Arbeiderpartiet, 1940 og den ideologiske lammelsen (4)

Stalin var alliert med Hitler til 1941. Det manglet slett ikke på opplysninger fra Tyskland gjennom 1930-årene, fulgt av gjentatte varsler og advarsler: Tyske sosialister og kommunister kom som flyktninger til Norge i stort antall fra siste del av 1920-årene. Blant dem var flere fra den tyske fagbevegelsen. Willy Brandt, som senere skulle bli vesttysk forbundskansler fra 1969 til 1974, var også blant dem som kom til Norge som tysk flyktning. Aviser som Dagbladet og Arbeiderpressen skrev fyldige artikler om de tyske flyktningene. Forholdene i Tyskland var godt kjent i Norge. Det kom gjennom 1930-årene en rekke bøker om nazismens reelle trusler på norsk. Først kom Arne Ordings bok i 1933, “Det Tredje Riket», som analyserte nazismens farer. En tysk riksdagsmann, en sosialdemokrat, skrev en bok om konsentrasjonsleiren Oranienburg, en leir som senere skulle bli kjent under navnet Sachsenhausen.

Winston Churchill var marineminister under første verdenskrig (1914-18), og igjen fra krigsutbruddet i 1939. I 1940 ble han så statsminister i Storbritannia. Churchill tok opp problemet med Norge og norskekysten gjentatte ganger i 1939 og tidlig i 1940. Men han ble ikke hørt på norsk side. I sitt store historiske verk om den andre verdenskrig skriver han blant annet dette om Norge:

Den seksten hundre kilometer lange halvøya som strekker seg fra innløpet til Østersjøen til Nordishavet, hadde umåtelig strategisk betydning. De norske fjell faller ut i havet i en sammenhengende skjærgård av holmer og øyer. Mellom disse øyene og fastlandet var det en korridor i norsk territorialfarvand som gav tyskerne utløp til åpne hav og betydde en alvorlig svekkelse av vår blokkade.

Både Hitler og Stalin bygde konsentrasjonsleire i stort antall gjennom 1930-årene. Leire som til forveksling lignet hverandre, med sine lange brakker med sengebrisker i tre høyder på hver side av en midtgang. De totalitære prosjektene i øst og i sentrale Europa ble stadig mer kjent blant folk. Halvard M. Lange skrev boken «Nazi og Norge». Dagblad-journalisten Ragnar Vold skrev lange reportasjer under tittelen «Tyskland marsjerer.» I den innbitte borgerkrigen i Spania hadde utallige frivillige i Norge kjempet mot Franco gjennom 1930-årene, og farene med fascismen og nazismen var en del av det politiske uttrykket som fulgte med reportasjene fra den spanske borgerkrigen. Men i Norge satt et Arbeiderparti som tilsynelatende helt konsekvent manglet evne til å se farene som truet, ikke minst etter det tyske angrepet på Polen i 1939. Hva skjedde?

I en rekke europeiske land ble miliære styrker bygd opp etter hvert som Hitlers opprustning økte på. Det skjedde ikke i Norge. I 1938 kom Arbeiderpartiet med i Den sosialistiske internasjonale. I november samme år kom Krystallnatten, og den organiserte jødeforfølgelsen ble stadig mer kjent utenfor Tysklands grenser.

I 1939, like før krigsutbruddet, ble avtalen som sikret allianse mellom Stalin og Hitler undertegnet. (Molotov-Ribbentrop-avtalen). Nedrustning og passivitet hadde lenge vært rådende over hele linjen i Arbeiderpartiet, og det står ikke til å nekte at Stalin på sin side selvsagt dro fordelen av at politisk innflytelsesrike venner i Norge ikke beilet for mye i retning av Storbritannia og USA. Og blant dem som ikke uttalt hadde Stalin som sitt symbol, var det fortsatt så mye marxistisk orientering igjen i partiapparatet at vestallierte land som Storbritannia, Frankrike og USA representerte kapitalismen, på linje med allierte forsvarssystemer. Det var den samme kapitalismen Hitler rettet sin propaganda mot.

Ut fra dette ideologiske resonnementet om kapitalisme i nedslagsfeltet for Hitlers aggresjon kom det brukne gevær kom til å bli et sterkt symbol, både for kommunister og også i Arbeiderpartiet ved inngangen til 1940-årene. Om Hitler-Tyskland vokste seg stor ville det fortsatt dreie seg om opplegg som i første rekke rammet kapitalismen, i dette perspektivet, og fremskyvde den krisen man forutså for å kunne effektuere marxismens og proletariatets endelige seier. Økonomiske kriser i kapitalismen (Led: demokratier) er en forutsetning for marxismens politiske fremvekst.

Stalin var altså alliert med Hitler-Tyskland helt fram til 1941. Denne ikke så uvesentlige faktoren var utvilsomt et element som blendet av i forhold til mer kritisk fokus på Hitler, som flagget en nasjonalsosialistisk variant av marxismen, til dels med beslektede slagord. «By og land, hand i hand» og «Arbeid til alle» var blant de mest sentrale parolene. Felles for nasjonalsosialismen og den internasjonale sosialismen som Arbeiderpartiet forfektet, var troen på en sterk og sentralisert Stat og et dominerende Parti som så rådet over det meste, stadig med det «det arbeidende folket» som frase, sammen med en flora av tilhørende slagord, paroler og faner. Respekten og toleransen for andre politiske konstellasjoner var også skrøpelig, dersom disse skulle utfordre Statens og Partiets interesser.Da Hitlers makt vokste seg stor og truet hele Europa så en ikke uvesentlig venstreside i Arbeiderpartiet dette først og fremst som et problem for kapitalismen, underforstått for de vestallierte. Den krigen og den krisen som måtte komme angikk rett og slett ikke arbeiderne, også omtalt som "proletariatet".

"By og land hand i hand" Slagord i Hitler-Tyskland og Norge 1930 og 1940

Vi bør fokusere de ideologiske perspektivene på leting etter det som i det ytre fremstår som en gjentatt naivitet i Arbeiderpartiet gjennom 1930-årene og enda lenger. Igjen: Det var fortsatt mange ledere i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen som hadde Stalin som et stort forbilde gjennom 1930-årene. I den sosialistiske leir lå det dessuten en iboende, signifikant ideologisk motsetning til et militært rangorden-system, som eksplisitt stred mot enhets- og likhetsidealer i marxismens proletariat, gjerne omtalt som «arbeiderklassen». (Edvart Bull, Norsk Historie – Klassekamp og fellesskap, 1920 – 1945, s. 330).  Den samme Bull peker ellers på at militærmakten i Norge ble analysert og vurdert som et instrument til forsvar for kampitalismen. Her finner vi trolig noe av kimen til motstanden mot forsvar og vestlige forsvarsallianser generelt og spesielt manifesterer seg i Arbeiderpartiet og ikke minst på partiets venstrefløy, i den samtidige Mot Dag-bevegelsen, i fraksjoner og utbrytergrupper; inn mot det som senere kom til å bli partiet SV – med tidsskriftet og stiftelsen «Orientering» og Sosialistisk Folkeparti (SF) som partibyggende organer, henholdsvis gjennom 1950 og 1960-årene. Men fortsatt har Arbeiderpartiet bevart sin ideologiske naivitet, som igjen fikk en renessanse etter at venstresiden i partiet kom inn i lederposisjoner ut over i 1980-årene.

For å øyne noe av den eldre ideologiske plattformen kan vi ta med en del av en tale Johan Nygaardsvold tale holdt i 1924. Nygaardsvold gikk selv på som statsminister i 1935, og var formelt statsminister til fredsåret 1945, da det etter mye rot ble Einar Gerhardsen som overtok roret. Nygaardsvold tale kom i en periode da medlemmer av Arbeiderpartiet åpent kalte seg kommunister, og fant det svært anstrengende at partiets stortingsrepresentanter måtte innordne seg konstitusjonelt, og avlegge ed på den norske grunnloven. Dette sier Nygaardsvold bl.a.:

Det er mange her i denne forsamling som har avlagt ed til grundloven i Norge og som har været med på å forandre den naar det passet seg for dem og dermed ogsaa...at bryte den ed de hadde avlagt.

Sitatet er hentet fra boken «I malstrømmen” av Harald Berentsen, en biografi om Johan Nygaardsvold. (s. 241). Her svarte egentlig Nygaard på den samtidige, økende kritikken som kom innenfra i Arbeiderpartiet om den åpenbart besværlige grunnlovseden. Grunnloven var med andre ord noe skulle vurderes som dynamisk og foranderlig der den måtte bryte for mye mot ideologien, i følge Nygaardsvold og hans partifeller. Her ser vi tidlige tilløp til taktisk, pragmatisk tilnærming for å omforme samfunnet fra bunnen av, over tid.

Marxismen er en ideologi som i sin grunnstamme klart står i et anstrengt motsetningsforhold både til parlamentarismen og ikke minst et åpent demokrati. I de land der marxismen/sosialismen har fått dominerende makt, har statsmakten økt kraftig på bekostning av demokratiet. Indirekte og direkte kontroll av media har også vært en tradisjonell del av det maktpolitiske spillet under slike forhold. Egentlig er dette et spørsmål og graden av makt, underveis kommer disiplinering og sentralisering av medier, innskrekning av åpne diskusjonsarenaer og økende kanalisering av regulær politisk propaganda mens opposisjonens arenaer stadig innskrenkes. Trangen til justere grunnloven, slik at den blir mer i tråd med den marxistiske ånd og bokstav, er alltid tilstede.

Ideologi blendet av for realitetssansen?

Det var med andre ord neppe naivitet alene som blokkerte Arbederpartiets realitetssans i skyggen av Hitlers nasjonalsosialistiske prosjekt gjennom 1930-årene. Da Hitler gikk inn i formell allianse med Stalin, og holdt denne forbindelsen helt til 1941, farget dette selvsagt av blant dem som fortsatt hadde Stalin som en av sine store politiske og ideologiske forbilder. Det står ikke til å nekte at dette nok også satte preg på det unge paret, Einar og Werna Gerhardsen, som riktignok kom til overflaten først etter krigen. Om de kunne ta avstand fra noe av Stalins brutalitet, hang mye av forståelsen for hans ideologi og virksomhet igjen rent ideologisk.

I dette komplekse fiendebildet av Hitler, blir bildet av farene som truer åpenbart lett tilsladdet selv i en avgjørende fase hvor politiske beslutninger, og uten en strime av tvil, burde ha blitt tatt på løpende bånd for å verne land og folk, både i Arbeiderpartiet og i norsk fagbevegelse for å forsvare og verne landet. Det var mer enn nok av informasjon, mer enn nok av avisartikler og litteratur til å ta konstruktive avgjørelser for å demme opp for Hitlers ekspansjon nordover i Europa.

I 1932 kom Arbeiderpartiet med forslag om sivilt vaktvern som bare skulle ha "politimessige oppgaver" (Bull, Cappelen, 1978). Partiet fulgte ikke opp med en konkretisering av sitt forslag, som imidlertid synes å ha preg av at man nå begynte å jakte både på regjeringsmakt og velgere. I 1936 kom partilandsmøte i Arbeiderpartiet med vage hentydninger i et prinsippvedtak uttrykt slik: "Militærvesenet omlegges til vaktvern.» Men Martin Tranmæl var snar til å gestikulere fra talerstolen, og presisere: "Vi er like mye antimilitarister som før!» (Edvard Bull, 1978). I fall noen skulle være i tvil. Men Tranmæl avslørte videre i sitt innlegg for såvidt et motivasjonsgrunnlag som slett ikke bare knyttet seg til forsvar av Norge: «Hitler og Mussolini pønsker først på å underlegge seg Vest-Europa, og så kommer turen til Sovjet..Men da skal vi ikke legge veien åpen for dem som vil overfalle Sovjet.» Igjen kan vi være inne på et kjernepunkt i det indre tankegodset i Arbeiderpartiet før andre verdenskrig. Man så riktignok for seg et oppgjør med Moskva, men den krisen som kom kom forut var ikke nødvendigvis en nedtur for proletariatet på lang sikt?

Her var man i ideologisk forstand konsekvent opptatt av at arbeiderklassen skulle danne de virkelige kadre i internasjonal, revolusjonær (kommunistisk) modus, og ikke "borgervernet og Leidangens folk», slik den karismatiske Tranmæl også uttrykte det fra talerstolen. Dette var altså på Arbeiderpartiets landsmøte i mai 1936, og vi kan allerede trekke den slutning at partiet var på helt på det rene med hva som var i ferd med å skje i Europa, men altså nektet å ta konsekvensen av det. I det følgende vil jeg forsøke å vise til en utvikling som indikerer at det først og fremst var ideologien som hemmet Arbeiderpartiet da landet skulle forsvares mot en rå nasjonalsosialistisk variant, som kritisk sett hadde slektsskap med Stalins regime. Her ser vi med andre ord at naiviteten blir institusjonalisert og politisk kultivert nært opp til en slags religiøs tro på den dogmatiske sosialismen i seg selv. Dernest blir Stalin implisitt favorisert foran de vestallierte. De indre rivningene som kom i Arbeiderpartiet forandret egentlig ikke stort på denne linjen. Selv om det kom til noe mer fokus på forsvaret fra 1937-38, var makten i Arbeiderpartiet i hendene på en elite som slett ikke så for seg noen relle opprustning. Dette gjaldt blant andre statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og finansminister K.O. Bergsvik. Fortsatt var det en støyende venstrefløy i Arbeiderpartiet med marxistiske (kommunistiske) antimilitarister, og blant dem som var preget av slike tanker var den senere statsminister, Einar Gerhardsen. Det brukne geværs politikk lå dypt forankret i partiet, og det passet Moskva utmerket så lenge Stalin var alliert med Hitler, frem til 1941. Men før dette hadde Stalin gått løs på Finland og pådratt seg en negativ stemningsbølge i et Norge som naturlig nok følte solidaritet med finnene som forsvarte seg både imponerende og tappert i sine skoger. I Norge pågikk en rekke større innsamlingsaksjoner til Finland før krigsutbruddet. Lakener ble sydd om til kamuflasjedrakter og sendt sammen med 50 000 ryggsekker til finnene. Slik hadde ikke folk i Norge noen god følelse for Stalin heller, i det krigen brøt ut. Russernes brutale angrep på Finland satte sine spor.

Krigen som ble feiltolket

Minst 60 norske skip var senket, i hovedsak av tyske ubåter, og 400 norske sjøfolk hadde omkommet ved skipsforlis lenge før Norge ble angrepet av Tyskland, 9. april 1940. Krigens ansikt nærmet seg raskt Norge. Det tyske angrepet på Polen, 1. september 1939, kom slett ikke som noen overraskelse på europeiske politikere som nå fulgte godt med. Storbritannia erklærte Tyskland krig to dager etter angrepet på Polen, og verdenskrigen var et faktum. I Norge, med Arbeiderpartiet i spissen, kom en nøytralitetserklæring umiddelbart etterpå, nå, som under første verdenskrig. Både marinen og de delene av forsvaret som var oppgående her hjemme fikk ordre om en høyst begrenset beredskap som «nøytralitetsvern». Bare det med å mobilisere skulle vise seg by på store problemer senere. Forsvaret manglet egentlig alt som skulle til for å fremstå troverdig, til lands og til vanns, selv som voktere av en farlig naiv nøytralitet ved krigsutbruddet. Nøytralitetsvernet speilet seg ikke i noen form for militær kapasitet, og hadde med andre ord et mer symbolsk preg. Ekstra komplisert var det langs den uoversiktelige norskekysten, som ingenlunde lot seg bevokte, langt mindre forsvare.

På Hærens depoter sto imidlertid ikke så rent lite bra radiomateriell, som kunne gitt samband på høyeste hold til underlagte ledd ut over i landet. Men det krevde betjening av kyndige radiotelegrafister – helst I skift for døgnkontinuerlig drift. Av mangel på bevilgninger var ingen av disse stasjonene for radiotelegrafi satt opp.

Det er Maragret Reid som skriver dette i sin krigsdagbok, “April 1940”. (Gyldendal, 1980) Hun var kommunikasjonsekspert knyttet til den britiske etterretningsoffiseren, Francis E. Foley i Oslo, fram til 9. april 1940.

Våpen på militærlagre manglet sluttstykker og veldig mye utstyr var i svært dårlig forfatning på grunn av manglende vedlikehold. Som Maragret Reid også er inne på, manglet det også personell med komeptanse til å betjene det utstyret som faktisk var tilgjengelig. En av årsakene til at politikerne strevde med kommunikasjonen seg i mellom skyldes at telenettet brøt sammen, samtidig som byer og tettsteder ble mørklagt. Selv statsminister Nygaraadsvold gikk rett på et gjerde da han skulle ta seg fram til et krisemøte på utenriksminister Kohts kontor på Victoria Terasse natt til 9. april. Det var åpenbart ingen som hadde tenkt på grunnleggende kommunikasjon under krise i denne regjeringen.

Den ruglete norskekysten, med tusenvis av øyer, holmer og lunske skjær avkrever nemlig en betydelig planmessighet  og ikke minst kontinuitet i forsvarssammenheng. Noe som lignet på troverdige forsvarsverk fantes ikke da krigen brøt ut. Men ytterst i Oslofjorden lå tross alt noen delvis oppgraderte fort som teoretisk sett kunne hamle opp med fiender, om fienden kom en klarværsdag og ikke manøvrerte midt i fjorden mellom de to fortene som altså lå aller ytterst. Da tyske krigsskip kom inn fjorden hadde de ingen problemer med å passere de nye fortene. Da var det noe annet med det forfalte fortet Oscarsborg lenger inne i fjorden.

Territorialgrensen var komplekse, satt til fire nautiske mil – 7408 meter – fra land (til vanlig omtalt som firemilsgrensa), til forskjell fra en rekke andre europeiske land som holdt på tremilsgrensen (5556 meter). For at det ikke skulle bli misforståelser hadde det i god tid før andre verdenskrig blitt inngått avtaler med Storbritannia og Tyskland om at Norge skulle håndheve tremilsgrensa, og glemme resten. Dette alene kunne bydd på trøbbel om Tyskland hadde utnyttet de territorielle svakhetene i en tidlig og innledende fase. Men om den tyske krigsmaskinen var betydelig, var etterretningsorganene slett ikke på høyden. Noe som kanskje kunne ha sammenheng med at Hitler fryktet at de samme ytre sikkerhetstjenestene kunne snu seg innover mot ham selv, om de fikk for stort spillerom hver på sin kant. Tyskland var tross alt et diktatur, med diktaturets mange svakheter. Etterretningsoffiserer får ofte dårlige nyheter utenfra, som lett kan bryte mot den psykologiske utopien – tankeflukten og ideologien – en diktator er avhengig av for å holde på lojaliteten i egne rekker når problemene melder seg. Det var slett ikke uproblematisk, sett fra Hitlers side at han måtte binde opp store styrker i «Festning Norge», på beskostning av andre viktige frontavsnitt i Europa. Det norske landskapet er dessuten fylt av dalsøkk, elver, fjorder og fjellpartier som kunne utnyttes av sabotører, men Hitlers stab forventet ikke nevneverdig motstand. Såpass godt var de tross alt orientert om forsvarssituasjonen i Norge, blant annet etter utallige overflygninger som norske myndigheter ikke hadde tatt særlig notis av, om avisene jevnlig hadde kommet med sine notiser, særlig det siste året før krigsutbruddet.

Angrepet på Altmark - den første krigshandlingen 

Bildet viser kistene til tyske marineoffiserer som ble båret bort fra Altmark

.

16. februar 1940 kom den britiske jagerbåten “Cossack” inn Jøssingfjorden, men ble først avvist av nøytralitetsvakten ved fjordinnløpet. Omkring kl. 23.00 samme dag fosset imidlertid den samme britiske jageren forbi nøytralitetsvaktens båt, på direkte ordre fra Churchill: Den britiske jageren bordet så det tyske skipet Altmark, som på dette tidspunktet lå ankret opp inne i Jøssingfjorden med mange britiske krigsfanger om bord. Altmark var egentlig et forsyningsskip til det senkede lommeslagskipet «Graf Spee», og hadde klart kommet seg gjennom den britiske blokaden og gjennom en sløyfe helt nord for Island kunne skipet så seile mot Bergen og Jøssingfjorden. Britene visste at skipet med stor sannsynlighet hadde hele tre hundre britiske krigsfanger om bord. Et rekognoseringsfly knyttet til den britiske etterretningen identifiserte Altmark ved anker i Jøssingfjord. Norske myndigheter mente at de selv ikke hadde anledning til å ransake skipet fordi Norge stadig var nøytralt.

Syv tyskere mistet livet i det raske angrepet 16. februar. Altmark hadde av en eller annen merkelig grunn fått lov av sentrale myndigheter til å passere Bergen krigshavn for å ankre opp godt beskyttet inne i Jøssingfjorden. I Oslo var det kjent at det var tyske krigsfanger om bord i dette bestemte skipet. Men selv etter den meget dramatiske episoden i Jøssingfjorden var det fortsatt krenkelser av norsk territorialgrense som opptok politikerne. Og i første rekke var det britene som ble problematiserte, og slik fortsatte det faktisk fram til invasjonsdøgnet mellom 8. og 9. april. Dette har i hele etterkrisgtiden vært vanskelig å forstå fra britisk side. Her lå Hitler-Tyskland praktisk talt inn i de norske fjæresteinene, og det var klart for alle at Norge ble fanget inn av krigshandlinger uten å søke støtte hos naturlige allierte i vest. Også Storbritannia var naturlig nok sterkt truet av Hitler i 1940, men den norske regjeringen så ikke den veien, og lyttet heller ikke til gjentatte varsler fra London da mars ble til april i 1940.

Norsk Telegrambyrå (NTB) kunne 30. mars 1940 melde om en planlagt flåteøvelse i tysk regi utenfor norskekysten, og at man i kjølvannet av dette var redd for sjøslag i Nordsjøen . I følge NTB var den tyske planen å lokke engelskmennene utpå, for å bombe dem i senk. Hele dagen den 30. mars kom det så en strøm av meldinger om tyske krigsskip på vei nordover. Det siste telegrammet som meldte om dette kom fra den norske ambassaden i London, ca. kl. 19.00, 30. mars. En britisk admiral hadde opplyst at britiske fly hadde sett tyske krigsskip utenfor kysten til Norge. Alle meldinger gav klare signaler: Noe alvorlig og stort var under utvikling i Nordsjøen. (Bjørn Bjørnsen, Det urolige døgnet, s. 10).

Den norske sendemannen i Berlin, Arne Scheel, skrev blant annet dette i en melding ( Nr. 611) til utenriksdepartementet, 1. april 1940 (Ankom Oslo, 3. april):

Den tyske sendeman har sagt meg, at man innen tyske, politiske kretser er meget sterkt opptatt av muligheten av et britisk fremstøt for å hindre malmtilførselen til Sverige over Narvik. Han nevnte i den forbindelse strengt fortrolig at der i Stettin skal foregå innskibning av tyske tropper i transportskib.

Nå hadde den norske sendemann i Berlin forlengst blitt betraktet som mindre troverdig av utenriksminister Halvdan Koht, etter at denne sendemann Scheel tidligere på vinteren i sine rapporter hadde anført konkret at russerne trolig planla en aksjon mot Finnmark, for å sikre adgang til isfrie havner. Hva disse spesielle og til dels dramatiske meldingene fra Arne Scheel egentlig var baserte seg på av kildeopplysninger, er det ingen som har undersøkt. Men la oss dvele litt ved denne problemstillingen. Det er nemlig fortsatt ingen tradisjon for å foreta søk i denne retningen i nyere norsk historieskriving, like lite som noen tar for seg KGBs eller Stasi-arkivene i forhold til Norge. Heller ikke i den perioden da russiske arkiver var åpne mellom 1993 og 1997 var det nordmenn på leting etter norsk krigs- eller spionhistorie i Russland. Det er nemlig ingen akademiske kulturer som stimulerer, langt mindre finansierer -, slikt ved våre universiteter og høyskoler. Så lenge brodden ikke rettes vestover, mot USA, Storbritannia eller Israel er det vanskelig å produsere kritisk vitenskapelig materiale i dette landet. Disse postrevisjonistiske hemningene er en svøpe for landet vårt, isolert sett.

Muligheten for at Stalin hadde planer om å sikre seg en bit av Nord-Norge i forlengelsen av oppgjøret med tyskerne, kunne være reell nok. Dette var imidlertid før det groteske slaget om Stalingrad i 1941, hvor også Leningrad militærdistrikt ble sterkt bundet opp. Et vanvittig slag som raste mellom 21. august og 2. februar 1943, med et samlet tap på begge sider på 1,5 til 2 millioner mann (og kvinner). Antall tap sier vel langt mer om konsekvensene av at to av topplederne i den totalitære familien barket sammen i et avgjørende oppgjør, enn det sier noe om ren krigslist? Der betydde ikke et menneskeliv mye.

Tyskland og aksemaktene angrep Sovjet-Russland 22. juni 1941.Etter dette begynte også norske kommunister med ett å bli mer opptatte av sabotasje og krigføring mot Hitler-Tyskland. Senere kom årelatingen av den russiske armeen på Litza-fronten i nord, i 1944, der mer enn 100 000 russiske soldater og offiserer trolig mistet livet – dersom vi forlenger frontlinjen ned over Karelen til Kaprolathøyden og Kvitsjøen. Men det er mulig de russsiske tapene er langt høyere enn 100 000. Jeg intervjuet selv for fire år siden en av de få overlevende, norske frivillige som befant seg på den russiske Kaprolathøyden i perioden 1942 til 1944, og han – som selv var frontkjemper og offiser på finsk-tysk side – kunne fortelle om døde russiske soldater som i 1944 lå så tett i myrene, så langt han kunne se i alle retninger, at en kunne gå tørskodd over de vasstrukne myrene på de døde kroppene. Russiske soldater kom i bølger, og ble helt systematisk meid ned blant annet av tyske mitraljøse-reir, inntil det russiske artilleriet satte inn. Av de fem overlevende på Kaprolathøyden var det en høyreist trønder. Han hadde vært der ved fronten i to år, og jeg rakk akkurat å skrive ned hans voldsomme historie før han døde. Det er flere enn ham som har pekt på at det store antallet russiske soldater og offiserer som mistet livet i kamp med tyskerne i Karelen og på Litzafronten opp mot Kola bidro til å forpurre Stalins ambisjoner om å besette norske territorier for godt, i kjølvannet av oppgjøret med tyskerne.

Det er med andre ord en teoretisk mulighet for at Stalin faktisk hadde planer om å ta deler av Nord-Norge i 1939-1940, men at planene så måtte forlates etter at de russiske styrkene som var utpekt til å sikre norske områder over tid etter okkupasjonen ble så til de grader flerret opp på Litza-fronten og i den finske fortsettelseskrigen i Karelen fram til sommeren 1944. I denne krigen fikk som kjent Finland etter hvert fysisk ryggdekning fra Tyskland: Men den finske kommandaten, Mannerheim, overspilte, gikk for tett inn blant tyskerne i felles front og etter dette alt for langt inn i Russland i sine motangrep – og mistet med dette en viktig, strategisk støttespiller i Churchill. Reorganiseringen av den delvis ødelagte sovjet-russiske armeen tok flere år, ikke minst i den delen som sonderte under Leningrad militærdistrikt og som var – og fortsatt er – øremerket for operasjoner i nordiske områder. Hvem vet, da Norge kom inn i NATO i 1949 rakk kanskje ikke Stalin å fornye sine ambisjoner i nord før den sterke vestalliansen kom på plass og inkluderte lille Norge? Snur vi litt på kartet kan Norge sees som en eneste langstrakt, meget strategisk kyststripe – inn mot et russisk imperium som strekker seg over 11 tidssoner østover rundt kloden.

Meldingen fra den nevnte norske sendemann Arne Scheel i Berlin, om mulige russiske angrep og okkupasjon av norsk land i nord, hadde naturlig nok vagt bestyrtelse og betydelig politisk dissonans i den norske regjeringen. Utenriksminister Koht mislikte den norske utsendingen i Berlin så sterkt etter de dramatiske meldingene om russernes mulige ambisjoner i nord at Koht personlig forsøkte å få Scheel forflyttet til mer perifere strøk av verden, uten å lykkes. Russerne slo riktignok tilbake mot tyskerne under krigen. Og etter en del spenninger mellom Norge og Russland bak kulissene, som våre historikere gjerne forbigår i taushet, trakk russerne seg tross alt ut. Stalin kan også ha fryktet interne utfordrere etter at så mange millioner liv hadde gått tapt i det til dels bisarre oppgjøret med Hitler. Om russerne egentlig planla å komme tilbake, ble årelatingen på Litza-fronten mot tyskerne etter hvert så ekstrem at Stalin nok behøvde flere år på å hente seg inn igjen. Det får vi la stå som en foreløpig slutning her.

Stadig nye varsler uten respons

Tilbake til varslene før det tyske angrepet på Norge i 1940. 1. april melder Scheel i telegram om innskiping av tropper i Stettin som kan ha Danmark og Norge som mål. Under alle omstendigheter kan telegrammet fra Scheel utvetydig tolkes som at tyske krigsskip nå er i bevegelse mellom havner i Nord-Tyskland. Da Sheels telegram leses i Oslo hadde det også kommet en illevarslende melding fra London, der sendemann Erik Colban kunne referere følsom informasjon fra Noel Baker. Sistnevnte var ledende parlamentsmedlem i det britiske Arbeiderpartiet, og kunne fortelle Colban at britene ville slå til i norsk sjøområde i nær framtid. Fra dette tidspunktet var det klart at det var fare for at britene kunne ta et oppgjør med tyskerne på norsk territorium.

4. april kom så en melding med den nederlandske militærattacheen som kilde, først til legasjonsråd Ulrich Stang. Dette ble til telegram nr. 638 sendt til utenriksdepartementet fra den norske utsendingen i Berlin, der en kommende tysk invasjon av Nederland ble antydet, sannsynligvis «-allerede i neste uke». Hensikten med angrepet på Nederland skulle være videre angrep på England med fly, og bringe tysk infanteri og artilleri videre til invasjon av Frankrike. Men slik det operative kartet nå så ut var det åpenbare muligheter for at den tyske krigsmaskinen også satte kursen mot Danmark og Norge. I telegrammet til Oslo opplyses det avslutningsvis om en mulig (sitat) «-tysk innmarsj i Danmark med sikte på å skaffe baser for tyske fly og ubåter på Jyllands vestkyst». Nå var krigsfaren åpenbart av en slik karakter at norske styrker klart burde ha vært mobiliserte, og nødvendige sperreopplegg i havner og langs strategiske veipassasjer og jernbane forberedt. Det skjedde ikke, og da mobiliseringen endelig ble effektiv, var absolutt alt improvisert. Unge menn lå langs veiene på Midtskogen, opp gjennom Gudbrandsdalen og flere steder i Trøndelag. Blant dem så lå i veikanten på Midtskogen, var den legendariske politiinspektør Ørnulf Tofte, som senere kom til å bli en av erkefiendene til norske kommunister og spioner som følte seg overvåket uavlatelig mellom 1950 og 1990. Tofte lever fortsatt, og er sprek for alderen. Uten han og hans styrker på Midtskogen kunne historien om kongens, regjeringens og stortingets flukt ha blitt mye mer dramatisk. Det hører med til denne historien at utenriksminister Halvdan Koht mente at en skulle «unngå kamphandlinger» på Midtskogen – stadig i et modus hvor naiviteten på toppen av Arbeiderpartiet begynte å bli dødelig. Alle dem som fikk smake konsekvensene av denne naiviteten kom ikke til orde etter krigen. Mange av dem var døde, men de som overlevde opplevde ingen politiske kulturer som kunne hjelpe dem opp og fram med kritisk saksinformasjon, der Arbeiderpartiet fikk riper i lakken.

En kritisk gjennomgang av meldingene til utenriksdepartementet 3. og 4. juli skulle normalt ha utløst stille mobilisering i Norge. Da ville mannskaper ha vært på plass til 8. april. I den grad de sterkt reduserte militære avdelingene overhodet hadde utstyr klargjort. Når så mobiliseringen endelig gikk ut kom den med en feil som tille mobilisering. Det betød at de militære enhetene ville være på plass i løpet av to, tre dager etter at tyskerne angrep Norge. Her kom med andre ord tabbene nokså tett.

Torsdag 4. april kom den danske marineattacheen, F. H. Kjølsen, til den norske sendemannen Arne Scheel i Berlin. Dansken hadde slett ikke lang vei å gå: Kjølsens kontor lå rett overfor det norske kontoret. Han hadde fått vite at Danmark ville bli angrepet av Tyskland, sammen med Nederland og Belgia. Deretter ville tyskerne trolig angripe Norge. Basert på denne meldingen fra den danske miltiræattacheen skriver sendemann A. Scheel følgende telegram som kom fram ikke så lenge etter det forrige. Dette var datert 5. April 1940:

De same forlydender some r omhandlet i mitt skriv 638 er hørt av den herværende danske legasjon som dessuten har hørt rykter om besettelse av punkter på Norges sydlige kyst. Hensikten skal være å skynde på krigstempoet og komme Vestmaktene i forkjøpet.

Men fortsatt var det stille i Oslo. Livet gikk som normalt. I Berlin hadde den alt annet enn Hitler-lojale, tyske etterretningsoffiseren, oberst Hans Oster, satt sitt liv på spill for å varsle om Hitlers nye offensiv mot vest, der Tyskland først skulle sikre seg Danmark og Norge, i følge Oster. Kilden, den tyske etterretningsoffisen Oster var ingen hvem som helst: Han befant seg nemlig i staben til den daværende tyske etteretningssjefen, Canaris. Oberst Oster hadde henvendt seg den nederlandske militærattacheen i Tyskland, og fortalt om det forestående tyske angrepet som skulle komme «- til uken». Nederlederne rapporterte videre til sine norske diplomat-kolleger, som plikttro sendte rapportene hjem til utenriksdepartementet, fortsatt uten noen reaksjon i Oslo. Det er historikeren Bjørn Bjørnsen som forteller om denne episoden i sin bok, «Det utrolige døgnet» (Gyldendal, 1977).

Den norske utenriksminister Halvdan Koht skal bare ha fått brokker av de opplysninger som den svenske og danske utenriksministrene satt inne med, i følge Bjørn Bjørnsen i boken «Det utrolige døgnet». Om Bjørnsen her tar Koht i forsvar er det ingen tvil om at varslene om de tyske krigsskipene på vei mot Norge kom fram til dem som skulle ha dem, sivilt og militært. Da Koht så ble oppringt fra København, der man ville vite hvordan de foreliggende opplysningene nå ble vurdert i Oslo, viste Koht til at det fortsatt dreide seg om «rykter», i følge Bjørn Bjørnsen. (s. 14).

5. april kom det entydige signaler både fra Frankrike og England at de allierte vurderte å bryte den norske nøytraliteten for å stanse malmtransporten fra Narvik. 5. april holdt Stortinget møte, der utenriksminister Koht bl. sa følgende i sin tale:

Og sjølve må vi setja alle evnene inn på å verja det nasjonale sjølvstendet. Det er ei plikt mot vårt eige land, og det er ei plikt mot framtida.

Her synes vi å tangere grensen til en realitetsbrist? Det finnes ingen sammenheng mellom det utenriksminister Koht her sa, og det som han selv faktisk gjorde, eller rettere – ikke gjorde, altså omsatt til politisk handling. Den samme utenriksministeren underslo de faktiske meldingene han hadde i hende pr. 5. april, overfor et samlet Storting. Det kom en alarmerende etterretningsrapport mellom 4. og morgenen 5. april til sjefen for den norske generalstabens utenriksavdeling, oberstløynant H. Wrede Holm, der detkonkret ble vist til at tyske tropper ble samlet både i Stettin og Swinemunde, og at tyske krigsskip lå klare til å legge ut fra Kiel. Videre at ti, tre divisjoner var samlet i Nord-Tyskland, underforstått klargjort til transport. Denne meldingen, som altså var meget konkret, kom fra den svenske Forsvarsstabs Underrattelsesavdeling, signert oberst Adlercreutz. Det ble pekt på at Norge nå var i faresonen for alvor, og at det over en periode også var undervist i skandinaviske språk på tyske politiskoler. Til tross for denne, og en rekke andre dramatiske meldinger som entydig pekte i retning av nært forestående tysk invasjon reagerte ikke den norske regjeringen. Det var utelukkende den hyppige "krenkingen av norsk nøytralitet» som var problemet i regjeringen, og i Stortinget.

Utenriksminister Halvdan Koht og statsminister Johan Nygaardsvold i Stortinget, 6. april 1940. Her fortiet Koht realiteter som han hadde på bordet, om det forestående tyske angrepet på Norge.

6. april hadde de ulike avdelingssjefene i generalstaben møte på generalstabssjefens kontor. Basert på det som her ble lagt fram, oppsøkte generalstabssjefen forsvarsministeren nok en gang i håp om å få mobilisert militære styrker i Sør-Norge. Men regjeringen avslår. Eller, riktigere: Det kommer intet svar på spørsmålet om mobilisering.

På dette tidspunkt er det en underlig situasjon i Kongeriket: Nå finnes det knapt noen fornuftig forklaring på hvorfor regjeringen forholder seg helt passiv. Nytt telegram fra den norske legasjonen i Berlin, 7. april, signert Scheel:

Det oplyses fra pålitelig hold om troppetransport nevnt min rapport 611 at 15 a 20 skip på en samlet tonnasje av 150.000 tonn har gått fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det oplyses videre at bestemmelsesstedet skulle nås 11. april, stedet ukjent.

Hadde en vanlig vaskekone i utenriksdepartementet mottatt en slik melding ville hun trolig ha trykket på alarmknappen umiddelbart, men intet skjedde! Omkring kl. 14.00 mandag 8. april kom det nok et iltelegram fra den norske utsendingen i Berlin om at krigsskipene som var nevnte i forrige telegram var sett på vei nordover i Storebelt. Akkurat dette var ikke lenger noen stor nyhet i Oslo: Avisene kunne fortelle om de tyske krigsskipene som var på vei nordover gjennom Storebelt. Kl. 06.00 8. april orienteres den norske regjeringen fra Frankrike og England at norskekysten er minelagt av allierte. Regjeringen konstaterer grove brudd på nøytraliteten gjennom mineleggingen, og gikk rolig fra hverandre etter møtet 8. april. Koht ønsket ikke regjeringsmøte denne dagen, men ville heller ha et begrenset møte i utenrikskomiteen på Stortinget. Og han fikk det som han ville. Der sier Koht blant annet: “Men kunne vi då få lite grann utsetjing med at Tyskland gjorde noko mot Noreg..så trur eg det ville være ei vinning». (Kilde: Oliver H. Langeland i boken «Dømmer ikke», s. 39.). Hva nå utenriksminister Koht enn måtte mene med dette resonnementet var det så dumt at man kan undres over hvor de andre tilstedeværende politikere hadde sine tanker denne dagen, 8. april 1940? Her begynner nemlig dagdrømmene etter hvert å anta former som omsatt i praktisk politikk la hele landet åpent for Hitler-Tyskland.

Generalstaben i Oslo kunne ikke annet enn formidle meldinger til sine distriktskommandoer om at de ikke ville komme noen ny ordre før neste morgen, tirsdag 9. april. Deretter gikk alle militære ledere hjem til sitt, uten anstrøk av mobilisering, bare noe skjerpet beredskap/nøytralitetsvakt rundt om i landet. Kommanderende, operative general Kristian Laake tok like gjernet toget hjem til gården sin på Strømmen, for å forberede sin 65-årsdag, den 9. april! En bursdag som vi enkelt kan forestille oss ble noe spesiell. Andre høyere offiserer befant seg ut på kvelden i Oslo Militære Samfund, der professor Brøgger holdt foredrag over tema “Store feltherrer ved bordets gleder”. Og slike gleder kunne de fremmøtte prominensene naturlig nok nyte etter foredraget. Kongen var som vanlig tilstede denne kvelden, men gikk dog noe tidligere hjem, umiddelbart etter selve foredraget. En god del høyere offiserer var også i selskap hos den tyske flyattacheen i Oslo, Eberhard Spiller, på Hotell Bristol. De hadde det sikkert mer konfortabelt der enn fullt mobilisert ute i sine respektive avdelinger, slik de klart burde ha vært om den sittende regjeringen ikke hadde rotet alt til i avgjørende øyeblikk, og egentlig lenge før slike øyeblikk også.

Statsminister Johan Nygaardsvold var ferdig med sitt regjeringsmøte i Stortingsbygningen, etter kl. 21.30. Det handlet for det meste om tiltagende bekymringer om britisk minelegging i norsk territorialfarvann, og følgelig krenkelser av den norske nøytraliteten. NRK ønsket noe senere sine lyttere god natt, etter kveldskonsert fra Stavanger. Nationalteatret hadde genralprøve på stykket “Moren” av den tsjekkiske forfatteren Karel Capek. Stykket handlet om en militant anti-nazist, som tidligere hadde vært passifist – inntil hans land ble ofret til Hitler for å bevare verdensfreden. De som fikk med seg dette stykket skulle få oppleve at nazistene marsjerte triumferende opp Karl Johans gate i Oslo, fullt bevæpnet og med hornmusikk foran, bare noen time senere. Og alle var i sjokk. Det er mulig vi her står oevrfor en verdensrekord i naivitet som fortsatt ikke er slått. De som hadde håndtert alle meldingene om at nettopp dette var i ferd med å skje, se de ble aldri viet noen oppmerksomhet av etterkrigstidens historikere. Tross alt har klart de fleste av dem vært ansatt i statsinstitusjoner, uavlatelig med et statsbærende parti kalt Arbeiderpartiet på maktens tinder. Og krigshistorien har ikke vært prioritert, av en eller annen grunn.

9. april kl. 0.08

Den 9. april kl. 0.08 kommer meldingene om at Rauer og Bolærne fort er i kamp. «Vi vet ikke hvilken nasjonalitet inntrengerne har», konstaterte forsvarministeren på telefon til statsminister Nygaardsvold. Kl. 0.25 går flyalarmen i Oslo. Regjeringen kommer sammen i krisemøte kl. 01.00. Johan Nygaardsvold kræsjet i et gjerne da han gikk til krisemøte på Victoria Terrasse.

Om de for regjeringen så ukjente krigsskipene hadde kommet seg forbi fortene ute i Oslofjorden uten problemer, var det noe annet med Oscarsborg. Men dette var et reservefort, i en mildt sagt forfeilet forsvarsplan. Oscarsborg var verken oppgradert eller forsterket som de nyere fortene på Bolærne og Rauer ytterst i fjorden. Tanken var at disse fortene skulle beskytte den viktige marinehavnen i Horten. Men det ble en flopp. De mystiske krigsskipene tok seg enkelt forbi.

Torpesjefen på gammelfortet Oscarsborg var sykmeldt. Men byens forlengst pensjonerte losoldermann, kommandørkaptein Andreas Andersen, kunne håndtere topedobatteriene på festningen. Batteriene var nemlig de samme som i 1909 (!), og det hele skrantet som følge av dårlig vedlikehold, og mangel på øvelser. Men likevel, intet kunne passere i det strategiske Drøbaksundet dersom torpedobatteriet fungerte. Tannlege og kaptein Vagn Enger betjente de tre batteriene på landsiden ved Drøbakk. Det aller meste ble behørig improvisert. Kl. 23.30 trodde fortsatt regjeringen at det kunne ha dreid seg om veldig anonyme handelsskip som passerte i lett tåkedis ytterst i Oslofjorden. En kunne jo aldri vite.

Det synkende skipet Blucher i Drøbakksundet, der hele 1000 tyske soldater og offiserer mistet livet, var vgjørende for den sterkt improviserte evakueringen av konge, regjering og Storting inne i Oslo. Stortingspresident Carl Joachim Hambro overtok og improviserte selv en vellykket evakuering med tog til Hamar, på morgenkvisten 9. april.

På Oscarsborg øvde de som besatt på lading av kanoner og torpedobatteri natten gjennom. Flere av dem som var med hadde aldri vært med på noe slikt tidligere. K. 4.21 smalt den første kanonen, og traff sitt betydelige mål ute i fjorden. Prosjektilet var på 350 kilo og ikke til å motstå for noen inntrenger når det først traff. Nå kom det treffere også fra artilleriet på landsiden, og nå krummet gode gamle Anderssen hånden om utløsenøkkelen på torpedobatteriet: En tortpedo fosset avgårde, og umiddelbart etterpå gikk den andre. Begge traff målet. Den andre torpedoen fra Anderssens hånd traff eksplosiver ombord i Blucher, så det ristet rundt fjorden. Den pensjonerte kommadørkaptein Andreas Anderssen og hans ferske mannskap sendte Hitler-Tysklands store og kjente slagskip, Blucher, til bunns ved Askholmen. Den samme Andersen hadde begynt sin tjeneste på Oscarsborg i 1909, og hadde mindre enn halvt og delvis utrent mannskap til sin rådighet den 9. april. Hans andre torpedo traff ammunisjonslagret ombord, og den første satte like gjerne hele maskinen ut av spill.

Senkingen av Blucher på Oscarsborg forsinket angrepet i sentrale deler av Oslo, akkurat nok til at en snartenkt stortingspresident, Carl Joachim Hambro (Høyre) fikk improvisert en lynrask evakuering fra Oslo 9. april. Hambro fikk alarmert Stortinget, han gav ordre om å pakke alle maskiner og nødvendig utstyr, fikk ordnet ekstratog fra Oslo til Hamar etter å ha tørnet direktøren for Statsbanen ut av sengen. Hambro gikk inn for å evakuere både regjering og Storting, og han hadde i motsetning til veldig mange andre rundt seg betraktet Hitler-Tyskland som den onde selv i lang tid, og mente at man forlengst burde ha forholdt seg til slike realiteter. Statsminister Nygaardsvold var i følge historikerne Bjørn Bjørnsen betenkt over å reise fra Oslo, og hans utenriksminister Halvdan Koht var heller ikke stemt for å forlate byen. Han innvendte at tyskerne enda ikke hadde kommet forbi Oscarsborg. Men Hambro, som kunne være både brå og sta av seg, insisterte på at de nå hadde å komme seg avgårde, og de gav etter og reiste. Både Konge og kronprins med familie ville følge med det toget som Habro hadde fått satt opp fra Østbanen, kl. 07.00 den 9. april. Carl Joachim Hambro reiste selv i forveien opp til Hamar, og hadde nå praktisk talt tatt ledelsen over både konge og regjering i en uhyre kritisk situasjon. Hvordan norsk krigshistorie ville ha tatt seg ut, uten kommandørkaptein Andreas Anderssen på Oscarsborg og en meget snartenkt Carl Joachim Hambro inne i Oslo, se det kan vi bare tenke oss til. Om en gruppe motstandsfolk ikke hadde utgruppert langs veien på Midtskogen før Elverum, kunne tyskerne faktisk ha lykkes i å innhente både konge og regjering. Det ble lange køer av sivile biler foran sperringene og kaos på Midtskogen i flere timer, og enda verre da kamphandlingene brøt løs mellom nordmenn og tyskere.

Norges Kommunistiske Parti (NKP) vedtok under sin leder Peder Furubotn en «aktiv kamplinje» mot den tyske okkupasjonen 1. januar 1941. Det er en fare for at det ideologiske motivasjonsgrunnlaget og den samtidige øst-orienteringen som lå til grunn for denne sene reaksjonen også farget av på sentrale deler av Arbeiderpartiet, når det gjelder en årvåken tilnærming til Hitler-Tyskland.

Tiden er overmoden for en langt mer kritisk gjennomgang av norsk krigshistorie nettopp i forhold til Arbeiderpartiets rolle og ansvar. Det handler stadig om en ideologi og et maktspråk som slett ikke fungerte i møte med totalitære utfordringer i avgjørende øyeblikk. Vi burde egentlig ha lært noe av dette. Men har vi det? Kommer ikke oppgjøret nå betyr det at flere nordmenn mistet livet i en kamp som aldri ble vurdert kritisk ut fra den reelle konteksten, ut fra de avgjørelsen som faktisk ble tatt, eller som ikke ble tatt.

___________________________________________

Roy Vega

14. februar 2012

Er svært takknemmelig for saklige tilbakemeldinger.

Opplysningene i denne artikkelen er blant annet basert på korrespondanse mellom den norske legasjonen i Berlin og utenriksdepartementet i Oslo, fra mars til 9. april 1940. Videre er følgende littertur med i kildegrunnlaget, ut over en rekke biografier:

Det utrolige døgnet, Bjørn Bjørnsen, Gyldendal, 1977.

April 1940 – En krigsdagbok, Margaret Reid, Gyldendal, 1980.

Norsk historie, 1939-1945, Magne Skodvin, Det Norske Samlaget, 1991.

Dømmer ikke, Oliver H. Langeland, Familieforlaget, 2009, Heim og Samfund, 1948.

De nasjonale strateger, Rune Slagstad, Pax 1998

Fra Marx til Quisling, Øystein Sørensen, Aventura, 1983.

Fra stalinisme til sosialdemokrati, Gidske Anderson, Fabritius, 1979.

Norges statsministre, Per Otto Borgen, Aschehoug, 1999.

___________________________________________________________