Radikale klimagrep – også her hjemme

Den store enigheten blant forskerne gjør det useriøst å hevde at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Det vi gjør i dag har katastrofale konsekvenser for livet på jorda, særlig for verdens fattige. Alarmen fra klimaforskerne bør møtes ikke med tvil, men med tro og handling.

[ LES OGSÅ PETTERSENS NYTTÅRSFOREDRAG - om klima, krig og livet etter 22. juli ]

[ LES OGSÅ THOR BJARNE BORE: Kirke, skaperverk og dialog ]

Spesielt alvorlig er det at klimaendringene rammer de fattigste hardest. Det er det som skjer nær oss vi kjenner på kroppen, som ekstremvær eller regntunge vintre. Men vi vet at det er mye mer alvorlig at millioner av mennesker i Sør mister livsgrunnlaget på grunn av tørke eller ikke har samme beskyttelse som oss i solide bygg og gode forsikringsordninger ved naturkatastrofer. Vi har en materiell trygghet som de fattige bare har tilgang på i drømme. De store ressursene vi har gir oss et ansvar som Kirken ser som et oppdrag Gud lengter etter at vi skal ta tak i. Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og bærekraftig forvaltning.

Kirken har hatt dette som en hovedsak siden tidlig på nittitallet. Da Bispemøtet kom med utredningen «Forbrukersamfunnet som etisk utfordring» alt i 1992, var det et uttrykk for bekymring. Vi presses til å innrette mer av livene våre på å skaffe oss materielle goder, mer enn både vi som enkeltmennesker og fellesskap har godt av. Kirken har etter hvert engasjert seg bredt i miljøkampen, for blant annet urfolks rettigheter, gjeldssanering for fattige land og grønne skatteordninger. Mennesket kan ikke verdsettes etter sin evne til å skape fortjeneste. Økonomien må underordnes etikken. Det er et politisk og individuelt ansvar.

Det er stor enighet blant både biskoper, teologer og vanlige kirkegjengere om at kirken må engasjere seg i miljøkampen. Mange prekener handler om vårt ansvar som enkeltmennesker for å velge en miljøvennlig livsstil. Den kaffen som serveres i de fleste kirker, er innkjøpt via ordninger for rettferdig handel. 29 lokale kirker er grønne menigheter eller miljøfyrtårn, og på visitas utfordres de som ikke har kommet i gang, til å bli det. Det arrangeres gudstjenester på verdens miljødag, noen ganger sammen med miljøorganisasjoner. Mange menigheter engasjerte seg i den økumeniske og tverr-religiøse mobiliseringen foran klimatoppmøtet i Durban: We have Faith – Act Now for Climate Justice.

Kirken kan nok leve med at den aktive miljøprofilen vi har, ikke får en sentral plass i mediebildet, men kloden kan ikke leve med de valgene vi tar i dag – og det er det et kirkelig ansvar å ta opp.

Blendet. Det er her jeg lurer på om vi i Rogaland kan bli blendet av det som er grunnlaget for den framgangen og velstanden vi har, som vi isolert sett kan være glade for. Som enkeltmennesker gjør mange en god jobb for sin bedrift, noe som kommer storsamfunnet til gode gjennom skatt og skapte arbeidsplasser. Men summen av mange små valg som kan se fornuftige ut isolert sett, blir galt i stort.

Det handler om ikke å seksjonere virkeligheten eller tale med to tunger. Vi kan ikke holde festtaler om klima i en sammenheng og neglisjere det under ONS. Vi kan ikke gi barna læreplaner i samfunnsfag, etikk og naturfag som legger vekt på klimautfordringene, mens det voksne samfunnet innrettes på maksimal gevinst av oljeutvinning. Vi kan ikke utsette arbeidet med utslippskutt til en tid vi vil ha bedre råd.

Verdiene. De viktigste verdiene finner vi ikke i tilbudsavisene, i bilbutikkene på Forus eller listet opp i mer eller mindre tilgjengelige skattelister. De viktigste verdiene har vi i hverandre, i fellesskap, i den naturen og det livet vi har fått. Å gi og engasjere oss for en bedre og mer rettferdig verden vil ikke gjøre oss fattigere på glede. Det kan kreve forandring og omstilling av oss, men med hvilken rett kan vi motsette oss forandringer som vil gi oss en tryggere og mer rettferdig verden?

I oljefylket Rogaland bør vi ikke la engasjementet for dette svinne hen fordi vi selv tjener så godt på utvinning av fossil, ikke-fornybar, forurensende energi. Det hjelper lite at andre er verre om vi selv også handler ille. Det er ikke selvsagt at alle nye funn må utvinnes. Det er mer klimavennlig energi vi trenger, og det kan også et oljefylke satse på.

Jeg etterlyser derfor både politikere, næringslivsledere og enkeltpersoner som tør tenke mer radikalt og som viser evne til å prioritere de nødlidende og de største utfordringene. Bispemøtet har uttalt at «Norge bør arbeide for å videreføre Kyoto-protokollen, forbedre den og skjerpe målene. Norge må legge penger på bordet til klimatilpasning og klimakutt i fattige land, og foreslå en prosess som bidrar til at andre rike land gjør det samme». Vi har utfordret politikerne til å finne brede løsninger på tvers av partigrensene, men verken mediene eller det politiske miljøet ser ut til å ha tilstrekkelig engasjement for dette.

Vi som er best stilt, må våge å kutte betydelig hjemme. Vekst er økonomenes himmel, men virker til å være klodens mareritt.

Gå foran. Her håper jeg kirken vil gå foran, slik den har arbeidet for i lengre tid. Hver gang det regner eller blåser mer enn vi er vant til, er det en påminnelse om at noe alvorlig er galt og at det er på tide at noen gjør noe med det. Det er vi, i oljefylket, som er noen. Det er større ære i å være et foregangsfylke i klimaspørsmål enn å være gode på oljeutvinning. Det er et godt nyttårsforsett for 2012.

DENNE KRONIKKEN BLE FØRST PUBLISERT I STAVANGER AFTENBLAD 9. JANUAR 2011