Det kristne kors, middelalderens tempelriddere (kirkens elitekrigere) og frimureriet inngår som byggesteiner i Breiviks forestillingsverden. Han omtaler seg som kristen (for å bli opptatt i frimurerlosjene i Norge, må man være kristen). Korset har i 1700 år - fra den romerske keiser Konstantins diktatur i oldtiden - vært det fremste symbol for den kristne verdens voldsmentalitet og militarisme. Breivik har klart nok fremhevet sin sympati for Den katolske kirke.
Ingen kan være i tvil om at Breivik har hentet vesentlige impulser fra den kristne korsfarer-ideologi i middelalderen, den som terroriserte store deler av den kjente verden gjennom mange århundrer, fremfor alt muslimer. I DAG kan det ikke være kontroversielt å hevde at den kristne korsfarer-ideologien ble utviklet i "syke" menns hoder. Vi snakker ikke her om én enkeltperson, eller én enkelthandling, men om vedvarende og systematisk terror gjennom århundrer. Den kristne korsfarer-ideologi ble utformet og utviklet i hodene til det kristne Europas mektigste menn: paver, biskoper, munker OG deres nære støttespillere blant Europas konger, fyrster og stormenn. Disse mektige menn nøyet seg ikke med fantasier, men hadde de nødvendige maktmidler til å omsette sine religiøst-ideologisk forskrudde idéer i konkret handling. Med sine "syke" idéer fremkalte de massepsykoser i fleng gjennom middelalderens "mørke århundrer", hvilket resulterte i blodbad, massakrer og terrorhandlinger som vi i dag knapt kan fatte omfanget av og brutaliteten i.
Gjennom historieforskningen har vi fått tilgang til deres "syke" ideer i utallige dokumenter og skrifter. Demonologien er et sentralt element i den kristne middelalderkirkens mytologiske verdensbilde, og det er forbausende i hvor liten grad kirkens lærde menn har vært villig til å la seg korrigere i sine mytologisk-dogmatiske villfarelser. Det skyldes at Jesus har autorisert djevelen, og at kirken - ved å autorisere Jesus som "Gud" - har det fulle ansvar for at forestillingen om djevelen ikke kan fjernes uten at kirken viser respekt for historiske fakta og tar avskjed med hele sin tradisjonelle forestilling om Jesus som "Gud" og som ufeilbarlig overmenneske.
Den mytologiske striden mellom Gud og Satan som gjennomløper Det nye testamente (en skriftsamling fra oldtiden) blir fortsatt av den kristne majoritet oppfattet som en stadig pågående reell kamp i verden. Disse to halv-materielle vesener - Gud og Satan/djevelen - kjemper konstant mot hverandre om herredømme i verden og over menneskesinnet. Martin Luthers primitive djevel-tro på 1500-tallet er nedfelt som autoritativ lære i Den norske (stat)kirkes konfesjonelle bekjennelse. For Martin Luther finnes ingen nyanser, ingen mellomkategorier: mennesket er enten trellbundet av Gud eller trellbundet av Satan. Som Gud har sin englehær, har Satan sin demonhær. Satan oppfattes snart som et ondt vesen (av hankjønn), snart som en ond makt. Den onde listige Satans metoder, strategier, fristelser og forlokkelser er beskrevet hos kirkefedre/munker/teologer og i kristen forkynnelse helt frem til vår tid. Djevelutdrivelser praktiseres fortsatt både i protestantiske og katolske miljøer.
(MODERATOR HAR HER FJERNA EIT AVSNITT)
Jeg har i mange innlegg (også i en egen artikkelserie) dokumentert hvordan kristne europeeres imperialisme/kolonialisme/misjon, rasisme/antisemittisme og voldsutøvelse artet seg i Europa og i andre deler av verden. Man burde kunne forvente at de svimlende tidsperspektiver måtte tvinge frem en viss selvransakelse hos vår tids ansvarlige biskoper og ordinerte teologer. At millioner av uskyldige mennesker måtte dø (ofte under tortur) som følge av kirkens galskap, maktbegjær og: skal vi si "paranoide psykose"? - den betraktet hedninger, jøder, muslimer, kjettere og hekser som sine onde fiender: likestilt med "djevlene" - kan ikke og må ikke forties, bortforklares eller unnskyldes. Kirken har det samme autoriserte teologisk-ideologiske skriftgrunnlag I DAG som i oldtiden og middelalderen. Den religiøst-sjelelige rasisme har bestått uforandret i Augustana art. 17 siden 1500-tallet.
Gehenna, Inferno, Helvete, Fortapelse. Noen mener kanskje at en (moderne) språklig omskriving av Satan-figuren og helvetesforestillingen kan ta brodden av kirkens heslige voldstrussel og dualistiske menneskesyn. "Ta ikke dommen fra oss" var overskriften i presten Per Arne Dahls søndagsandakt i Aftenposten 20/11-2005.
Stavanger Aftenblad hadde 6. mai i år (fredagsbilag Pluss) en merkverdig og klossete artikkel om "helvete", som kanskje demonstrerer hvor pinlig dette tema er. Bakgrunnen for avisens oppslag blir uttalt på første side: "I år er det 50 år siden Ole Hallesby døde. Tida bør være inne til å spørja kva som eigentleg skjedde med helvete i Norge" (min kommentar: intet har skjedd på 50 år, annet enn at kirken har lagt lokk over hele debatten). Som illustrasjon til disse to setninger er Satan/djevelen fremstilt som en orangeglødende mannsperson midt i ildovnens flammer, utstyrt med horn og høygaffel.
Avisen henvendte seg til den katolske teolog Kjell Arild Pollestad, som på sin side svarte slik: "Sjølv har eg beskjeftiga meg fint lite med det hinsidiges geografi. Ring heller nokon på Menighetsfakultetet, du".
På spørsmålet om hvorfor ingen snakker om helvete i Norge i dag, uttaler katolikken Henrik von Achen (ordinert diakon) følgende: "For det første er kyrkja og teologien i stadig utvikling. Me VEIT meir om Kristus i dag enn apostlane gjorde, fordi me har 2000 års erfaring med Kristus... Det me VEIT er at nokon vert frelst, men me veit ikkje at nokon vert fordømt. I den katolske kyrkja har me framleis ein skjærsild. Der er ikkje poenget at folk skal brenna, men at de får sjansen til ein siste revisjon av livet sitt ut frå ei ny erkjenning, til å finna frelsa også etter døden".
Så presterer denne katolikken å fremføre et annet moment: Å snakke om helvete er "politisk ukorrekt", sier han. "Helvete er alt anna enn inkluderande. Å snakka om fordøming og å argumentera for at nokre menneske er dømd til å lida i evighet, er verkeleg svært vanskeleg. Men som sagt: Synet på helvete har ikkje endra seg som følgje av hva som er POLITISK KORREKT, men som følgje av ei utvikling i Kyrkja forståelse".
I samme artikkel opplyses at professor og ordinert teolog Jacob Jervell ny-oversatte evangeliene i 2002, og at han avskaffet ordet "helvete" til fordel for "Gehenna": "mellom anna ut frå argumentasjonen om at helvete var for belasta som begrep frå Dantes tid og fram til no" (ingen etisk eller historisk begrunnelse altså). Som ordinert teolog kan vi spørre Jervell: mener han at volds- og straffetruslene i Augustana art. 17 er mindre belastende?
Tidligere generalsekretær i Indremisjonsforbundet, Karl Johan Hallaråker (som nylig har mottatt Kongens fortjenestemedalje i gull), uttaler at "Det viktige er å halda fast på realiteten: helvete-fortapinga er ævelengd under Guds vreide". Daværende domprost i Stavanger Berit M. Andersen vrir seg unna spørsmålene, men sier til slutt: "Fortapinga vert å bli tapt for denne kjærleiken, dette fellesskapet med min Skapar og Kristus" (dette er sannsynligvis den "folkekirkelige" liberalkristendommens variant).
En av avisens faste skribenter, idéhistoriker Mie Hidle, innrømmer at hun "ikkje har vore særskilt oppteken av helvete i si forskning...". Hun tror at for forfattere og kunstnere har helvete vært litt "pirrende", og mener at det i litteraturen ("verdslege tekstar") kommer frem at "Det er i helvete at det er dynamikk og energi - det er der du kjem til kjernen i tinga. Det konvensjonelle vert kasta til side og sanninga kjem fram".
Ingen av de forespurte i artikkelen tar klart og utvetydig avstand fra den forskrudde helvetesforestillingen, på et etisk-rettslig og historisk grunnlag. Ingen av dem berører det faktum at den uhyggelige (stadig gyldige) djeveltro og helvetesforestilling fikk skjebnesvangre konsekvenser for millioner av menneskers liv og helse. Ingen nevner Augustana art. 17. Man må bare bli forferdet over en slik lettsindighet, for ikke å si: en forbausende og sjokkerende likegyldighet overfor menneskelig lidelse. Sitatene ovenfor viser kanskje hvilken "boble" kirken(e) lever i, og hvor uhåndterlig og hjelpeløst resultatet blir når kirkens menn og kvinner i vår moderne tid skal forklare seg om "helvete". Ofte uttaler de seg så tvetydig at man kan si: de både tror OG ikke-tror på helvete (mange snakker et langt mer tydelig, direkte språk innad i menighetene).
De som i dag ser bort fra eksistensen av en djevel (eller djevler i flertall), beskriver egentlig noe som overhodet mangler eksistens. Dette synes å vise seg klarest i de massemord som kristendommens indoktrinering bærer ansvaret for. De som har uttalt seg i Stavanger Aftenblad mangler bevissthet og følsomhet overfor de historiske fakta.
Boken "Bakenfor inferno" ble utgitt i 1955 (Lutherstiftelsen, serien "Strømlinjer i tiden"). Forfatterne Sverre Aalen og Leiv Aalen var begge tilnyttet Det teologiske Menighetsfakultetet, som også Eskil Skjeldal er tilknyttet i dag. Dr. theol. Sverre Aalen var med i Bibelselskapets oversettelsesutvalg fra første dag i 1955, og var formann fra 1965. Han var i mange år nestformann i "Foreningen for Bibel og Bekjennelse". Hans bror Leiv Aalen var dosent i systematisk teologi ved MF i 1945 og professor samme sted i 1957 - 76.
I bokens forord henvises til "den livlige debatt om det kristne dogme om fortapelsen og dens karakter og plass i forkynnelsen... Bare dyptgripende teologiske undersøkelser kan bringe klarhet i disse spørsmål" (bakgrunnen er den såkalte "Schjelderup-sak"). Det presiseres i forordet at det er viktig med "en utførlig kildemessig dokumentasjon", men "skriftets noteapparat har sprengt den vanlige ramme, og derved i noen grad endret det populære tilsnitt, som ellers vil være normalt og hensiktsmessig".
I note 10 i "Dogmet om Jesus" (1965/1995) har Andreas Edwien en kommentar til kirkestriden i 1950-årene:
"Som Kristian Schjelderup søkte man tilflukt i det gamle, historisk uholdbare, humanistiske Jesus-bilde. - Det standpunkt som inntas av Menighetsfakultetes teologer, er utvilsomt prinsipielt i samsvar med Jesu eskatologiske lære (f.eks. i fakultetets skrift "Evig liv - evig død", 1953, med bidrag av fakultetets professorer). Jeg ser da bort fra tendensen til å foretrekke en slags "psykisk" tortur for de "ideologisk ulydige". Det er derfor riktig at "Jesus etter alt å dømme har delt sin samtids syn" (med den korreksjon at bare en viss gruppe i hans samtid hadde dette syn), og at det "blir noe av et eksegetisk kunststykke å hevde at det ikke er tenkt på pine av uendelig lang varighet (Nils Astrup Dahl, 1953)".
Brødrene Aalen er blitt hyllet og minnet ved flere anledninger i vår tid. Ved et seminar sept/okt i år arrangert av "For Bibel og Bekjennelse" (FBB, som blir omtalt slik: "den eldste bekjennelsesbevegelsen i norsk kirke- og kristenliv, stiftet i 1919, bygget på en evangelisk-luthersk tro") holdt Jacob Jervell et foredrag med tittelen: "Den historiske Jesus - relevant for troen? - Noen glimt fra debatten mellom Jacob Jervell og Sverre Aalen" . I 2009 ble Jacob Jervell utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Stavanger "for sin store innsats innen forskning og for sin markante rolle i den offentlige debatt". Verdt å nevne er at svært mange moderne liberalteologer har sittet ved Jacob Jervells kateter og hatt ham som veileder i sitt teologiske studium ved TF.
Jeg kan ikke her gå inn i alle de (absurde) enkeltheter disse MF-teologene fremfører om helveteslæren, men for å forstå hvordan MF-teologene tenkte i 1950-årene om helveteslæren (og kanskje fortsatt tenker?), anbefaler jeg interesserte lesere å skaffe seg denne boken. Boken er et enestående skriftlig dokument fra vår tid, forfattet av høytstående teologer. Særlig andre hovedkapittel i boken, "Dogmet om fortapelsen og kirkens forkynnelse", vil trolig ha stor interesse. Et av avsnittene her har tittelen "Kirkens lære om den evige pine". Her og i andre kapitler blir Augustana art. 17 og Luthers syn på helvete drøftet. La meg sitere et ganske selsomt avsnitt av Leiv Aalen:
"Den lutherske bekjennelse forutsetter overalt at Bibelen er eneste kilde for den rette lære og dermed kirkens høyeste og i siste instans avgjørende lærenom, NORMA NORMANS som man gjerne har uttrykt det. Men bekjennelsen gjør samtidig krav på sammen med de gamle ekumeniske symbolene å gjelde som den rette tolkning av Bibelen og dermed som NORMA NORMATA, en av Bibelen avledet norm for kirkens forkynnelse. Dette innebærer ikke at det konkete forhold mellom de to instansene, Bibelen og bekjennelsen, ikke kan eller skal drøftes og prøves med sikte på kontroll og eventuell revisjon".
(Som vi vet mer enn 60 år senere er ingen av de kirkelige bekjennelser blitt drøftet eller prøvet "med sikte på kontroll og eventuell revisjon", mens altså de to bibelske skriftsamlinger - GT og NT - stadig gjennomgår revisjoner...)
Biskop Erling Utnem (1920 - 2006) innleder bokens avsluttende kapittel med følgende ord: "Nettopp dogmet om fortapelsen kan gjelde som typisk eksempel på at det hittil ikke har lykkes i å finne noen løsning som ut fra Bibelens samlede vitnesbyrd er i stand til å rokke ved kirkens bekjennelse. Nettopp en ny granskning av det bibelske materiale, befridd fra de fordommer som inferno-mytens seiersgang gjennom kristenheten har etterlatt, viser at det kirkelige dogme slik det er formulert i Augustana art. 17, bare vil få EN YTTERLIGERE BEKREFTELSE... Kirkens bekjennelse har her som ellers ubetinget krav på å bli respektert som gjeldende lærenorm".
"En leser ikke lenge i Luthers skrifter før en blir grepet av det veldige alvor som bryter frem i hans forkynnelse og teologi. Hele hans trossyn er båret oppe av en lidenskapelig kamp for å eie visshet om Å HA EN NÅDIG GUD. Denne visshet fant han bare i evangeliet om Kristus den korsfestede. Bak Luthers trossterke kamp for evangeliets sannhet står fortapelsens forferdelige alvor... Strengt og ubøyelig gjennomfører Luther i sin teologi tanken om Guds dobbelte åpenbaringsforhold til verden som vredens og nådens Gud. UTENFOR Kristus og hans velgjerninger er Gud vredens Gud, Deus absconditus (den skjulte Gud), den Gud som ikke frelser, men bare fordømmer. Men i Kristus og hans verk er Gud nådens Gud, Deus revelatus (den åpenbarede Gud), som frelser og forlater".
"Helvete er ett med Guds vrede" er første deloverskrift i dette kapitlet.
Personlighetsspaltning? Når de kristen-troende i stor grad ignorerer det barbariet kirken(e) har gjort seg skyldig i gjennom mer enn halvannet tusen år, kan det bety at de opererer med to virkelighetsområder og to målestokker: en verdslig og en mytologisk-dogmatisk. F.eks. kan fenomener som fra et alminnelig rasjonelt perspektiv fortoner seg som "patologisk" meget vel av den kristen-troende bli utlagt som tegn på "hellighet". På dette forum har den troende katolikk Bastrup forsvart den moderne demokratiske rettsstat, mens han tier om den teologisk motiverte straffejustis som hans egen kirke utfoldet gjennom utallige århundrer. Inkvisisjonens tortur og korsfarer-ideologiens terror er uhyggelige og bedrøvelige fenomener i den katolske middelalder-kirken som skriker etter en rasjonell forklaring. Hvordan kunne Inkvisisjonen bestå i mange århundrer, og endog utvikles i grusomhet? Var dens opphavsmenn og utøvere utilregnelige? Var de psykotiske gjennom mange århundrer? Var de paranoide?
(Jeg vet ikke om den katolske strafferett er endret. Er "Skjærsilden" utvidet, slik at helveteslæren er avskaffet i Den katolske kirke? Er helvete fortolket bort av Paven? Kan den troende katolikken Bastrup avklare spørsmålet, her eller i en egen tråd på dette forum?)
(Moderator har her fjkerna eit avsnitt)
I ca. 500 år er muslimene ("muhammedanerne") i dette autoriserte skriftet blitt TRUET med den verste behandling og straff noen religion har utpønsket. Muslimene er i Augustana plassert i det kristne dualistiske skjema: de er likestilt med "djevlene", onde, og skal derfor utsettes for evigvarende tortur. Dette står svart på hvitt i Den norske kirkes viktigste konfesjonelle bekjennelse. Ingen kan bli biskop eller prest i Den norske kirke uten å bekjenne seg til denne maksimale straffetrussel, rettet mot alle som ikke aksepterer den såkalte "frelse i troen på Jesus Kristus som Guds sønn og Gud". Hvis dette ikke er "syke ideer", hva er det da?
Muligvis står vi overfor en form for "spaltning" i den kristen-troendes psyke, som kanskje også Breiviks mentale tilstand til dels kan sies å være et produkt av. Det gjør ham ikke mindre tilregnelig eller ansvarlig enn de kristne kirkers lederskap, hva enten de kaller seg katolikker eller protestanter. Den norske kirke vedlikeholder de verste volds- og straffetrusler på menneskers liv og helse som noensinne er oppfunnet i religionshistorien. Spørsmål om skyld, ansvar og tilregnelighet kan derfor i høy grad rettes mot ALLE de av kirkens menn som i fortid og nåtid har bidratt og fortsatt bidrar til å holde liv i de forskrudde doms- og straffetruslene. I vårt statskirkeland er dette barbariet nedfelt i selve statsforfatningen (jf. Augustana art. 1 og art. 17). I vår kirke er fordømmelse av muslimer uttalt i dens mest sentrale bekjennelse (sanksjonert av staten). Den evangelisk-lutherske tro og lære er grunnlovsfestet. Staten finansierer Den norske kirkes trosopplæring.
I en straffesak av denne art kunne man tenke seg at også biskoper og (ordinerte) teologer burde innkalles som vitner for å forklare seg om hva de har bedrevet, ved sin bevisste (eller svimeslåtte?) tilslutning til kirkens volds- og straffetrusler gjennom hele 500 år. De to teologiske fakulteter, TF og MF, har i mer enn 100 år hatt ansvaret for utdanning av prester til tjeneste i Den norske kirke. Disse to fakultetene har samtidig ligget i strid med hverandre gjennom nær sagt hele dette tidsrommet. Er de uenige om helvetsforestillingen? Nå venter jeg på svar fra MF-teologen Eskil Skjeldal om dette spørsmål, men også (ordinerte) TF-teologer har selvsagt plikt til å informere offentligheten om sitt syn på volds- og straffetruslene i Augustana art. 1 og 17.
Få kristen-troende aktører på dette forum har tatt avstand fra de to artikler i Confessio Augustana jeg har satt søkelys på i utallige innlegg og kommentarer. Kristen-konservative, kristen-liberale og kristen-sosialister forholder seg ganske taust til tankeinnholdet i Augustana art. 1 og art. 17. Om det skyldes intellektuell dovenskap, historieløshet, overfladiskhet eller (etisk) likegyldighet vet jeg ikke.
Når det gjelder øvrige analyser og kommentarer til Breiviks terrorhandling og hans mentale tilstand på dette forum OG i våre offentlige medier, kan vi konstatere at kristne dogmatikere, teologer og apologeter griper til de utroligste avledningsmanøvre for å unngå at offentlighetens oppmerksomhet rettes mot Den norske kirkes voldelige bekjennelse, teologi og historie (TF-teologen Jone Salomonsens to siders essay i Morgenbladet 11. - 17. nov. slår alle rekorder i så måte). Men Breiviks korsfarer-ideologi kan aldri forstås løsrevet fra de kristne kirkers bekjennelse, teologi og historie. Nær sagt hele kirke-kristendommens historie fra 300-400-tallet og frem til vår tid står i korstog-ideologiens tegn. Som politisk, imperialistisk ideologi er de vestlige kirkers fremste mål å "kristne" hele verden. Historisk har de benyttet alle tenkelige midler for dette formål: verdensherredømme. Indoktrinering, trusler, tortur, terror og vold har jeg gitt mange konkrete eksempler på i mine innlegg.
Breiviks ideologi er meget nært beslektet med kristendommen, og den er like anti-demokratisk som Den norske kirkes teologisk-ideologiske bekjennelsessgrunnlag, for ikke å si: dens politiske program (med guddommelig sanksjon).
"Religiøs anafalbetisme". Dette er tittelen på MF-teologen Eskil Skjeldals helsides kronikk i Klassekampen 1. des. 2011. Han har skrevet kronikken på bakgrunn av sin deltakelse på "verdens største religionskonferanse" i San Francisco. Her sier han følgende: "Den norske ignoransen knyttet til religion må ryddes av veien". Det er ganske godt gjort av en ordinert teolog å ikke nevne kristendommen med ett ord.
Det er vel et faktum at den oppvoksende generasjon aldri har hatt mer kunnskap om de ulike (verdens)religionene enn i dag. Det forhindrer ikke at Skjeldal sier at "Norge er et analfabetisk land når det gjelder grunnleggende forståelse for religiøs grammatikk og semantikk". De fleste vil vel forbinde ordet "grammatikk" med en logisk og systematisk oppbygning. Hvis det finnes en OBJEKTIV "religiøs grammatikk og semantikk" bør Skjeldal, som akademiker og ordinert teolog, informere offentligheten om hvordan kristendommen er oppbygget i samsvar med denne. Som akademiker kan han selvsagt ikke bare slenge ut løse påstander om "Den norske ignoransen" og "religiøs analfabetisme". Påstander må underbygges! Men som ordinert teolog er det ikke usannsynlig at han både kan og vil påberope seg en type "religiøs grammatikk og semantikk" som unndrar seg de krav, idealer og standarder som ikke bare gjelder for alminnelig, normal språkbruk, men som særlig hans eget (vitenskapelige?) fakultet er forpliktet på.
"Troende mennesker har en referanseramme utenfor seg selv", uttaler Vårt Lands journalist Erling Rimehaug til Menighetsfakultetets interne blad: "Lys og Liv" 7/2011. Ja, nettopp! Og da skjønner vi vel hvorfor de kristen-troendes kommunikasjon med omverdenen stadig bryter sammen. Verken grammatisk eller semantisk kan de kristne konstruere sine egne systemer, med mindre de ønsker å melde seg ut av det felles-språklige, menneskelige og akademiske rom. Det må de gjerne gjøre, men da kan de ikke beskylde omverdenen for å være "religiøse analfabeter".
Jeg håper Skjeldal ikke vrir seg unna den språklige og tankemessige klargjøring jeg har bedt ham om å gi m.h.t. hvilket skriftlig grunnlag hans spekulasjoner om helvete bygger på. I samsvar med akademiske idealer bør han tilstrebe historisk etterrettelighet, språklig presisjon og logisk resonnement. Hans svar vil være av stor almen interesse. Kirkens helvetesforestilling handler ikke om "religioner" generelt, heller ikke om "personlig religiøsitet". Med Skjeldals kronikk i bakhånd er det nå større grunn til å forvente at han tar sitt ansvar som folkeopplyser på alvor. Hvis teologen Eskil Skjeldal oppriktig verdsetter folkeopplysning, vil det være oppsiktsvekkende om han skulle unnlate å svare på min konkrete utfordring (se forrige innlegg). Han bør svare også i Klassekampen, hvor kronikken sto.
"Grandiose" selvbilder. Store deler av kirkehistorien frem til vår tid er en oppvisning i "syke" idéer, manipulasjon og hensynsløs (maskulin) maktutfoldelse. Breiviks "grandiose" selvbilde gjenkjenner vi hos kristne paver, biskoper og kirkefedre. Disse allmektige menn har gjennom å utbre sine "syke" idéer terrorisert vår verden i mer enn halvannet årtusen. Nevnes kan Martin Luthers "grandiose" selvbilde og vår kirkes idealisering av ham gjennom ca. 500 år, helt frem til I DAG. Og noe mer "grandiost" enn Paven sittende på sin tronstol kan vel knapt tenkes. En lang rekke kirkefedre, paver og nonner/munker er blitt kanonisert og helgenkåret av Den katolske kirke. Og som kjent mente Paulus at han var "utvalgt" allerede i mors liv. Å betrakte seg som "hellig" og "utvalgt" er en sentral forestilling i kirke-kristendommens selvforståelse. Den som ved nattverdbordet eter Jesu legeme og drikker hans blod får del i "de helliges samfunn". Innenfor dette spesielle samfunn av "hellige" gjelder ofte ikke alminnelige normer, språkbruk og vurderingsmåter.
Den mest "grandiose" kirke-kristne vrangforestilling er den som i 1700 år har opphøyet Jesus fra Nazareth til "Gud", og til overmenneskelig, ufeilbarlig autoritet, med makt til å DØMME levende og døde. Ingen moderne "konspirasjonsteorier" overgår de europeiske kirkers vanvittige dogmer om Jesu jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart. Ingen "konspirasjonsteorier" har hatt mer fatale konsekvenser for vår vestlige kulturutvikling, og for fremmede folkeslag ("hedninger") verden rundt. Å stemple jødene (kollektivt) som "gudsmordere" og "djevelens barn" gav støtet til den verste folkeforfølgelse historien kjenner. Kirkens voldshistorie forteller hvor farlig og skjebnesvanger kristendommen ble da den så tidlig som 300-tallet utviklet seg til en politisk ideologi.
Det er mildt sagt forbausende at (kritiske) forfattere av konspirasjonsteorier i vår tid ganske konsekvent unngår å nevne religionshistoriens største bedrag: kirkens postulater om ett enkelt oldtidsmenneskes brudd på tre fundamentale naturlover. Det må igjen understrekes at det ikke er snakk om subjektive tros-utsagn, men om påstander (jf. Den apostoliske bekjennelse). I adventstiden venter kristenheten på re-aktualiseringen av "Guds inkarnasjon" i det lille Jesus-barnet ("En Frelser er oss født"): dette arme oldtidsmenneske som av de kristne kirker ikke tillates å dø fordi han stadig skal tilfredsstille de kristnes autoritetsbehov. Det til tross for at Jesus fra Nazareth døde og ble begravet i sitt hjemlands jord for 2000 år siden. Til og med hans korte liv på jorden - i en annen tid, og i et annet kulturmiljø - forfalskes.
Våre statskirkelige aviser vil trolig på ny (unisont) flomme over av sentimentalitet og servilitet overfor kirkens årlige rituelle markering av "Gud som ble menneske", med de mest fantasifulle og søkte fortolkninger av denne såkalt "unike" hendelse i verdenshistorien - i stadig håp om at alle omstendigheter omkring denne antatte gudesønnens fødsel i historien (!) kan gjøres AKTUELL for moderne europeere 2000 år senere. "Gudefødersken" Maria vil fortsatt være jomfruen som for 2000 år siden ble besvangret av "Guds ånd". Dette er et kirkelig uangripelig og udiskutabelt "dogme", som ikke kan revideres. Dogmer skal ikke diskuteres! Ingen historisk-vitenskapelige innsikter har evnet å rokke ved kirkens postulater om jomfrufødselen (jf. Den apostoliske bekjennelse). Vi kan spørre: hvordan ville "jule-evangeliet" blitt presentert UTEN dette dogme?
Mvh. G. Ullestad