Arbeiderpartiet, april 1940 - dødelig naivitet (5)

Noen vil hevde at naiviteten var grenseløs i den norske regjeringen i 1940. I denne artikkelen vil jeg peke på ideologiske elementer og tilhørende slaggprodukter som kan gi en forklaring på hvorfor beslutningsvegringen og handlingslammelsen ble så stor, selv i avgørende øyeblikk.

Som vi har vært inne på i del 4 i denne serien, var det en kombinasjon av stor improvisasjon og ren flaks som bidro til at kongehus, regjering, storting med få timers forsprang kom seg unna det tyske angrepet i morgentimene 9. april 1940. I denne artikkelen, som er en fortsettelse, trekker jeg tre dramatiske begivenheter sammen, for å illustrere hvor nær konge, regjering og storting var fra dobbelt katastrofe disse høydramatiske dagene i 1940. Ikke bare ved at landet ble angrepet, men ved faren for at landets ledelse ble fanget helt samtidig.

En actionfilm spunnet ut fra ren fantasi ville neppe kunne vært mer spenningsmettet enn denne dramatiske sekvensen i norsk historie, hvor konge, regjering, storting og store deler av den nasjonale gullbeholdningen er på vill flukt fra tyskere, med noen få timers forsprang hele tiden. Begivenhetene løp så inn i hverandre at norske og tyske soldater ble stående på veien og glane på hverandre, med geværene i hånden. Historien rundt dette er egentlig helt utrolig, om vi velger å komprimere alt som skjedde de hektiske timene fra tyske krigsskip kom godt inn i Oslofjorden – før mobiliseringsordre ble gitt, i en tidslinje på ett døgn fram til Elverum 10. april.

Utallige varsler om Hitler-Tysklands aggressive opprustning, forberedelser og angrep på Danmark og Norge ble ignorerte. Forsvaret var svært dårlig rustet til å kunne forstyrre og forsinke tyskernes ambisjoner om invasjon og fortsatt okkupasjon. Den første angrepsstyrken fra tysk side var kun på 15 000 mann, noe som et forberedt forsvar kunne ha håndtert gjennom sperrestillinger, blokkerte veier og bruer og miner utenfor utsatte havner. Men alt sviktet. Sluttstykker manglet i håndvåpen, mye materiell lå fortsatt behørig innelåst og innesmurt i olje på depoter, og stort sett i svært dårlig forfatning. Unntaket var en del nyere sambandsmateriell, men dette var fortsatt innelåst da krigen kom til Norge. Det skortet dessuten sterkt på kompetent mannskap for å betjene utstyret. Samtidig var det vanskelig å finne fram til dem som fortsatt visste hvor depotene var og hva de faktisk inneholdt. Ut fra dette er det heller ingen overraskelse at viktige og til dels avgjørende sambands- og telefonforbindelser sviktet totalt. Sviktende kommunikasjon i kombinasjon med beslutningsvegring i en farlig naiv regjering hadde en lammende virkning isolert sett. Det var først på Åndalsnes, flere dager etter tyskernes angrep på Norge, at en britisk etterretningsoffiser fra MI6 rigget sitt medbragte sambandsutstyr slik at representanter fra den norske regjeringen kunne komminsere med England.

Inn i sene nattetimer fra 8. og 9. april hadde det fortsatt ikke blitt forbredt evakuering av konge, regjering og storting. En kan tenke seg hvordan dette ville endt om det ikke hadde vært for en meget snarrådig Carl Joachim Hambro, som fikk en glime av handlingsrom takket være senkingen av Blucher i Drøbaksundet. Om det fantes beredskapsplaner noe sted, var disse så mangelfulle, lite kjent og drillet, at absolutt alt brøt sammen da krisen først kom. Det som var av organisert motstand hadde med få unntak preg av at enkeltpersoner på eget initiativ satte i gang prosesser, og fikk mobilisert mindre grupper og avdelinger til sterkt improviserte og dårlig forberedte mottiltak. Men lite ble satt i gang før flyalarmene begynte å kime ved midnattstider natten til 9. april. Da var allerede tyske krigsskip på vei inn i de norske fjordene.

Nå er det ingen tradisjon i forsvaret for å handle helt på egen hånd i de respektive avdelinger, så en kan lett tenke seg alle problemene som oppstod i aprildagene 1940, til overmål uten samband som fungerte mellom avdelingene, og mellom sivil og militær myndighet. Flere steder stod både offiserer, soldater og vaktmannskaper forøvrig og lurte på om de skulle skyte på briter eller tyskere, eller begge deler. Akkurat dette var regjeringen også usikker på, tvers gjennom 8. april 1940, da man først og fremst var fortørnet over det som ble betraktet som britisk aggresjon! I forlengelsen av slike uttalte holdninger og standpunkt var det ikke særlig mye militære ledere kunne gjøre, selv om frustrasjonene klart tangerte en smertegrense. Det hadde stort sett vært Carl Joachim Hambro som talte de fagmilitæres sak, men heller ikke han ble hørt. Han ble ofte arrogant og ironisk avvist.

Som jeg også var inne på i del 4 i denne serien var en av krigens store bragder 9. april 1940 knyttet til den pensjonerte kommandørkapteinen Andreas Anderssen på Oscarsborg. Etter intense improvisasjoner natten gjennom, fikk han sendt ut to 40 år gamle torpedoer som rammet henholdsvis maskinrom og ammunisjonsrom på selveste Blucher i helt avgjørende øyeblikk. Denne delen av norsk krigshistorie er så høydramatisk isolert sett at vi like gjerne kan dvele enda litt mer ved det hele, også rent teknisk, om ikke annet så i forsøk på å forstå rekkevidden av det som skjedde i Drøbaksundet. Inne i Oslo fikk Hambro nemlig den tiden han trengte for å vekke regjeringsmedlemmer, konge og kronprins, slik at en improvisert evakuering kunne begynne. Etter planen skulleBlüchernådd Oslo kl. 05.00 på morgenkvisten 9. april. Men slik gikk det ikke. Den store krysseren havnet i stedet på bunnen av Drøbaksundet, mens de overlende stod og hutret på strendene rundt.

Overlende fra Blücher samlet seg på strendene rundt Drøbaksundet.

Den gigantiske tyske slagskipet og krysserenBlüchervar med sin store besetning på hele 1600 mann ferdigstilt fra et tysk verft i 1939, og var et av de største prestisjefartøyene i Hitler-Tyskland fra første dag. Det store fartøyet var endelig ferdigstilte og fullt operative, 5. april 1940. Bare for å møte sin skjebne i Drøbaksundet tre døgn senere, da skipet kom sklidende ut av tåken og inn i siktemidlene til kanonene som ble kalt «Moses» og «Aron» på Oscarsborg, og så til torpedobatteriet. Kl. 05.19 smalt det: Først en 28 cm artillerigranat som traff hovedkontrollen for luftvernartilleriet ombord. De tunge kanonene på Blucher skjøt ikke tilbake, rett og slett fordi de ikke kunne identifisere noen mål å skyte på. Nok en artillerigranat av samme størrelse som den første traff flyhangaren og den tilhørende viktige katapultrampen ombord. Maskintelegrafen ble også slått ut, og dette umuliggjorde intern kommunikasjon for styring av båten. Ytterligere 20 granater fikk treff på skipet, og blant annet roret ble ødelagt. Dette altså før de to store dødbringende torpedoene ble skutt ut og sendte hele det for Hitler så stolte slagskipet ut av krigshistorien og ned til sin grav på 92 meters dyp. De to avgjørende torpedoene var hele 40 år gamle, og hadde altså vært like lenge i tjeneste som den pensjonerte torpedoskytteren som avfyrte dem! En forholdsvis detaljert rapport om Bluchers endeligt er utarbeidet av Bluchers førsteløytnant i ettertid, Fregattenkapitan Erich Heymann, Bondesarchiv RM 92/5087. Heymann sendte sin rapport til Tyskland fra et sted i Oslo noen dager etter Blucher-forliset.

Oscarsborg var egenlig avglemt som forsvarsanlegg, fordi regjeringen mente at en måtte satse på de oppgraderte to fortene som lå lenger ut i Oslo-fjorden, for bl.a. å beskytte marinebasen i Horten. Da 57 tyske krigsskip ble sendt mot Norge 8. april passerte flere av dem rett forbi de oppgraderte kystfortene uten at et eneste skudd ble løsnet.

Etter den voldosmme senkingen av Blucher i Drøbaksundet oppstod en regulær krise for tyskerne. Nå kom det til en forsinkelse i det tyske angrepet på Norge. I praksis var en vesentlig del av overfallet forsinket. Slike forsinkelser er ofte uhyre skadelig for enhver angripende part i krig. I sin bok “Det utrolig døgnet” skriver Bjørn Bjørnsen at den øverste kommandanten på Oscarsborg, Birger Eriksen, ikke visste om han skulle fortsette krigen etter at Blucher ble senket. Ingen overordnede kunne oppspores for svar på dette vitale spørsmålet. Etter en del besvær fikk Eriksen tak i generalmajor Hvinden Haug, som av en eller annen grunn fortsatt befant seg på Akershus. Jo, han hadde ikke fått tak i noen til å forsvare den utsatte festningen på Oscarsborg, men noen gardister til å ta seg av tyskerne som hadde svømt og rodd i land på Hallangen i Drøbaksundet var det – kanskje – mulighet for å ordne. Akkurat der var det også en gruppe høyere tyske offiserer som skulle lede angrepet mot regjering, kongehus og storting, og ta seg av nødvendig og eksklusiv fangetjeneste i bakkant.

Men om hundrevis av offiserer nå satt dyvåte, hjelpesløse og indisponerte rundt om på breddene i Drøbaksundet, var det altså ikke mannskaper å oppdrive fra norsk side for å ta dem til fange. En av de mer bisarre scener som utspant seg midt oppe i dette infernoet var en gruppe tyskere på et par hundre mann som reddet seg fra å ikke fryse i hjel ved å kle seg helt nakne, klumpe seg sammen og løpe tett i ring opp på Askholmen midt i Drøbaksundet. Over alt ute i fjorden og på strendene lå tyskere og hylte og jamret seg, mange med alvorlige splint- og brannskader. Da Blucher sank i fjorden begynte en rekke tyske soldater å løpe på den delen av kjølen som enda var over vann, inntil akterenden stakk opp i været. Da baugen og propellene så kom til syne før slagskipet sank, var det ingen annen mulighet enn å hoppe i den iskalde sjøen også for denne siste gruppen ombord. Men i det de hoppet i vannet kom en voldsom boble med olje opp fra det synkende skipet, med gasser som begynte å brenne umiddelbart. De fleste tyskere som hoppet rett opp i dette infernoet døde umiddelbart, mens andre fikk brannskader og hylte av smerte. Mange hadde også hoppet i havet som rene brannfakler, etter at flere branner ombord utartet. Slik er krigens grusomme ansikt. Det er nettopp derfor en må ha et troverdig forsvar og troverdige allianser som virker preventivt.

Kommunikasjoner brøt sammen

Nå var det meste av samband mellom politiske og militære myndigheter dårlig i utgangspunktet. Det ble ikke noe bedre etter at de fleste ansavrlige politiske ledere småløp ut i nattemørket for å forberede en meget improvisert evakuering med tog til Hamar. Dette var før mobiltelefonenes tid, og det meste av alternativt, bruktbart militært samband befant seg fortsatt innelåst på depoter. Kommanderende general gikk fortsatt hvileløst omkring i sivilt antrekk utenfor huset sitt på Strømmen, etter å ha forberedt sin 65-årsdag den 9. april! Bursdagen måtte imidlertid avlyses. Og nå ventet generalen altså på en drosje som ikke kom. Bjørn Bjørnsen skriver dette om kommunikasjons- og kommandolinjer den skjebnesvangre dagen:

"Offiserer som til denne dag knapt hadde hatt myndighet til å bestille en kladdebok uten tillatelse fra Departementet, ble nødt til å ta belutninger om krig eller fred på egen hånd. Med stumme telefonrør i hendene var de helt overlatt til seg selv. Det var helt utrolig."

Margaret Reid, som var kommunikasjonsekspert knyttet til den britiske etterretningen i Oslo til krigsutbruddet, 9. April, skriver dette i sin krigsdagbok:

«På hærens depoter sto imidlertid ikke så rent lite bra radiomateriell, som kunne ha gitt samband fra høyeste hold til underlagte ledd utover i landet.» (Margaret Reid, Leif Kolstad, April 1940, En krigsdagbok).

Men på norsk side hadde feil mobiliseringsordre blitt sendt ut få timer før tyskerne slo til. Det ble gitt ordne om «stille mobilisering». I praksis betød dette mobilisering i løpet av hele tre dager. Denne tabben skapte enda mer kaos, og hjalp tyskerne til å hente inn mye forspranget regjeringen, stortinget og kongehus, samt det lille som var av norske forsvarsenheter - hadde fått etter senkingen av Blucher. På grunn av tåke kunne tyskerne heller ikke landsette fallskjermsoldater på Fornebu i første omgang, og med dette var det klart at angrepet på den norske hovedstanden slett ikke gikk som planlagt. Kun 15 000 tyske soldater kom i den første angrepsbølgen mot Norge.

Hundrevis av tyske soldater og offiserer som blant de mest sentrale i hele angrepet på den norske hovedstanden lå og stønnet ute i Drøbaksundet. Etter hvert begynte de som hadde tørre klær å ordne sivil transport inn til Oslo, men av naturlige årsaker stod det ikke sjåfører i kø for slike oppdrag for tyskerne denne morgenen. Det var først ut på natten til 10. april at mannskapene fra Blucher var inne i hovedstaden, nesten ett døgn forsinket.

Tyskerne hadde altså mistet ledefartøyet for angrepet på intet mindre enn den norske hovedstaden! Det dreide seg om det absolutte kjerne-element både for spissen og i hovedstyrken som rett og slett var øremerket angrep mot storting, regjering og kongehus. Om bord i Blucher var en spesialstyrke på 800 mann som var øremerket for dette formålet. Alt satt helt ut av spill i de mest avgjørende øyeblikk.

DaBlücherså gikk til bunns var det mye som gikk i svart for Hitlers ambisjoner helt samtidig. 576 personer fra besetningen og 400 fra infanteristyrken ombord mistet livet. De øvrige lå for en stor del og kavet i fjorden, eller de satt og hutret, trøstet og bandasjerte hverandre på svabergene rundt Askholmen i Drøbaksundet.

Siden sentrale tyske operasjonsledere også ble så ettertrykkelig slått ut, brukte tyskerne nå flere dyrebare timer ekstra på å reorganisere det viktige angrepet på Oslo. Omsatt i militæroperativ sjargong betød dette at angrepet på Norge hadde fått en meget alvorlig forsinkelse. Norge kapitulerte ikke, og Vidkun Quislings inntok på den politiske arenaen skapte så store irritasjoner og sinne at det alene bidro til å styrke motstandskampen.

Som nevnt, slike uforutsette forsinkelser som senkingen av Blucher representerte vil i enhver militær, operativ sammenheng gi en betydelig taktisk svekkelse. Og akkurat dette elementet forstod en annen bråvåken person å utnytte.

Carl Joachim Hambro (1885-1964)

Mannen som reddet konge, regjering og storting på eget initiativ, grytidlig på morgenen 9. april 1940.

Stortingspresident Carl Joachim Hambro kom i de følgende timene til å skrive seg ettertrykkelig inn i Norgeshistorien som en av krigens store helter, ofte avglemt i krigslitterturen. Han var selv av jødisk slekt, fra samme familie som bl.a. står bak Hambros bank i London. Og det var denne ene mannen som, riktignok etter å ha blitt vekket av sin kone, fikk satt opp ekstratog til Hamar og så fikk tørnet ut en fortsatt nølende regjering, stortinget, konge og kronprins. Forsamlingen hadde kun to, tre timer på seg til å pakke sammen. Nå var det med ett Hambro som var sjefen, sta, handlekraftig og energisk som han var, kom dette godt med da natten ble til dag 9. april 1940. Da var partigrensene slettet ut, og Arbeiderpartiet satt ikke lenger og voktet på Hambro. Hvem var så denne spesielle mannen?

I biografier fremstår Carl Joachim Hambro som en usedvanlig energisk Høyre-politiker og toneangivende parlamentariker gjennom årtier. Han var først journalist og redaktør i Morgenbladet, før han ble stortingsrepresentant, fra 1919 til 1957. Fra 1926 til 1933, og videre fra 1935 til 1945 var den samme Hambro stortingspresident. I så henseende har han fortsatt Norgesrekord i antall år i denne stillingen. I ham bodde en statsmann som Høyre aldri lykkes i å støtte nok til at han fikk endelig grep i noen regjeringsposisjon, og hadde han gjort det kunne Arbeiderpartiets historie vært helt annerledes. Om Hambro ikke var den beste team-arbeideren, tok han det igjen med sin energi, idealisme, kunnskap, og med en målstyring som tidvis ikke helt lå på samme frekvens som de mer dannede deler av Høyre. Slik kunne Hambro tidvis bli noe ensom i sin kamp for til dels viktige enkeltsaker og også prinsippsaker, før resten av partiet kom etter. Hans gjentatte advarsler mot Hitler manglet publikum, primært i Arbeiderpartiet. Men også i de andre partiene var det vanskelig å få gehør for oppgradering av forsvaret.

Om Hambro kunne streve litt i perioder, med å sitt parti med seg, dukket det også opp andre alvorlige utfordringer: Etter hvert som den økonomiske krisen utartet i andre halvdel av 1920-årene, begynte en del av personene rundt ham å ønske seg en sterk mann, som kunne hamle opp med det meste, - fra økonomisk kaos til synlig motvekt mot de støyende kommunistene. Hambro så farer både i Stalin og Hitler. Tyskland beveget seg entydig i retning av de mest avskyelige former for svulstig statsforherligende nasjonalisme som hadde akselerert så kraftig gjennom 1930-årene, og som koblet med sosialime ble til en ren djevlemaskin. Fra 1933 hadde Hitler sikret sitt maktgrunnlag. Med Hitler og nasjonalsosialismen kom en totalitær variant som rivaliserte med Stalin i all sin intoleranse, jødehat, terror og internering av annerledes tenkende. Hambro sa i klar tekst at han betraktet Hitler som den onde selv, men lykkes aldri i å få Arbeidetpartiets representanter med selv på en begrenset opprustning av det norske forsvaret som var mer realistiske i forhold til det som vokste opp i Hitler-Tyskland.

En og annen oppgradering kom i det norske forsvaret fra 1937, men det var mer symbolsk og mer for å tekkes velgermassene enn det skyldes forsvarsvilje innad i Arbeiderpartiet. Partiet hadde fortsatt lojalitet østover, og kan ha vært farget av Stalins disposisjoner i det han gikk i allianse med Hitler i september 1939, og betraktet krigen som en «imperialistisk krig» man som sosialist slett ikke skulle forholde seg til. I den norske kommunistavisen, Arbeideren, het det på forsiden, den 10. oktober 1939:

Kampen mot Hitlerismen er for Chamberlain og Deladier et dekke for England og Frankrikes imperialistiske interesser. (Se faksimile)

Stalin og de Moskva-tro kommunistene støttet alliansen mellom Hitler og Stalin fra september 1938, og brukte mye energi på å kritisere vestmaktene. Dette elementet kan ha smittet over i de deler av regjeringen hvor denne ideologien hang mest igjen.

Kommunistiske aviser i Norge og i flere land i Vest-Europa angrep fra høsten 1939 vestmaktene som «krigshissere» i sin propaganda. Det norske kommunistpartiet, NKP, vedtok ikke sin motstand mot den tyske okkupasjonen formelt før 1. januar 1942. men kritikken av Hitler-Tyskland tiltok gradvids etter slaget om Stalingrad i 1941, der de to rivalene i den totalitære familien barket sammen.

Allerede i 1933 var 20 000 mennesker i konsentrasjonsleire i Tyskland. Leire som til forveksling minnet om Stalins GULag-leire i øst. Hambro så tidlig disse farene. Men det var vanskelig å få noen av hans samtidige politikere på Stortinget til å ta forholdsregler. Konsesuspolitikken rådet, mens Arbeiderpartiet begynte å legge et solid ideologisk grunnlag for en marxistisk planøkonomi – stadig etter mønster fra Stalin; økonomiske føringer som skulle komme til å prege Norge i flere tiår fremover. Ikke minst etter at Arbeiderpartiet fikk frie tøyler under gjennoppbyggingen etter krigen, med støtte fra kommunistene.

Etter å ha levd med mye forbitrelse og stor personlig frustrasjon over den britiske statsminister Neville Chamberlains fredsavtale med Hitler i 1938, kom den påfølgende pakten mellom Hitler og Stalin som et ytterligere stressmoment for Høyre-mannen Carl Joachim Hambro. Da det sovjetrussiske angrepet på Finland så kom 30. november i 1939 tilsa det meste at Norge nå burde gjøre mer for å få skikk på forsvaret. Men Arbeiderpartiet mente bestemt at en symbolsk nøytralitetsvakt var tilstrekkelig, og var fortsatt mest bekymret for mulige britiske brudd på den norske nøytraliteten. Kort dagt så man England som den største aggressor, helt fram til 9. april 1940.

Hambro var på talerstolen i Stortinget i ferbuar 1939, og fremsatte nok et forslag om å styrke forsvaret her hjemme. Først kom denne kraftsatsen fra Hambro:

Tror man at man kan beskytte seg med lagre smøreolje eller matvarer når man ikke makter å passe på dem? Tror man at det er en sikkerhetsforanstaltning mot innbruddstyver  å ha et usedvanlig velforsynt stabbur og reklamere for det, hvis man hverken sørger for lås eller vakthund?

Men også dette forslaget om å styrke forsvaret ble umiddelbart avvist av statsminister Johan Nygaardsvold. Utenriksminister Koht svarte arrogant at forsvaret jo var blitt styrket. Hambro så farene med den utstrakte naiviteten. Her er en annen refleksjon fra hans side i denne perioden:

"Jeg liker ikke avisene. Jeg liker ikke dette umoralske snakk om fred. Det gjør meg syk. Verden blir ikke til å holde ut om man overhodet tillater seg å snakke fred med Tyskland etter Polens deling..De tenker jo ikke fra nese til munn de som nu vil gjøre verden til et fredshelvete." (Hambro-sitatet er gjengitt i Johan Hambros biografi, s. 195)

Ordet fred er egentlig livsfarlig om en ikke selv har godt ideologisk fotfeste i møte med tilstanden, som jo i et utgangspunkt bare er et ord. Og det var nettopp dette Hambro implisitt antydet her. 11. desember 1939 ble Carl Joachim Hambro valgt til president i det prestisjetunge Folkeforbundet, forløperen til FN. Men krigen kom etter hvert så tett innpå at forbundet snart måtte oppløses midlertidig. Siden Hambro i praksis var Folkeforbundet i prakt av sin blotte eksistens etter dette, ble han muntert omtalt som «Mr. Folkeforbundet». Det er ingen tivl om at Norge hadde en statsmann i Hambro, men hans ruvende posisjon og innsats er dessverre tonet ned i historieskrivingen.

Hambro så på den innbitte finske motstanden mot den store russiske naboen som eksempel til etterfølgelse. Finnene hadde holdt ut i tre og en halv måned mot russerne som led store tap. Men Norge hadde i motsetning til finnene ikke noe forsvar som var oppgående, langt mindre noen regjering som hadde evne og vilje til å innse farene før tyskerne hadde syv kilometer igjen til den norske hovedstaden. Da kom endelig en mobiliseringsordre, men som var slik satt opp at soldatene skulle møte 3 – tre – dager etter at ordren kom. Hambro reagerte også sterkt på utenriksminister Kohts åpne fientlighet mot England selv umiddelbart før 9. april.

5. april hadde kommet en skarp note fra England og Frankrike der de vestallierte forbeholdt seg full rett til å ta nødvendige skritt for å hindre at forsyninger av vital betydning for den tyske krigsmakten fortsatt skulle gå gjennom norske farvann. I dette lå nok en opptrapping som utenriksminister Halvdan Koht og hans regjering underslo i sin informasjon overfor Stortinget den 6. april. Oberst Hatlestad i generalstaben protesterte heftig mot den stille mobiliseringen som var besluttet. Denne mobiliseringen, som altså ville ta hele tre dager var uhørt, mente obersten, overfor forsvarsminister Ljungberg. Men Hatlestad fikk nå instruks om at slik skulle det være. (Johan Hambros biografi om CJH, s. 215). Under sin redegjørelse for Stortinget nevnte Halvdan Koht overhodet ikke notene fra England med ett eneste ord, og ut fra dette kan vi nok trekke den slutninger at en rekke stortingspolitikerne nok ikke helt skjønte alvoret i situasjonen dagene før 9. april.

Hambros anti-totalitære holdninger gikk alle veier: I Moskva Radio het det om Carl Joachim Hambro at han var «ypperstepresten for anti-kommunismen” og representant for den «uteskende kapitalisme.» (Johan Hambros biografi, s. 207. Se litterturliste).

Etter å ha vurdert ulike alternativer, fant Carl Joachim Hambro ut at Hamar kunne være en egnet mellomstasjon for evakuering av stortinget, regjeringen og kongehus. I tillegg kom landets gullbeholdning kjørt ut puljevis, i en stor karavane av lastebiler, først til Lillehammer. Dette er egentlig en liten historie for seg: 26 lastebiler ble hyret inn for å redde landets gullbeholdning i siste sekund, 9. april 1940: Kl. 8.15 kjørte så den første lastebilen avgårde med sin dyrebare last, og den siste bilen gikk klokka 13.30, mens tyskerne marsjerte ned Karl Johans gate i Oslo! Lasten var fordelt i 818 store kasser, 685 mindre kasser, med sedler i 39 små tønner. I alt 53 tonn, hvorav 49 tonn gull, til en verdi av 120 millioner kroner. (Kilde: Robert Pearson, Redd gullet!, Dinamo forlag, 2010).

Dette gullet representerte enorme verdier i 1940, og det forelå åpenbart ingen beredskapsplaner for dette heller. Gullet ble først fraktet til Lillehammer og senere til England. Men det var også en betydelig politisk nyttelast ombord på det ekstraordinære toget som gikk fra den gamle Østbanestasjonen kl. 7.15 den 9. april. Hambro hadde gitt passasjerene bare tre timer til forberedelse, så knapp som tiden var. Samme tidsfrist gjaldt for dem som skulle sørge for at alle arkiver kom med i lasten. Nå gav Hambro regulære instrukser. Det var ikke lenger tid til diskusjoner. Sammen med kongefamilien var det nesten 150 stortingsrepresentanter, Regjeringens medlemmer, Stortingets stab, departementsfunksjonærer og noen fra det diplomatiske korps. Akkurat det siste er interessant, da dette var folk som skrev logger og dagbøker som fortsatt gulner i arkivene der ute. Norsk krigshistorie er for tiden et sterkt nedprioritert saksfelt. Det kan ha politiske årsaker.

Kl. 10.15 kom statsminister Johan Nygaardsvold bilende til Hamar. Han var i følge Carl Joachim Hambro psykisk og fysisk helt nedkjørt, og gråt. Nygaardsvold var klart på sammenbruddets rand og bad hulkende Hambro overta alt ansvar videre. (Johan Hambros biografi om CJH, s. 216). Nå fikk Hambro ordnet et ekstraordinært stortingsmøte som gav nødvendige fullmakter til regjeringen til å ta avgjørelser på egen hånd. Men på Hamar kom Kongen og Kronprinsen til hotellet der Hambro lå og hvilte ut etter en strabasiøs natt og dag, og de kongelige kunne fortelle at regjeringen Nygaardsvold hadde innlevert sin avskjedssøknad. Men i denne situasjonen frarådet Hambro dette på det sterkeste. Hadde han akseptert kunne den samme Hambro trolig trygt ha tatt Einar Gerhardsens plass også etter krigen i en utvidet samarbeidsregjering. Med kringastingen og de store avisene under Quisling og okkupasjonsmaktens kontroll ville lett miste tillit til en ny eksil-regjering som var satt sammen midt oppe i dette kaoset. Hambro avviste derfor regjeringens avskjedssøknad, og Kongen sa seg helt enig, heter det i Hambros biografi (s. 217). Også denne er et stykke krigshistorie som er mindre kjent. De gjentatte historiske opplysningene om at regjeringen i sitt eksil i London hadde et enstemmig tillitsvotum i Stortinget bak seg, medfører med andre ord ikke riktighet. Det er skapt en falsk glorie over Arbeiderpartiet ut fra dette og fra denne perioden som partiet neppe fortjener.

På Hamar kunne Hambro fortelle de evakuerte stortingsrepresentantene, regjeringen og kongens familie at en raskt fremrykkende tysk avdeling bare var 15 kilometer fra Hamar. Med dette var det klart at ytterligere, improvisert evakuering var nødvendig. Nå fikk Hambro satt opp nok et ekstratog til Elverum. At man var på vei dit var slett ingen stor hemmelighet: Det kunne okkupasjonsmakten lese i alle de større avisene 9. april! Dette i seg selv utslag av en fatalt feilslått krigssensur og informasjonsberedskap. I den grad noe slikt overhodet fantes fikk Norge et skole-eksempel på en type journalistikk som langt på vei er dødelig i krig, i det landets ledelse er på flukt for å skjerme seg mot en fiende.

På morgenkvisten 9. april 1940 satt man i redaksjonen i NRK og lurte på om Oslo var evakuert, og om hovedsenderen skulle holdes åpen til mobiliseringsordren var sendt ut. Men hvor ble det av mobiliseringsordren? Hallomann Hartvig Kiran og kollega Olav Rytter kastet seg over telefonen for å få fatt på noen militære autoriteter som kunne gi beskjed. Men de fikk ikke fatt på noen som kunne bekrefte eller avkrefte om mobiliseringsordre burde gis. Slik rotet det meste seg til rundt NRK. Noen timer senere kom Vidkun Quisling sparende inn i redaksjonslokalene, sa han var den nye statsministeren og i sin tale bad han landets væpnede styrker om å legge ned våpenene. Akkurat dette elementet bidro imidlertid til det stikk motsatt: Landsforæderen Quisling gjorde folk rasende og skjerpet motstandsviljen betydelig.

Åtte timer etter at krigen hadde brutt ut hadde forsvaret fortsatt ikke noe kommandosystem som fungerte. Nå tok det heller ikke lang tid før tyske bombefly var på vei til Kjeller, Elverum og Nybergsund, etter at en tysk utsending hadde forsøkt å få konge og regjering med på full kapitulasjon. På Lillestøm var det dramatisk da Kjeller flyplass ble bombet, samtidig som ekstratoget med konge, regjering og storting byttet lokomotiv på Lillestrøm stasjon. Passasjerene ble ført ut av toget i all hast, og stod delvis skjermet under en jernbaneundergang og hørte på drønnene fra bombene på Kjeller flyplass. At dette spesielle toget, eller Lillestrøm stasjon, ikke ble bombet og skutt i filler av tyske fly, kan vi vel fortsatt takke Vårherre for.

Men før bombeflyene også kom inn over Elverum og Nybergsund i Trysil et knapt døgn senere, kom det en tysk utrykningsstyrke settende på hovedveien fra Oslo. Men igjen inntraff ett av krigens virkelig store tilfeldigheter. Og nå var det ikke mindre enn tredje gang slike tilfeldigheter var på regjeringens, stortingets og kongehusets side. Det var nemlig ikke bare en krig mot tyske angripere, men også mot tiden, på sølete aprilveier. Teleløsningen var kommet godt i gang, særlig på østsiden av Glomma.

Gardekompani på øvelse

Tilfeldigheten gjorde at 1. Gardekompani var på øvelse i området Terningmoen ved Elverum 9. april 1940, under kompanisjef Arne Hagtvedt. Soldatene hadde god utrustning, og hvite overtrekksdrakter. Egentlig var dette gardekompaniet under opplæring som en spesialisert mitraljøse- og bombekasterstyrke. De hadde gått på ski fra Jørstadmoen til Terningmoen 4. – 6. april som en del av øvelsen så langt. 9. april skulle de ha skyteøvelser, noe som var godt forberedt med ammunisjonskasser og det hele dagen før. Terningmoen ligger like ved hovedveien til Elverum (veien går videre mot Kongsvinger), eller i et område bilførere i dag nok kjenner bedre som «Elgstua», en veikro i krysset opp mot Østerdalen. Få kilometer før dette, på vei fra Oslo, ligger Midtskogen gård. Det var i tilknytning til denne gården gardistene grupperte ut, ved en liten elv i umiddelbar nærhet. General Otto Ruge var oppnevnt som øverstkommanderende for de væpnede styrker på et improvisert regjeringsmøte på Elverum noen timer tidligere. Ruge befant seg på Rena sammen med hærstaben, noen få mil lenger nord i Østerdalen, den 9. april 1940. Nå fikk han kommandoen over gardekompaniet, og ordnet transport med biler ut til sperreområdet på Midtskogen. Med i denne styrken var også den ikke så ukjente Ørnulf Tofte, som senere skulle bli inspektør i overvåkningspolitiet og en Norges fremste, operative spionjegere.

Men så kom krigen altså brått på gardistene i området Terningmoen. Skyteprogrammet 9. april ble lagt om fra pappskiver til noe mye mer brutalt: Kompaniet ble nå raskt beordret til området ved Midtskogen gård, der hovedveien gikk, parallelt og noe mer sør enn den ligger i dag. (Se skisse).

Skissen viser hvordan et kompani fra HM Kongens garde som tilfedligvis var på øvelse i området terningmoen ble omgruppert til sperring for en tysk spesialstyrke på kongejakt i helt avgjørende øyeblikk.

Gardistene grupperte så ut på begge sider av veien, og grov seg ned i terrenget. I en slik forberedt stilling, ikke minst med mitraljøser, er den angripende part i åpent landskap meget utsatt. Skal en slik stilling forseres med ildgiving må du stille med mange ganger så stort mannskap som dem som ligger delvis nedgravde og gjerne maskerte og godt beskyttet, og samtidig med god utsikt til dem som kommer mot.

Hærens overkommando etablerte ny base på Rena i Østerdalen, fra 5.-tiden på morgenkvisten, 10. april. Det var så sent at de kunne ha risikert å bli overkjørt, i mer eller mindre bokstavelig forstand, av tyskere som stadig rykket fremover inn mot Elverum, men som brått ble stoppet på Midtskogen.

Men den norske styrken som gikk inn i sperrestilling hadde imidlertid et sterkt kompliserende element foran seg: Spesialstyrke på nitti tyskere kom i stor hastighet, så søla skvatt, fra Oslo for å stanse konge og regjering. Denne styken kom for en stor del i rekvirerte, beslaglagte private kjøretøyer. En del sivile var hempet opp som gisler underveis. Kaoset var stort i flere ledd, da en bilkø med blanding av sivile og tyske militære etter hvert korket seg opp på veien i Midtskogen. Som om ikke dette var nok: Det var også en del norske soldater og offiserer som kjørte fram og tilbake på veiene i området. Tidvis måtte de rygge tilbake, etter først å ha passert tyskere på vei i motsatt retning på samme vei, men det er en annen og mer teatralsk historie.

En våken telegrafbestyrer på Jessheim hadde tidligere meldt til den norske hærledelsen at tre busser med tyske soldater var på vei nordover. (Margaret Reids dagbok, s. 26). Dette var etterretningsopplysninger som ble umåtelig viktige for offiserene som skulle sørge for den til dels sterke sperrestillingen på Midtskogen. Den tyske styrken bestod av ca. 90 godt trente fallskjermjegere, som fordelte seg på busser og biler.

Hvem var venn og hvem var fiende? En del norske gardister som lå utgruppert i sine respektive stillinger skal ha begynt å se (galgen)humoren i dette, etter å ha sett ned på kaoset av sivilt og militært personell på hovedveien en tid, og så lagt frempå muntre ideer om at man kanskje burde få mer orden og be fienden stille seg skikkelig opp som i gamle dager, så de heller kunne bli enige om hvor og når de skulle skyte på hverandre? (Opplysninger gitt av gardist og tidsvitne Åsmund Wollum, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Elverum, 2009). Denne type humor som her er referert er slett ikke ukjent fra krigssituasjoner, hvor slike muntre uttrykk blir til en del av mentalhygienen for den enkelte. En brysk kompanisjef Arne Hagtveit brøt skarpt inn og kunne imidlertid fortelle gardistene at den som ikke fulgte ordre om ildgiving når han gav melding om det, ville bli skutt av ham personlig. Slik ble disiplinen snart strammet opp, og det ble stille over landskapet rundt Midtskogen gård, før stormen. Det skulle enda gå noen timer før tyskerne kom.

Ca. kl. 02.00 natt til 10. april kom tyskerne relativt tett i sine busser og biler. De parkerte hulter til bulter på veien foran de norske stillingene, og en heftig ildgiving begynte umiddelbart. De norske gardistene hadde solide mitraljøser som skjøt ut mange prosjektiler i sekundet. Tyskerne sendte opp fosforlys og landskapet fikk en hel spesiell farge. Lederen for den tyske angrepsstyrken var ingen ringere enn den tyske millitarattacheen i Oslo, Eberhard Spiller. Han hadde knappe to døgn tidligere holdt et lystig lag hjemme hos seg, sammen flere norske offiserer. Noe som ikke var eller er uvanlig i det diplomatiske korps. Det er imidlertid vondt å tenke på hvilke informasjoner denne Spiller kunne ha snappet opp under dette selskapet, så farlig nært opp til det tyske angrepet på Norge. Spiller var nemlig en meget farlig og iskald og beregnende mann, som på eget initiativ kastet seg rundt og jaktet på konge og regjering på Elverum, med en sammenrasket jegerkommando på 90 soldater. Dette i kjølvannet av Bluchers fatale havari. Men om Spiller var aldri så farlig skulle han ikke overleve trefningen med norske gardister på Midtskogen: Dagen etter trefningen døde Spiller av skadene, på Hamar sykehus. Den tyske spesialstyrken måtte trekke seg tilbake etter at Spiller var slått ut. Det var tydelig nok at Spiller personlig ledet denne spesialstyrken som hadde fått i oppdrag å ta konge og regjering.

Som nevnt, på Midtskogen var nok en gang tilfeldigheten på norsk side! Denne gang i form av et helt gardekompani, fullt utrustet med mitraljøser og det hele, som endatil befant seg på nøyaktig rett sted til riktig tid. Ingen ante hvor viktig akkurat denne militærstyrken skulle bli for nasjonen. Ingen ante heller ikke hvor stor styrke de kunne få mot seg opp fra Oslo, i sine nygravde forsvarsstillinger. Men tyskerne hadde neppe informasjoner om at en såvidt godt trent og sammesveiset avdeling allerede lå og ventet på dem, endatil delvis nedgravd i landskapet. Det vil si, utenriksminister Halvdan Koht kunne igjen ha rotet dette kraftig til. Margaret Reid, som fulgte britiske diplomater på flukten gjennom Elverum, skriver dette i sin dagbok: «Fra Elverum fikk man vite at utenriksministeren skulle ha gitt ordre til instilling av ilden ved Midtskogen, vissnok fordi en tysk forandler skulle passere.»

Reid skriver så om en heller anstrengt samtale mellom utenriksminister Koht og generalstabssjefen, om hva Koht mente man burde gjøre med konge og regjering om tyskerne virkelig slapp videre forbi sperrestillingen på Midtskogen? Utenriksministeren ble vissnok svar skyldig. Kohts egen sekretær, løytnant Henrik Broch, var så fortvilet oppe i dette, i følge Margaret Reid, at han på et tidspukt uttrykte ønske om å rømme fra jobben som sekretær for Koht og slutte seg til de fortsatt kjempende nordmenn på Midtskogen! (Margaret Reids dagbok, s. 27).

Om Koht rotet mye i de dramatiske dagene før det tyske angrepet på Norge, gav han seg altså ikke før på morgenkvisten 10. april. I sannhet en merkelig oppførsel, men det var selvsagt ikke noe solospill, i det Koht var en del av en regjering som ikke inngav noe korrektiv i forhold til hans rotete opptreden. Koht manglet også all den fagmilitære kompetanse som skulle til for å vurdere den kritiske situasjonen rundt seg på Elverum. Men han grep altså like fullt direkte inn i de etter hvert helt avgjørende militæroperative føringene, da et norsk gardekompani kjempet intenst for konge og fedreland, for å hindre at hele landets ledelse falt i hendene på tyskerne.

Takket være denne norske styrken på Midtskogen, og altså ikke utenriksmnister Halvdan Koht, fikk konge og regjering ytterligere tid på seg til å komme videre fra Eidsvoll og Nybergsund i Trysil. Og med dette var det ikke mulighet for tyskerne å tvinge fram noe som lignet juridisk status knyttet til Vidkun Quislings notoriske landssvik som selvbestaltet politisk leder. Motstanden mot Quisling var så intens og stor at det alene bidro til å styrke motstandskampen på det psykologiske plan.

Trefningen foran sperrestillingen på Midtskogen bidro ikke bare til å redde landets ledelse. Det gav samtidig et kraftig psykologisk oppløft som forplantet seg ut over landet og over til England, når den legendariske trefningen etter hvert ble kjent. HM Kongens Garde skrev seg her behørig inn i vår krigshistorie. I dag, i mars 2012, har den samme garden så knappe ressurser at de ikke har personell å avse til World Cup i skiskyting i Holmenkollen, ut over en oppvisning av drillkorpset.

Garderekruttene og en mindre gruppe vanlige soldater med minimal skytetrening, hadde i bokstavelig forstand, fysisk, reddet Konge, regjering og storting fra fiendens klør, i siste øyeblikk. Hadde tyskerne bare fått has på kongefamilien, kunne de lett med slike gisler ha nøytralisert motstandsarbeidet og – kanskje like ille – tvunget til seg opplegg som hadde gitt nazistyret og Quisling et skimmer av legitimitet i folks øyne; hjulpet av massiv tysk propaganda, selvsagt. Det tok nemlig ikke lang tid før nazipropagandaen farget alle sider i de store avisene, og en internert kongefamilie, samt en hel regjering som gisler ville garantert bli utnyttet for alt hva det var verd fra Berlin. Men slik ble det ikke.

Fra 1940 til 22. juli 2011

Disse linjer er skrevet ut i håp om å bidra til refleksjon og ettertanke, i en tid da avstanden til krig stadig blir større i tid og rom, samtidig som tidsvitnene faller fra i rask rekkefølge nå. Krigshistorien er nedprioritert på alle plan i vårt samfunn, og er meget sjelden noe tema i skolen, i foredrag og konferanser. Med dette tiltar kunnskapsløshet og historieløshet, veimerker og viktige fotavtrykk om ufrihet forvitrer i vår kultur. Slik tar alt for mange friheten for gitt. Nå speiler denne friheten seg ikke i noe som er synlig i vår samtid, det er ingen kontrast, bare larmende flimmerbilder. Totalitære krefter kan igjen vokse seg store i skyggen av nyord om "dialog" og "multikultur", slik Stalin vokste bak sine fraser om fred, og slik selv den britiske statsminister Neville Chamberlaine ble til en dust under Hitlers fredsmerke. Produktet vi får ut av kunnskapsløshet, historieløshet og et delvis forvitret verdigrunnlag er nye doser med naivitet - og tapt fokus. Beredskapsplaner, forsvar og sikkerhet er i dag helt ute av aktualitets- og mediabildet. Det er ikke politisk korrekt å minne om at friheten aldri må tas for gitt. Men vi tar det stadig for gitt at den tilstanden vi har i dag vedvarer så langt vi kan se fremover. Men 22. juli 2011 erfarte vi at en eneste gal mann var det som skulle til for å lamme hele regjeringskvartalet. Vi kan ikke i ettertid skylde på de som fysisk skal beskytte oss i en tid da det ikke finnes noe konstruktiv fokus på beskytterne, og ingen budsjetter som gir troverdig beredskap og sikring. Enn om det hadde vært fem mann denne julidagen i 2011? 1940 er heller ikke lenger unna enn at vi burde ha lært en lekse der også. Har vi lært, og har vi lært nok? Kort sagt, har vi forstått at et demokrati må forsvares?

Roy Vega

29.02.2012

roynorvega@gmail.com

Siden det ved utskrift av artiklene her blir noe små skrift, anbefaler jeg først kopiering over i standard Word-format med 12 punkts skrift, der det måtte være noen med svekket syn. Jeg har stadig fått henvendelser, spesielt fra eldre lesere, om å ettersende artikler som er mer lesbare på papir, men min kapasitet er dog begrenset for slike ekspedisjoner.

Litteraturliste, utdrag:

(Ut over rene biografier om og fra politikere som er en del av grunnlagsmaterialet).

Margaret Reid og Leif C. Rolstad: April 1940 – En krigsdagbok, Gyldendal, 1980.

Robert Pearson, Redd Gullet! Gulltransporten fra Norge i april 1940, Dinamo forlag, 2010.

Bjørn Bjørnsen, Det utrolige døgnet, Gyldendal, 1977.

Magne Skodvin, Norsk historie, 1939 – 1945.

Roy R. Jacobsen, Krysseren Blucher, Vega forlag, 2010.

Øystein Sørensen, Fra Marx til Quisling, Aventura 1983

Johans Hambro, Carl Joachim Hambro (CJH) - Liv og drøm, Aschehoug, 1984

Oliver H. Langeland, Dømmer ikke, Familieforlaget, 2009. (Tidl. utgitt og beslaglagt i 1948).

Opplysninger om kampene på Midtskogen, gitt fra tidsvitne, tidl. gardist Åsmund Wollum i 2009, til Bjørn Brand og Jo Øvergaard, Eleverum.