… men inni er vi like?

Det siste innlegget hans på Verdidebatt er intet unntak. Her forsøker Anfindsen å gå sine motstandere i møte med å forklare blant annet hva han mener rasisme er og ikke er. Alt Anfindsen skriver er ikke like vel fundert i mine øyne, men han har et viktig poeng. Å mene at forskning påviser at det finnes raser og at det er reelle forskjeller mellom folkegrupper er ikke rasisme. Å diskriminere noen på bakgrunn av disse ulikhetene derimot er det. Likevel er det som Anfindsen påpeker en angst mot å i det hele tatt tenke denne tanken innenfor norsk samfunnsdebatt og akademia. Slik jeg ser det er grunnen at man har basert ideen om menneskerettigheter på den tanken at vi alle egentlig er like og at en eventuell avsløring av at dette ikke er sant vil legitimere diskriminering. Jeg ønsker derfor å presentere et noe redigert essay jeg skrev under min studietid på Blindern der jeg forsøker å vise at selv hvis Ole Jørgen Anfindsen skulle ha rett, trenger ikke dette å legitimere rasisme og diskriminering. Essayets tema er opprinnelig likestilling mellom kjønnene, men som jeg viser, er min argumentasjon gyldig i rasespørsmålet også.

… men inni er vi like?

Vi har altså hatt formell likestilling i Norge i tretti år. Likevel kan det synes ut ifra debatter i både TV, aviser og ikke minst nettdebatter som om dette verken har slått rot i praksis eller at de som jobber for å fremme likestillingen er på bølgelengde. Den komplette utgaven av Simone de Beauvoirs "Det annet kjønn", likhetsfeminismens bibel, som kom ut på PAX i 2000, solgte i løpet av de første månedene over 20000 eksemplarer i Norge. Samtidig utrykker Valgerd Svarstad Haugland, kontantstøttens mor, i klassekampen 8. Mars 2004 at hun er feminist. Det kan synes som det ikke finnes noen enighet verken om hva feminisme er eller hva man vil som feminist. Man har på den ene siden likhetsfeminister som vil ha like rettigheter fordi kjønnene er like. På den andre siden finner man feminister fremhever det særegne ved kvinnen som et samfunnsgode. Verden ville i deres øyne blitt et bedre sted dersom kvinner var likestilt og kvinnelige egenskaper, som for eksempel omsorg, ble verdsatt som relevante på alle samfunnets arenaer. Ved siden av disse to høres varskurop fra kristne og muslimer som påpeker at kvinner og menn har forskjellige roller og at samfunnets sømmer ville raknet om disse ble likestilte. De vil ikke si at kvinnen skal undertrykkes. Etter deres mening er kvinner og menn likeverdige. Men to grunnleggende forskjellige deler av et hele.

Hvorfor likestilling? For å finne ut hva en bør mene om likestilling av kjønnene kan det være et poeng å først se på hva som ligger til grunn for å i det hele tatt snakke om at mennesker skal ha like rettigheter. Et poeng kan være å starte med FNs menneskerettighetserklæring.

I det to første artiklene av FNs menneskerettigheter står det:

Article 1.

All human beings are born free and equal in dignity and rights.They are endowed with reason and conscience and should act towards one another in a spirit of brotherhood.

Article 2.

Everyone is entitled to all the rights and freedoms set forth in this Declaration, without distinction of any kind, such as race, colour, sex, language, religion, political or other opinion, national or social origin, property, birth or other status. Furthermore, no distinction shall be made on the basis of the political, jurisdictional or international status of the country or territory to which a person belongs, whether it be independent, trust, non-self-governing or under any other limitation of sovereignty.

Menneskerettighetene slår altså fast at alle mennesker er født frie. Vi er også født ”equal”. Dette er et interessant ord. Slår man opp ordet ”equal” i Microsoft words synonymordbok får man ord som: identical, like, alike, the same, one and the same. Det er tydelig at ”equal” er et ord som i stor grad brukes om ting som har faktisk likhet. Vi er altså like og skal dermed ha like rettigheter. Dette passer tydelig inn i likhetsfeministenes tradisjon og burde for så vidt ikke være så kontroversielt i Norge. De fleste som vokste opp på 70- og 80-tallet vil nok huske å ha sunget i broderlighetens navn: ”Noen barn er hvite, noen barn er rød, noen barn er brune, som et nystekt brød… men inni er vi like”.

Er mennesker like? Dette står helt i motsetning til det både forskjellsfeminister og mange religiøst troende vil mene. Under et seminar jeg var på i regi av Ressurssenter for menn om farskap og likestilling ble det for eksempel ytret: "vi er jo ikke like, ingen er like". Det er jo i og for seg sant. Vi har forskjellig hudfarge, vi har forskjellig IQ, vi har forskjellig høyde, vi er forskjellige når det kommer til kroppsstyrke og utholdenhet, vi er simpelthen ganske ulike.

John Rawls, filosofiprofessor ved Universitetet i Harvard fra 1962 til 1991, forsøker å finne et grunnlag for like rettigheter. Han ser også dette problemet, men sier at poenget ikke er total likhet, men et faktisk likhetstrekk som alle mennesker deler. Han foreslår at det som skiller mennesker fra dyr og som gjør alle mennesker like, er at vi er moralske vesener. Ikke da forstått som at vi alle er gode, men at vi alle har muligheten til å tenke moralsk, og vurdere noe som godt og noe som ondt.

Men også her får vi problemer. Moralfilosofen Peter Singer ved Universitetet i Princeton påpeker i boken ”Practical Ethics”, at ikke alle mennesker kan tenke moralsk. Hva med barn og mennesker med psykiske utviklinghemninger? Barn blir ikke holdt ansvarlige for kriminelle handlinger i Norge, og med rette. De har ikke en fullgod evne til å tenke moralsk. Å tenke moralsk og reflektere rundt etikk, er en evne som opparbeides. Det er ikke noe en bare har. John Rawls ser også den motsigelsen, men forsøker å redde seg ved å poengtere at barn har et potensiale til å bli moralske mennesker. Men hva da med mennesker med psykiske utviklingshemninger? For ikke mange år tilbake hadde ikke psykiskutviklingshemmede like rettigheter som friske mennesker. I hele Norge fantes det institusjoner hvor både psykisk utviklingshemmede og funksjonshemmede ble stuet sammen, misbrukt, mishandlet og generelt behandlet slik vi i dag oftest behandler gårdsdyr. Kan vi rettferdiggjøre dette ut fra disse personenes mangel på moralsk utviklingspotensiale? Jeg kan ikke tenke meg at mange oppegående mennesker i dag ønsker seg tilbake til en slik situasjon, langt mindre de som blir rammet. For en tid tilbake jobbet jeg i flere år på en bolig for psykisk utviklingshemmede. Med unntak at beboerne skulle måtte ha hjelp med hverdagslige gjøremål, hadde de samme rettigheter som alle andre. Første dag på jobben fikk jeg beskjed om at så lenge deres ønsker ikke brøt mot norsk lov, hadde jeg bare å imøtekomme dem. Var det noe jeg lærte av den tiden, var det at å få gehør for ens behov og ønsker var like viktig for Lars med Downs syndrom som det er for ”Mensa-Markus”.

Religion versus et mekanisk verdensbilde. Det er ikke så lett å finne en egenskap alle mennesker besitter. Å si at alle mennesker er like, kan synes umulig. Troende kan dog komme seg ut av denne knipen. Det som alle har til felles i deres øyne er å være skapt i Guds bilde. I motsetning til dyrene er vi således alle gudelike, og en krenkelse av mennesket ville være en krenkelse av Gud. Det interessante er at et slikt grunnleggende prinsipp bare kommer til syne når man debatterer abort og eutanasi og ikke i spørsmål om like rettigheter mellom kjønn eller seksuell orientering.

Men hva skal en ikketroende si? Hvordan kan man i det hele tatt som ikketroende påberope at mennesket i det hele tatt har noen rettigheter? Mange humanister vi kunne snakke om menneskeverdet, men som Peter Singer påpeker er dette absurd. Dersom man avskriver en Gud, og godtar et mekanisk verdensbilde, vil ikke noe ha verdi før mennesket tilegger det verdi. Singer mener at snakk om menneskeverdet er ikke annet enn metafysisk kvasireligiøst tøys. Vi ser her ut til å nærme oss sakens kjerne.

Equal Consideration of interests. For finnes det da ikke noe grunnlag for å si at alle mennesker er like? Finnes det ikke et grunnlag for å tildele alle like rettigheter, med unntak at man har lyst? Jo mener Peter Singer. Det er nemlig en ting alle mennesker eller for den saks skyld alle levende vesener har til felles. Vi har behov eller interesser. I boken "Practical Ethics" lanserer Singer teorien "Equal Consideration of Interests". I følge den teorien er det bare behov som kan ha noen universell verdi. Alle mennesker har det, og alle higer vi etter å få dem tilfredsstilt. Tilfredsstillelsen av behov er en verdi alle mennesker deler, selv i en mekanisk verden. Behov blir således fellesnevneren alle mennesker har, som vi kan legge til grunn for at alle mennesker er like. Og som Singer påpeker er behov også blinde. Et behov er et behov uansett hvem som har behovet, det være seg en farget person, en kvinne, et menneske med Downs syndrom eller for den saks skyld familiens kjæledyr.

Jeg snakket forleden dag om dette med en venn av meg, som var skeptisk til min argumentasjon. "Men alle har jo ikke de samme behovene", var hans innvending, " vi kan jo ikke da behandle mennesker likt".  Det er en helt korrekt observasjon. Vi har ikke alle samme behov og derfor vil heller ikke Singers teori resultere likestilling, dersom likestilling er at alle blir behandlet likt. Alle skal i ifølge denne idéen behandles etter hvilke behov en selv har og ikke etter hvordan andre behandles. Vi skal behandlers ut fra et likt grunnlag, ikke likt. Et litt banalt, men likevel beskrivende eksempel er at man ikke gir et to år gammelt barn stemmerett. Barnet har ikke noen forutsetning for å forstå hva det dreier seg om, og således har hun heller ikke noe behov eller interesse av å stemme. Et voksent menneske derimot vil kunne ha interesse av å stemme, og bør derfor gis stemmerett.

Rettighetssosialisme. En innvending som har kommet mot teorien er at den er for utopisk. På samme måte som sosialisme ser den fint ut som teori, men hva med praksis? På sett og hvis kan man kalle dette rettighetssosialisme. Mange tenker på sosialisme i et økonomisk perspektiv, hvor yt etter evne, få etter behov er et spørsmål om lønnsarbeid. Men "equal consideration of interests" gir nærmest denne tanken status som livsanskuelse. På alle områder av livet er det ønskelig at alle gjør sitt beste og igjen skal man ha den de rettighetene man har behov for.

Det er et poeng at å innføre ren sosialisme i et samfunn er vanskelig og at det er få, om noen, vellykkede eksempler på et slikt styresett. De fleste har ført til økonomisk krise og eller totalitære stater. Men om det ikke finnes noen vellykkede rene sosialistiske samfunn, så har den ”skandinaviske modellen” kanskje best av alle samfunn, innført sosialdemokrati. Man søker sosiale løsninger, men man gjør det reformvis og ikke gjennom revolusjon. Det er således ikke noen grunn til at man ikke på samme måte kan litt etter litt innføre samfunnsreformer basert på ”equal consideration of interests” i samfunnet. De likestillings- og antidiskrimineringslovene og internasjonale konvensjonene vi har i dag er i stor grad sammenfallende med hva man ville oppnådd i et samfunn basert på Peter Singers tanker. Forskjellen er i større grad hvordan man argumenterer for likestilling og veien videre for likestillingsarbeidet.

Teori og praksis. Som nevnt tidligere er det ikke alle som i dag vil si at menn og kvinner er like eller at for den saks skyld mennesker med forskjellige hudfarger er like. Når man da baserer likestilling på en faktisk fysisk likhet åpner det for at de som er uenige i premisset også er uenige i konklusjonen. Eksempelvis: I 1994 utgav Richard Hernstein og Charles Murray boken "The Bell Curve", som blant annet skulle vise at hvite i snitt hadde 15 poeng høyere IQ enn fargede. Undersøkelsen ble blitt slaktet i det akademiske miljøet. Som Leon J. Kamin i "Scientific American" påpeker tar blant annet ikke undersøkelsen hensyn til opplagte miljøfaktorer. Men, skulle man likevel som Hernstein og Murray mene at fargede amerikaneres lavere skåring på IQ-tester bunner ut i genetiske forskjeller (Gud forby) er det en naturlig konklusjon at man heller ikke skal ha like rettigheter. Og i dette ligger også likhetsfeminismens svakhet. Det er ikke alle som vil si seg enige i kjønnenes likhet, og man kan, enn hvor usannsynlig det er, teoretisk sett tenke seg et fremtidig scenario hvor genetikken påviser at en stor grad av denne forskjellen ligger i genene. Da vil et likhetsfeministisk likestillingsarbeid kunne falle i grus.

Som et eksempel viser Peter Singer til Arthur Jensen, tidligere professor ved Universitetet i California, som i likhet med Hernstein og Murray, dog to tiår tidligere, hevdet at forskjellene i gjennomsnitts-IQ mellom hvite og svarte var genetisk betinget. Dette skapte i sin tid furore og mange fryktet og frykter fortsatt at slike tanker kan og vil forsvare rasisme. Det Singer velger å gjøre er å vise at selv hvis dette skulle være tilfelle, gir det intet faktisk forsvar for rasisme. For det første er det et snitt og kan ikke si noe om individene. Som Singer påpeker skårer mange fargede høyere enn det hvite snittet og mange hvite lavere enn det fargede snittet. For det andre, vil rasisten som mener at hvite skal være overordnet fargedes fordi de er mer intelligente, risikere å måtte bøye seg i støvet og la seg bli slave for den første nobelprisvinneren han møter. Men viktigst av alt. Intelligens er ikke knyttet opp til å ha behov. Om det er biologiske eller sosiale konstruksjoner som ligger til grunn, om man er ”rocket scientist” eller ikke, har man uansett behov som:

1. Personlig frihet.
2. Fravær av lidelse, det være seg lindring av smerte eller å ikke bli påført fysisk eller psykiske påkjenninger.
3. Rettssikkerhet.
4. Åndsfrihet.
5. Retten til å realisere sine mål og drømmer uten at det går ut over andre og uten utilbørlig innblanding av andre.
6. Mat, klær og tak over hodet.
7. Føle vennskap og kjærlighet.

I et kjønnsspørsmål, vil den konstruktivistiske likhetsfeministen argumentere for at statistiske forskjeller mellom mann og kvinne er grunnet miljø, at kjønn er konstruksjon. Men igjen, hva hvis de tar feil? Det er ikke gitt en gang for alle hva som veier mest inn på menneskers egenskaper; arv eller miljø. La oss for et øyeblikk si at en viktig årsak til menn og kvinners forskjellighet ligger i genene. Da vil en faktisk gjennomsnittelig forskjell mellom kjønnene trolig tilsi at kvinner er flinkere enn menn i språkferdigheter, mens menn er flinkere enn kvinner i matematiske ferdigheter (i tilegg til å være det mer aggressive kjønn). Det samme gjelder for kjønnsforskjeller som hypotetiske "raseforskjeller". Gjennomsnittelige forskjeller kan ikke si noe om individet, og om man er flink i språk eller matte vil ikke ha noen innvirkning på om man har behov eller ikke. Det eneste disse forskjellene kan ha innvirkning på, er eventuelt behovenes natur. Mens et språktalent i skolesammenheng kan ha behov for å utvikle denne egenskapen utover gjennomsnittet, vil kanskje et mattetalent ha behov for matematiske utfordringer.

Rettighetsliberalisme versus rettighetssosialisme. En av de litt mer kompliserte innvendingene som har kommet mot denne tanken om rettighetsfordeling er det jeg vil kalle rettighetsliberalisme. Denne innvendingen går ut på at i et samfunn hvor alle har like formelle rettigheter, som i Norge, er det helt greit at noen kommer bedre ut enn andre. Når alle har sjansen til å ende som godt betalt økonom er det ens egen feil dersom man ikke klarer det, og dersom menn gjør det bedre enn kvinner, betyr det bare at menn i gjennomsnitt har vunnet en helt rettferdig konkurranse om samfunnsgoder. Men det er et stort problem med denne argumentasjonen. Det er nemlig ikke slik at alle har like muligheter. La oss ta et eksempel: Marte har foreldre som er lærere. De ser verdien av god utdannelse. De legger forholdene til rette for at Marte skal kunne yte sitt beste i skolesammenheng, og oppmuntrer henne når hun synes fagene er vanskelige. Marte har omtrent bare toppkarakterer på vitnemålet etter videregående skole. Michael kommer fra et velstående hjem, men hans foreldre gjorde økonomisk suksess gjennom hardt arbeid, uten utdannelse. Han deler rom med sin lillebror som ikke gir han et øyeblikks ro. Foreldrene hans synes høyere utdanning er tøys og sier at Michael heller burde tenke på å få seg en jobb, så han kan flytte ut og bli voksen. Michael får under gjennomsnittet på videregående skole-vitnemålet. Bare den mest innbitte liberalist kan kalle dette like muligheter.

En sosiobiolog ville kanskje ha argumentert for at dette ikke hadde så mye å si, fordi egenskapene ligger i genene. Derfor vil fortsatt alle ha like muligheter så lenge alle er like for loven. Ja, da vil alle ha like ”muligheter”, men det vil i praksis si at like muligheter aksepterer store urettferdigheter. Man kan vanskelig argumentere for at det er rettferdig å bli belønnet for at man arvet gode gener, like lite som for å bli født inn i en ”vellykket familie”. Skal like muligheter være målet for likestilling, er man nødt til å virkelig gi alle like muligheter, noe som praktisk talt ville være umulig. Man kan fjerne fordelene og ulempene i miljøet ved å omorganisere familien. Man kan oppløse tradisjonelle familiestrukturer og oppdra barn kollektivt slik at miljøet er likt for alle. Likevel vil fortsatt biologiske forskjeller i høyde, styrke og IQ-potensial fortsette å være der. En slik tanke i dagens verden vil stå i motsetning til det enkleste rettferdighetsprinsipp, og er således ikke et godt alternativ til å fremme likestilling.

Omvendt diskriminering og fremtidig praksis. På bakgrunn av dette vil "omvendt diskriminering" av grupper som kommer ufordelaktig ut i samfunnets lotteri, være i Peter Singers ånd. En som kommer ufordelaktig ut på bakgrunn av arv og miljø vil ha større behov for å bli hjulpet opp i samfunnet, enn en som blir født på samfunnets solside.

Dersom man lar seg overbevise av Singers resonnement og ønsker å jobbe for dette rettferdige samfunnet, finnes det noen tiltak samfunnet må sette i gang med. Et grunnleggende poeng er å få dette på plass i lovgivningen. Vi må slutte å skulle presse alle barn gjennom den samme utdanningskvernen. Og i større grad enn idag gi elever opplæring tilpasset deres evner og behov. Slik skolen fungerer idag, blir ikke de svake hevet opp, men de sterke presset ned. Dette kan absolutt individtilpasset læring gjøre noe med. Et annet tiltak er å regulere lønninger bedre. Norge har små lønnsforskjeller i forhold til andre land, men det er ingen reell grunn til at en allmennpraktiserende lege med forkjølelsespasienter, skal tjene bedre enn akuttsykepleieren som hver dag har ansvaret for liv/død avgjørelser. Dette ville sannsynligvis kunne bidra til å utjevne lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Jeg kan dog allerede høre høyrevelgere som roper at da vil jo ingen ta lang utdanning. Det tror verken Singer eller jeg på. Hadde dette vært et foredrag ville jeg ha bedt de universitetsstudentene i salen som ville bli søppelkjørere om lønnen var den samme rekke opp hendene. Med unntak av noen som tar høyere utdanning for gull visa og statusjag tror jeg de fleste velger universitetsstudier fordi studieretningen interesserer dem. Så kan det selvsagt være et poeng at mulighetene til å tjene bedre får folk til å arbeide hardere. Dette kan likevel løses ved å gi lønnstilegg for å yte mot grensen av det man kan, enten man jobber overtid med statsbudsjettet eller kjører ekstra mange runder søppel i løpet av en dag.

"Mulig fremtid" bedre?. Jeg mener det er tydelig at Peter Singers teori om "equal consideration of interests" er de andre likestillingsteoriene overlegen. Den gir et solid grunnlag mot all diskriminering. Så lenge man baserer rettigheter på en idé om likhet vil programmer som hjernevask og argumenter om reelle rasemessige forskjeller bidra til å legitimere diskriminering. Velger vi derimot å sette en behovsprøvd rettighetstildeling ut i praksis kan suspekte raseforskere ha så rett de bare vil. Verken kvinner eller fargede kan da utsettes for urettmessig forskjellsbehandling. Vi kan da virkelig få et mer rettferdig samfunn. Å forvente at dette er noe som kan gjennomføres fullt ut i nærmeste framtid, er kanskje å være for optimistisk, men satt ut i livet, én reform av gangen, vil det ikke være umulig.

Anbefalt lesning:

Singer, Peter. 1979. Practical Ethics.Cambridge University press

Kamin Leon J. 1995. "Book review: The Bell Curve". Scientific American. februar utgaven, s. 99

Arnhild Skre (2000) "Vi strømmer til Beauvoirs feminismekilde, i Aftenposten. 04.06.2000, s. 12