Barnevernsbarna

For 2 år siden skrev BT om 82 barnevernsbarn i Bergen som ikke visste hvor de skulle bo.  I dag gir BT en  oversikt over hvordan det har gått med de.

Legger inn en link til en side hvor alle de 82 er representert ved en siluett som det - når det klikkes på denne - fremkommer informasjon om hvorfor barnet ikke kunne bo hjemme - antall flyttinger etter plassering - hvor barnet bor pr. 01.02.2012 - eventuelt hvorfor det bor hos biologiske foreldre - og om situasjonen er avklart.  Et imponerende arbeid og en god gjennomgang både for de som vet og de som ikke vet.... Legger inn link.. og mange av disse er søsken....

[ http://www.bt.no/nyheter/Jeg-innsa-plutselig-at-na-er-jeg-helt-alene-i-verden-Og-jeg-er-jo-bare-sytten_-liksom-2656454.html#.Tz-G1fFOjwF ]

Status i form av statistikk:  To år senere viser tall BT har hentet inn fra Fosterhjemstjenesten i Bergen og barnevernet at 48 av barna bor i ulike fosterhjem. Ti barn er på institusjon, tre bor på hybel, mens 20 av barna fortsatt bor hjemme. Ett av barna, en mindreårig asylsøker, vet man ikke hvor ble av.

Tre av disse 82 barna er fortsatt i en uavklart situasjon. Det er bestemt at de ikke skal fortsette å bo der de bor, men ingen vet ennå hvor de skal flytte. En av disse er en fire år gammel gutt, som allerede har flyttet to ganger siden han var to år gammel.

Det å skaffe nok gode, motiverte og helhetlig deltagende nok fosterhjem er en utfordring.  Vi møter i linken en fosterfamilie der de voksne ville, men enebarnet Tale var ikke så klar på at hun ville:  - Jeg hadde overhodet ikke lyst til at to fremmede barn skulle flytte inn huset vårt. Jeg var enebarn, og jeg ville ikke dele mamma med noen, sier Tale.

Tale ser på mamma, og sier hun synes det er blitt for mye i perioder. Hun vet at Trine og Lars ville det så sterkt, men vet også at hun ville at ting skulle være som de var.

- Det verste var da de kalte min mamma for mamma første gang. Jeg husker at det var helt forferdelig. Men heldigvis har vi kommet oss igjennom det, og nå går det veldig mye bedre, sier Tale.

I januar 2011 bodde 9225 barn og unge i fosterhjem.  Hvert år trenger en Området Bergen ( inkludert nærliggende områder) ca. 150 nye fosterhjem.

I 2011 ble 6 fosterbarn adoptert av sine fosterforeldre i Region Vest.

Behovet for fosterhjem øker med 10% for hvert år.  Det er spesielt behov for fosterhjem for de mellom 15-17 år.  Her er et innblikk i livet til 17-årige Janne:

Syttenårige Janne titter ut og opp mot de tåkelagte fjellene som omkranser Nesttun. Hybelen ligger i kjelleren i et eldre hus. Hun beklager rotet, men hybelen er plettfri.

På pulten ligger en tykk mappe med dokumenter. Her ligger historien om Jannes liv.

- Jeg vil ikke at folk skal synes synd på meg. Jeg har jo alltid måttet klare meg selv, sier hun og lukker døren bak seg.

Hun tar den innestengte aggresjonen ut ved å skrive om strevet med å fullføre videregående med dysleksi og ADHD i bagasjen. Hun skriver om mammas rusmisbruk, det turbulente forholdet til pappa, og et liv som kasteball i barnevernet. Noe av det tyngste ved å flytte på hybel var å spise middagen helt alene.

- Jeg innså plutselig at nå er jeg virkelig helt alene i verden. Og jeg er jo bare sytten, liksom. Barnevernet betaler husleie og strøm og litt penger til mat. Hvis jeg trenger noe mer enn det, har jeg ingen jeg kan gå til.

Janne var baby da hun havnet i fosterhjem første gang. Så flyttet hun tilbake til pappa, til et forhold som var preget av dårlig kommunikasjon og mangelfull oppfølging. En periode bodde hun hos besteforeldrene, der piller og alkohol var inne i bildet. Likevel har Janne gode minner fra latterkrampene hun og mormor hadde, selv om mormor ikke var edru. En periode flyttet mamma inn igjen til mormor. Avhengighet tar ingen hensyn, og mamma ruser seg mens Janne ser på.

Janne sier flere i barnevernet har fått sjokk når de har oppdaget hva som egentlig har foregått. Spurt hvorfor hun ikke har fortalt hvor ille det egentlig sto til.

- Jeg visste jo ikke om noe annet liv. Jeg trodde det var normalt å ha det sånn, sier hun.

Farens romantiske forhold førte til stadig nye bosteder. Og Janne ble med på lasset. Hun måtte bytte skole syv ganger fra 1. 
til 10. klasse. Janne tror hun har flyttet 12–13 ganger totalt, men er ikke helt sikker. 
Sier hun er glad i foreldrene sine, til tross for at sårene de har påført henne er grodd til arr.

Janne sier hun er takknemlig for hjelp hun har fått, men var lenge bitter på barnevernet.

- Jeg har mange ganger vært bitter for at barnevernet ikke grep inn før. Jeg tenkte på hvordan livet kunne vært da.  (Merk deg dette utsagnet, Holta)

Barnevernet skulle gjerne hatt skuffen full av godkjente fosterhjem som passer akkurat for det ... og .... det barnet, men det har vi dessverre ikke.

Det skal ikke bære preg av sjansespill å være under omsorg av barnevernet, selv om risikoene aldri vil kunne reduseres til intet.  Både barna og vi som skal hjelpe de har mange odds mot oss.

Vi har på VD allerede vært innom ekseptertuvalget ledet av Raundalen der det bl.a. blir foreslått å fravike det biologiske prinsipp når det ikke er til barnets best.  Jeg håper dere som har lest så langt på denne tråden og vært innom de 82 barn og unge eller ihvertfall noen av dem raskt innser at dette er svært ulike skjebner som er avhengig av svært optimale forhold for å komme fram til et selvstendig godtfungerende liv.  Ei stortingsmelding bøter ikke på manglene i barnevernet, men kan gi signaler som kan gi barnevernsbarna bedre sjanser.

Alt tyder på at et krafttiltak for barnevernet må innebære bedre å skille mellom de ulike gruppene av barnevernsbarn og flere spesialiserte tiltak.  Til det trengs det bedre tilgang på ressurser.  Men barnevern må også være alminnelig samfunnsansvar for barn med en problemfylt og fattigslig på alle måter oppvekst.  Det offentlige barnevernet hverken kan eller skal ta alt ansvaret for barn som opplever at livet er utrettferdig.