bare dro videre, hver til sitt bestemmelsessted. Slik foregikk altså den eneste mobiliseringen i Norge i nyere tid.

I stilling på Midtskogen

På eget initiativ hadde sjefen for Østoppland regiment nr. 5 sammen med plasskomandanten på Terningmoen fått organisert hele to tropper av befal som meldte seg tidligst til tjeneste på Terningmoen etter at mobiliseringsordren gikk ut. Ellers var det noen rekrutter i denne leiren som sammen med deler av Eleverum Skytterlag ble hempet inn av regimentet. Disse ble så supplert inn sammen med gardistene, i en nyoppsatt styrke for den tiltenkte sperrestillingen på Midtskogen. Til sammen kom 92 personer ut i stilling, fordelt og gruppert i forhold til sperrestillingen ved Midtskogen gård. De frivillige som ikke var gradister fikk lynkurs i våpenbruk. Hver mann fikk utdelt 40 patroner, fulgt av en improvisert instruksjon om lading og avfyring av våpen, i hovedsak Krag Jørgensen-gevær av samme modell som grensevaktene hadde brukt da de passet opp svenskene i 1905. Da var dette relativt moderne og effektive soldatvåpen. Dette er egentlig våpen som er uhyre driftssikre, og som fortsatt er i bruk både på jakt og skytebaner. Men i møte med en tysk fallskjermjegerstyrke, som i stor grad var oppsatt med automatvåpen, ble dette skrint. Tyskerne hadde i alt 96 mann, hvorav 92 var godt trente fallskjermjegere. Blant dem var en halv mitraljøsetropp som gav voldsom ildstrøtte like nord for veien da tyskerne angrep den norske styrken på Midtskogen gård.

Et redusert gardekampani med to solide coltmitraljøser var altså tilfeldigvis på øvelse ved Terningmoen på Elverum, og de hadde til overmål lagt sin skyteøvelse nettopp til 9. april, med både teoretisk og praktisk tilrettelegging den 8. april. Det dreide seg om en mindre styrke garderekrutter fra Jørstadmoen som i tidens fylde skulle bli til et kompani oppsatt med mitraljøser og bombekastere, fortrinnsvis beregnet på å forsvare kongehus og landets ledelse i krise- og krigssituasjoner. En coltmitraljøse har en skuddtakt på 600 skudd i minuttet, men veier hele 47 kilo. To slike våpen gav et sterkt utgangspunkt for de som skulle stanse tyskernes ferd gjennom Midtskogen, for å fange landets ledelse på Eleverum. Svakheten var imidlertid at den tyske spesialstyrken som var i vente, var satt sammen av godt trente fallskjermjegere med automatvåpen som en fast del av sin utrustning, samt en halv mitraljøsetropp som var langt mer bevegelige, lett og flyttbar i terrenget. Faren for at tyskerne kunne ta seg rundt forsvarslinjen på Midtskogen var stor, selv i en snødybde på en halvmeter. Når det er nevnt, skal du angripe en militæravdeling som har gravd seg delvis ned i terrenget i en sperrestilling, er tommelfingerregelen at du må stille med tre ganger så mye mannskap som den du skal nedkjempe. Akkurat dette prinsippet kompenserte for så vidt for den ildkraften tyskerne på Midtskogen stilte med den dramatiske natten til 10. april.

Foto er tatt av mitraljøselaget fra gardekompaniet som kjempet på Midtskogen. (Artikkelforfatteren har navnene på gardistene). Coltmitraljøsen, som her ses rigget på høyt stativ, (stativ i denne posisjonen er egentlig beregnet på luftmål). Våpenet er nærmere 50 kilo, og var tung og rigge og forflytte i terrenget.

Coltmitraljøsene, som er vannavkjølte, kunne man ikke stole på om graderstokken krøp særlig under null. Om de ble stående uvirksomme noen timer, frøs nemlig den gamle og seige oljen som ble brukt i det norske forsvaret på denne tiden. Snart skulle akkurat dette tekniske problemet bli til en utfordring på liv og død for den improviserte styrken, som la seg lavt ned i terrenget på Midtskogen.

En slik veiblokkering ventet dne tyske spesialstyrken på Midtskogen. Men da det hadde kommet flere sivile biler inn mot sperringen i perioden 23.00 til 01.30 (da tyskerne kom), ble det såvidt mye bilkork at tyskerne stoppet opp lenger bort i veien enn den norske styrken hadde forutsett da sperringen ble satt opp. Følgelig grupperte tyskerne ut femti meter lenger borte i veien enn det man hadde lagt opp til. 

Sperrestillingen på Midtskogen bestod av langsgående tømmerstokker som ble lagt i forkant av brua på veien. En effektiv fysisk sperring som ble mye brukt våren 1940. Det måtte fire, fem mann til for å bære en eneste tømmerstokk. Å fjerne en slik sperring tok tid, og du kunne som fiende aldri vite hva som ventet deg der en slik sperring blokkerte veien.

Da den tyske spesialstyrken nådde Midtskogen var klokka 01.30, natt til 10. april. Da den første bilen nådde sperringen ble det åpnet ild, med den viktigste norske våpenbasen sviktet: De to coltmitraljøsene var forsynt med en olje som var frosset. Da ordren «ild!» ble gikk i gardestyrken som lå rett mot veien, sviktet de viktige coltmitraljøsene!

Siden tyskerne var rikelig forsynt med automatvåpen, som de alle holdt klar i hendene, regnet det prosjektiler inn mot gardistene og skytterne som lå i skogen sør for Midtskogen gård. Tyskerne besvarte altså ilden umiddelbart fra vinduene i de to bussene som kom foran. De stanset og grupperte ut lenger bak enn det som var forutsett, og var utenfor rekkevidde av mitraljøsene da de rykket ut til siden for veien i stor hastighet, særlig på nordsiden. De kunne ikke gjøre annet enn å trekke seg tilbake gjennom skogen. Nå så det mørket ut. Men tre mann fikk løftet med seg den ene coltmitraljøsen og satt den opp lenger bak. Og akkurat da tyskerne rykket framover mot Midtskogen gård fungertedenne mitraljøsen, og nå ble flere tyskere skadet og drept. Blant dem som var hardest skadd var Eberhard Spiller, lederen for operasjonen. Han døde et par dager senere på Hamar sykehus.

Siden sperrestillingen var satt opp og hovedveien sperret, kom det mange sivilbiler fram til kl. 01.30, som ble kjørt ut i grøfta og i veikanten. Men bilene plugget igjen veien langt nedover, og tyskerne bråstanset umiddelbart da de så dette. Nå fikk den tyske styrken også ekstra vern, i det de gjemte seg bak sivilbilene under framrykking langs veien. De som hadde befunnet seg i de sivile bilene hadde blitt beordret ut og videre til fots forbi sperringen. Her var det også et element som lå på grensen til kaos, og som lett kunne ha forpurret hele planen om å stanse tyskerne. Det hele lå lenge og tippet i tyskernes favær. De fikk langt på vei kontroll over området ved Midtskogen gård, men det lå stadig nordmenn og ventet på dem i skogen bak. Tyskerne kunne ikke vite hvor mange det dreide seg om. Akkurat dette elementet slo ogs definitivt ut i norsk favør denne dramatiske natten. Og med det var kampene over. Tyskerne trakk seg tilbake.

Offiserer som var med og ledet nordmennene under denne trefningen var sikre på at det var mange døde og sårede. Så mye skudd og prosjektiler som hadde blitt skutt mot dem. Men kun en nordmann var alvorlig såret, sammen med noen få andre som var lettere skadet. Alle klarte seg. Ingen har gitt noen forklaring på hvordan det var mulig å befinne seg i en slik trefning, med avstander fra 20 til 150 meter og med utallige automatvåpen – uten at ett eneste norsk liv gikk tapt. Tyskerne hadde det langt verre. Rop fra flere sårede kunne tydelig høres i nattemørket og det ble funnet blodige bandasjer på veien dagen etter. Mellom fire og seks tyskere mistet livet, og flere var alvorlig såret.

Gull og blodige skoger

I boken «Redd gullet!» skriver den britiske forfatteren Robert Pearson at den siste billasten med landets gullbeholdning ble kjørt ut av Oslo sentrum kl. 15.15, 9. april. På dette tidspunktet marsjerte tyskerne i full stridsutrustning ned Drammenveien og inn i Karl Johans gate. En karavane med lastebiler som hadde blitt rekvirerte i all hast fra et firma i Oslo, hadde kjørt gullet nordover fra Oslo sentrum til Lillehammer, gjennom hele denne dagen. Ansvarlig for fadesen med gullbeholdningen var finansminister og partiformann Oscar Torp. Femten år før krigsutbruddet hadde den samme Torp blitt arrestert og fengslet etter å ha deltatt i kommunistiske demonstrasjoner i Oslo. (Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, s. 105). De fleste av Arbeiderparti-toppene hadde kommunistisk fortid, noe som speilte seg i en felles ideologisk plattform, der Moskva og ikke minst Stalin fortsatt var støpt inn, både som en helt og et forbilde, selv et par tiår etter bruddet med den kommunistiske internasjonale, Komintern. Dette går blant annet fram av biografien om Einar Gerhardsen, Du var faren min likevel, skrevet av sønnen Rune Gerhardsen.

Da den siste lastebilen med landets gullbeholdning endelig kjørte ut av Oslo, skjedde det altså samtidig som tyske soldater kom uforstyrret marsjerende inn i Oslo sentrum. Som jeg var inne på i forrige artikkel, krysseren Blucher hadde hatt operasjonsledelsen for hovedangrepet på Oslo ombord. Men nå lå det store, tyske krigsskipet på 92 meters dyp i Drøbaksundet, og etter dette måtte også tyskerne improvisere. Tåken lå tett ut over Oslofjorden natt til 9. april, og fallskjermjegere kunne ikke sendes ut over Fornebu etter den opprinnelige planen. De kom senere, da tåken lettet. Deler av denne styrken ble med i spesialstyrken som drev klappjakt på kongehus og regjering på vei til Elverum.

Kaos i Oslo: Folk kastet seg på det som var av kjøretøy for å  komme seg ut av byen. Ingen nevakueringsplaner fungerte, og det meste brøt sammen i avgjørende øyeblikk. Hadde det kommet et bombetokt over hovedstaden invasjonsdagen ville det vært en kjempekatastrofe.

Måpende stod folk og glante på tyskere i full stridsutrustning som kom masjerende ned byens hovedgate, med selveste slottet som bakgrunnskulisse. Hitler hadde forberedt et politisk teater hvor Vidkun Quisling hadde skrevet seg inn i en rolle som ny «statsminister». Der det skortet på legitimitet for en kynisk okkupasjon skulle propagandaen overta og gi forklaringsbilder om det å beskytte Norge mot England. Det ble så ettertrykkelig gjennomført at ordet «Quisling» i dag er innarbeidet i vokabular over hele verden som betegnelse på en notorisk landssviker, ikke minst i land som USA og Storbritannia. At Stalin i denne perioden var alliert med Hitler bidro til at norske kommunister forholdt seg passive våren 1940. Akkurat dette elementet var noe av motivasjonsgrunnlaget for at de norske sikkerhetstjenesten i etterkrigstiden ikke stolte på kommunistene, på grunn av deres lojalitet til Moskva.

Soldater forbereder stillinger på Midtskogen. Men de fleste soldater i Norge kom ikke på plass før 11. og 12. april, da feil mobiliseringsordre ble sendt ut, angivelig på grunn av en misforståelse i regjeringen.

Når det gjaldt vanlige innbyggere var evakueringskomiteer etter hvert i sving i flere byer, men få eller ingen hadde planer som passet for denne situasjonen. Det tok følgelig ikke lang tid før det ble kaos på veiene. De som egentlig hadde ansvar for evakuering kunne bare konstatere at de manglet både planverk og instrukser. Opplegg som ble ytterligere svekket ved at nøkkelpersonell selv evakuerte sammen med sin familie. Folk prioriterte i en slik situasjon familien foran arbeidsplassen, og der man følte det var for utrykt ble evakueringen kort og greit iverksatt i den enkelte familie. I en by som Horten lå gater og hus tomme. 11 000 personer var borte, og da ordføreren endelig kom til sitt kontor ut på dagen. Etter en heller hektisk drosjetur fra besøk i Oslo, ante han ikke hvor folk var. (Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, s. 160).

Men en kritisk gjennomgang viser faktisk at den lille og improviserte motstanden som kom i helt avgjørende øyeblikk alene var nok til redde unna både landets ledelse og landets gullbeholdning! Først (1) gjennom den utrolige sekningen av Blucher, (2) dernest gjennom Carl Joachim Hambros heltemodige, improviserte innsats for å redde konge, regjering og storting – samt (3) sperrestillingen på Midtskogen ved Elverum; disse tre elementene var nok til å plugge igjen fiendens ambisjoner om å ta kongehus, regjering og storting, med alt det en slik eventualitet ville ha medført i forhold til videre motstandsarbeid. Her erfarte Norge at bare det å ha holdbare planer er en betydelig fordel i krisesituasjoner, bare så synd at det også skortet på planer i skjebnetunge øyeblikk, den 9. april 1940.

Natten til 9. april satt utenriksminister Halvdan Koht fortsatt på sitt embedskontor på Victoria Terrasse, med regjeringsmedlemmene rundt seg - og uttrykte håp om at de fremmede skipene som var observert ytterst i Oslofjorden var utslag av en «misforståelse» (Boken 9. april, av Michael Tamelander og Niklas Zetterling, Spartacus forlag, 2001, side 74).

Så langt i denne kritiske gjennomgangen av de dramatiske aprildagene i 1940 har det blitt stadig mer klart at det aller meste måtte improvoseres, etter at det som kunne gå galt – stort sett gikk galt, både i beredskaps- og forsvarsperspektiv. Mest fordi regjeringen sviktet. Selv den helt grunnleggende mobiliseringsordren kom helt feil ut, da regjeringen – etter midnatt mellom 8. og 9. april – endelig gav forsvaret klarsignal for mobilisering. Etter denne prosedyren ble ordre om mobilisering sendt ut natt til 9. april 1940, med mannskaper mobilisert og på vei til sine respektive avdelinger først 11. og 12. april. Også i dag, i 2012, representerer dette en utfordring, i det mobiliseringsplanene ikke er oppdaterte i møte med en tidsepoke preget av mye uforutsigbarhet, hvor naivitet og mulig kaos fortsatt er en del av bildet. Men det er en annen historie.

Roy Vega

16.03.2012

roynorvega@gmail.com

Litteraturliste, utdrag:

(Ut over rene biografier om og fra politikere som er en del av grunnlagsmaterialet).

Hefte utgitt til minnehøtideligheten på Midtskogen, Elverum, i anledning Hærjubileet 1978. Elverum bibliotek.

Hefte: Andreas Hauge, Kampen på Midtskogen, 1940, 1995.

Alfarheim, Årbok for Eleverum nr. 5, 1990, viet Eleverum og andre verdenskrig.

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitne, tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.